18. oktober 2010

«Bildebokskolen» 47:
Å la lesernes egen fantasi utvide historien

Summary in English: Picture Book Class #47: Less is more. In his new children's picture book "Things That Are" ("Sånt som er", 2010), Norwegian illustrator/writer Svein Nyhus' tries to stimulate the readers' own imagination by using short texts, simple illustrations and hints. When the content opens up to different possibilities, the readers have to be creative and make their own interpretations. Thus the story grows richer. The pages on the left hand side show the main character Eli collecting things for her suitcase; the pages on the right hand side show plates with examples of "all that are". The sketchy drawing technique is brush and ink with colouring in photoshop.

Som illustratør og forfatter liker jeg å kombinere noe konkret og enkelt med baktanker og symbolikk. Samtidig vil jeg åpne opp for flere muligheter gjennom å antyde og hinte. På den måten blir innholdet rikere. Jeg vil altså ikke låse forståelsen til ett fasitsvar, men la leserne fritt oppleve bilder og ord som de vil.

I bildeboka «Sånt som er» leker jeg kanskje mer med leserne enn før. Boka forteller om «alt som fins» og inneholder plansjer med korte stikkord og små skisser over saker og ting. Disse punktene er åpne for tolkninger. Da blir det rom for lesernes egen fantasi og mediktning. Og fortellinga vokser. Her skal jeg vise et par eksempler på det. Men først vil jeg skrive litt om fortellende og tolkende illustrasjoner.
Fortellende, tolkende illustrasjoner: klare og konkrete, overraskende og utfordrende, åpne og antydende

Alle bilder som skal formidle et budskap og kommunisere bestemte tanker eller følelser, må til en viss grad være gjenkjennelige og forståelige. Det må også være en sammenheng mellom tekst og illustrasjon, de må oppleves som viktige og betydningsfulle; hvis avstanden mellom det som står skrevet og det bildene viser, blir for stor, oppstår det brudd og forvirring. Samtidig kan forskjeller i meningsinnholdet og motivet oppleves som stimulerende, spennende og forfriskende. Ja, tolkende illustrasjoner til skjønnlitterære tekster bør utfordre publikum, ikke bare bekrefte det en allerede veit med forutsigbare og ferdigtygde løsninger. Ord og bilder bør dessuten være flertydige og åpne; de bør uttrykke og romme noe mer enn det som kan leses eller sees direkte. Den effekten kan oppnås gjennom antydninger, spor og biter av «noe mer». Sånt aktiverer leserne; når tekstene og bildene må tolkes, lager leserne sine egne indre bilder og forestillinger. Dermed oppstår det følelser, stemninger og tanker som kan være helt nye og mye sterkere enn det opphavspersonen hadde tenkt.

En effektiv måte å stimulere leseren på i en bildebok, er å la ord og bilder vise forskjellige ting. Da kan tekster og illustrasjoner berike hverandre og utvide fortellinga som «blir større enn seg sjøl». Bilder og ord kan også inspirere til videre fantasering når de er detaljerte og innholdsrike. Men de kan ofte bli enda rikere når de er veldig enkle, når de overlater mer til fantasien; for når forfatteren og illustratøren bare antyder noe, blir det opp til betrakteren å fornemme og forstå resten. Da vokser historien. Minimalistenes slagord «Less is more» gjelder altså ikke bare den ytre formen, men også innholdet. Under viser jeg eksempler på slik fantasieggende eller historieutvidende forenkling.

Historieutvidende forenkling - eksempel 1: «Sånt som er hemmelig»

«Sånt som er» handler om lille Eli som samler ting i kofferten sin. Da hun spør Dyret om å få noe, og det ikke svarer, synes hun det er fint. For Eli, som trenger alt, vil også ha det usagte og hemmelige, alt det vi ikke vet, men kanskje må gjette eller bare forestille oss. Dette poenget spiller direkte på den litterære effekten av fri mediktning som utvider historiene.

Plansjen «Sånt som er hemmelig» viser for eksempel «Det noen hørte og noen så». Istedenfor å avsløre konkret hva det gjelder, har jeg skrevet noe generelt og bare tegna åpne ansikter som kikker og lytter. Når jeg antyder hemmelighetene på denne måten, blir det akkurat så fantastisk, farlig eller kjedelig som leserene sjøl vil ha det.



Historieutvidende forenkling - eksempel 2: «Sånt som er seg selv»

En annen plansje i «Sånt som er» heter «Sånt som er seg selv». Her håper jeg at leseren sjøl skal fylle historien med innhold, for eksempel bestemme hva «B. A.» betyr og kanskje dikte opp en bakgrunnshistorie til «Jenta i treet».

(Bakgrunnshistorier blir for øvrig av flere forfattere og skrivepedagoger kalt «bakland». Det kan være nøvendig for å gjøre en ellers glatt og kjedelig litterær figur interessant for leseren; små stikkord eller spor av noe mer kan være nok til å løfte opp og lade det som ved første øyekast virker likegyldig og uinteressant. For alt inneholder en historie.)



Tegningene her er selvsagt ikke fullstendig åpne og fri for mine føringer; jeg antyder tvertimot både følelser og roller. Men enkelheten kan inspirere leserne til å bruke sin egen fantasi. Også det som er ufullstendig, som mangler eller er hemmelig pirrer nysgjerrigheten og vekker skaperkraften. Ja, strengt tatt rommer alle de små bildene på plansjene fortellinger som lett kunne bygges ut til lengre historier og hele bøker - slik hvert eneste bittelille menneskeliv rommer en uendelig stor verden.

Et lite forresten aller sist: Det er lett å se at jeg liker å tegne figurer, skikkelser og typer. Jeg tror det henger sammen med at ansikter og øyne for de fleste er mer intressante enn saker og ting. Eller hva tror du?

Se også:
Hemmeligheter og antydninger i «Verden har ingen hjørner» (1999)
En fantasieggende flekk i «Snill» (2002)

Andre blogginnlegg om «Sånt som er»:
Ulik forside i katalogen og på den ferdige boka
Tidkrevende bearbeiding av raske småtegninger
• Løft og ladning
Plansjeformen kom før tekstinnhold og tegninger

4 kommentarer :

  1. Så vanskelig! Men så gøy samtidig! Tar det med meg vidare i jakta på å ein gong kunna få illustrert ei barnebok. Notere notere...

    Var på Hå gamle Prestegård i haustferien! Fikk sjå utstillinga di. Bra at dei teikningane var bak eit monter...for det klødde i fingrane etter å bare sjå LITT nærmare eller bare ta BITELITT på.
    Det vart ei Snill bok med i bagasjen heim. Minstejenta vår lurte på om det var ei fin bok, for ho undra seg litt over desse borna som var inne i veggen. Men eldstmann sa at det var bare fordi dei ikkje sa noko, så det var ingen problem for ho:) Gler meg til å studera den vidare ilag med dei.

    Venleg helsing Anna

    SvarSlett
  2. Hei, Anna!

    Hm. Det er jo eigentleg ganske enkelt: når ein seier mindre, vert det meir plass att for lesarane og fantasien deira. Det er ikkje verre enn det. Det gjeld altså å halde att og ikkje fortelje absolutt alt, men leggje ut spor og bitar som gjer lesarane nyfikne.

    Hm. Eg trur eg må kutte vekk alle digresjonane og den grundige forklaringa mi. Ja, eg må gjere dette blogg-innlegget mykje kortare og meir poengtert. Takk for at du sa i frå!

    Eg synes forresten utstillinga i Hå var litt mager. Eg sendte fleire bilete, til dømes alle originalbileta frå Snill, men utstillingsekspertane syntes vel det vart for mykje på ein gong :-)

    Lukke til vidare med minstejenta og arbeidet og livet!

    SvarSlett
  3. I dag har jeg forandra litt på teksten i dette blogginnlegget og forsøkt å uttrykke meg litt enklere og klarere. Kanskje det hjelper :-)

    SvarSlett
  4. Flott nynorsk!
    Ja det kunne godt ha vert MYKJE meir på Hå!
    Det kan aldri verta for mykje illustrasjonar å sjå på. Der tok dei feil, utstillingsekspertane.

    Neinei nei. Du må ikkje slutta å skriva så detaljert! Det er jo dette me vil ha: Svein som lesser ut av seg all den gode kunnskapen han sit inne med. Gratulerar med Pris og nominasjon!

    venleg helsing Anna

    SvarSlett