Som illustratør og forfatter liker jeg å kombinere noe konkret og enkelt med baktanker og symbolikk. Samtidig vil jeg åpne opp for flere muligheter gjennom å antyde og hinte. På den måten blir innholdet rikere. Jeg vil altså ikke låse forståelsen til ett fasitsvar, men la leserne fritt oppleve bilder og ord som de vil. I bildeboka «Sånt som er» leker jeg kanskje mer med leserne enn før. Boka forteller om «alt som fins» og inneholder plansjer med korte stikkord og små skisser over saker og ting. Disse punktene er åpne for tolkninger. Da blir det rom for lesernes egen fantasi og mediktning. Og fortellinga vokser. Her skal jeg vise et par eksempler på det. Men først vil jeg skrive litt om fortellende og tolkende illustrasjoner.
Fortellende, tolkende illustrasjoner: klare og konkrete, overraskende og utfordrende, åpne og antydende
Alle bilder som skal formidle et budskap og kommunisere bestemte tanker eller følelser, må til en viss grad være gjenkjennelige og forståelige. Det må også være en sammenheng mellom tekst og illustrasjon, de må oppleves som viktige og betydningsfulle; hvis avstanden mellom det som står skrevet og det bildene viser, blir for stor, oppstår det brudd og forvirring. Samtidig kan forskjeller i meningsinnholdet og motivet oppleves som stimulerende, spennende og forfriskende. Ja, tolkende illustrasjoner til skjønnlitterære tekster bør utfordre publikum, ikke bare bekrefte det en allerede veit med forutsigbare og ferdigtygde løsninger. Ord og bilder bør dessuten være flertydige og åpne; de bør uttrykke og romme noe mer enn det som kan leses eller sees direkte. Den effekten kan oppnås gjennom antydninger, spor og biter av «noe mer». Sånt aktiverer leserne; når tekstene og bildene må tolkes, lager leserne sine egne indre bilder og forestillinger. Dermed oppstår det følelser, stemninger og tanker som kan være helt nye og mye sterkere enn det opphavspersonen hadde tenkt.
En effektiv måte å stimulere leseren på i en bildebok, er å la ord og bilder vise forskjellige ting. Da kan tekster og illustrasjoner berike hverandre og utvide fortellinga som «blir større enn seg sjøl». Bilder og ord kan også inspirere til videre fantasering når de er detaljerte og innholdsrike. Men de kan ofte bli enda rikere når de er veldig enkle, når de overlater mer til fantasien; for når forfatteren og illustratøren bare antyder noe, blir det opp til betrakteren å fornemme og forstå resten. Da vokser historien. Minimalistenes slagord «Less is more» gjelder altså ikke bare den ytre formen, men også innholdet. Under viser jeg eksempler på slik fantasieggende eller historieutvidende forenkling.
Historieutvidende forenkling - eksempel 1: «Sånt som er hemmelig»
«Sånt som er» handler om lille Eli som samler ting i kofferten sin. Da hun spør Dyret om å få noe, og det ikke svarer, synes hun det er fint. For Eli, som trenger alt, vil også ha det usagte og hemmelige, alt det vi ikke vet, men kanskje må gjette eller bare forestille oss. Dette poenget spiller direkte på den litterære effekten av fri mediktning som utvider historiene.
Plansjen «Sånt som er hemmelig» viser for eksempel «Det noen hørte og noen så». Istedenfor å avsløre konkret hva det gjelder, har jeg skrevet noe generelt og bare tegna åpne ansikter som kikker og lytter. Når jeg antyder hemmelighetene på denne måten, blir det akkurat så fantastisk, farlig eller kjedelig som leserene sjøl vil ha det.
Historieutvidende forenkling - eksempel 2: «Sånt som er seg selv»
En annen plansje i «Sånt som er» heter «Sånt som er seg selv». Her håper jeg at leseren sjøl skal fylle historien med innhold, for eksempel bestemme hva «B. A.» betyr og kanskje dikte opp en bakgrunnshistorie til «Jenta i treet».
(Bakgrunnshistorier blir for øvrig av flere forfattere og skrivepedagoger kalt «bakland». Det kan være nøvendig for å gjøre en ellers glatt og kjedelig litterær figur interessant for leseren; små stikkord eller spor av noe mer kan være nok til å løfte opp og lade det som ved første øyekast virker likegyldig og uinteressant. For alt inneholder en historie.)
Tegningene her er selvsagt ikke fullstendig åpne og fri for mine føringer; jeg antyder tvertimot både følelser og roller. Men enkelheten kan inspirere leserne til å bruke sin egen fantasi. Også det som er ufullstendig, som mangler eller er hemmelig pirrer nysgjerrigheten og vekker skaperkraften. Ja, strengt tatt rommer alle de små bildene på plansjene fortellinger som lett kunne bygges ut til lengre historier og hele bøker - slik hvert eneste bittelille menneskeliv rommer en uendelig stor verden.
Et lite forresten aller sist: Det er lett å se at jeg liker å tegne figurer, skikkelser og typer. Jeg tror det henger sammen med at ansikter og øyne for de fleste er mer intressante enn saker og ting. Jo, det må være det?
Se også:
• Hemmeligheter og antydninger i «Verden har ingen hjørner» (1999)
• En fantasieggende flekk i «Snill» (2002)
Andre blogginnlegg om «Sånt som er»:
• Ulik forside i katalogen og på den ferdige boka
• Tidkrevende bearbeiding av raske småtegninger
• Løft og ladning
• Plansjeformen kom før tekstinnhold og tegninger
