Viser innlegg med etiketten Hva sier reven?. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Hva sier reven?. Vis alle innlegg

6. februar 2021

Å tegne store dyr – og blande høyt og lavt

Summary in English: Illustrations from "Steder å tisse" ('Places to pee'), a new children's picture book by Svein Nyhus, a Norwegian illustrator and children's book writer. Nyhus's photoshop drawings of elephants, rhinos, and a whale are compared to illustrations from some of his previous books.


Denne uka kom det flere anmeldelser av bildeboka «Steder å tisse». Barnebokkritikk skriver om «strålende tissing», NRK kaller boka «vidunderlig og forunderlig».

Alle kan selvsagt oppleve og forstå bøker akkurat som de vil. Likevel var det spesielt hyggelig at noen også leste tisseboka som en hyllest: Boka er ment som en forsiktig feiring av det å være til i verden, i kroppen og øyeblikket.

De positive omtalene inspirerte meg til å legge ut flere bilder. Her kommer derfor tre illustrasjoner fra boka som jeg sammenlikner med tilsvarende motiver fra andre bøker. Bildene viser at en illustratør løser oppgavene på sitt personlige vis, og at samme utøver tegner på ulike måter. Selvfølgelig. I kunst og kultur er det som kjent ingen riktige svar, bare forskjellige muligheter.

Dyremotivene her henvender seg til barn. Jeg liker å kommunisere og formidle, og tegningene blir en blanding av fortelling og formlek. Ja, det er gøy å vri og vrenge på virkeligheten uten at det trenger å være så riktig og naturtro.

Selv om jeg er glad i kunstferdige eksperimenter, løst kluss, stram kontroll og det meste, ender jeg oftest opp med enkle strektegninger, fargelagt med begrensa palett, noen ganger med litt skyggelegging. Det er skyldes sikkert en barndom med tegneserier og tegnefilm. Konturene blir klare og figurene tydelige, gjerne flate og oppstilte, som utklipt dekor uten forstyrrende tegning bak. Og det er liten tvil om hva hovedmotivet forestiller. Bøker og bilder bør være tilgjengelige og åpne. De skal lokke store og små og invitere dem inn.

Samtidig prøver jeg å berike den karikerte forenklinga med noe ekstra. Jeg vil løfte opplevelsen med sånt som kanskje er litt annerledes enn det vanlige, det vi har sett før. Legge til en uventa vri, en ny variant, en fremmed klang eller smak. For jeg liker nok aller best blandinga av det enkle og kompliserte, av høyt og lavt, lett og tungt og stort og smått, miksen av det kjente og ukjente, det bestemmelige og ubestemmelige, det forståelige og uforståelige. Alvoret i leken og leken i alvoret.

Sammenlikning 1: Elefanter

Illustrasjonene i «Steder å tisse» er tegna direkte i Photoshop på en tegneskjerm. Strukturen i bakgrunnen er henta fra et stort papir med malingsøl.

«Steder å tisse» 2021
Illustrasjon tegna på digitalt tegnebrett


Jeg presenterte tissebokideen for Gyldendal i 2017, og brukte siden et par-tre år på tvil og testing, flukt og flid. Jeg bestemte meg for å bruke tidkrevende forseggjorthet som en effekt, og bare de små tissefigurene foran og bak i boka tok noen uker å få helt på plass. Alt ble ferdig seint i 2020.

«Steder å tisse»: idéskisser 2017
(Elefanten er nederst til venstre)
«Steder å tisse»: layoutskisse 2018
«Steder å tisse»: figurforsøk 2019


Teknikk og uttrykk likner på de digitale kollasjene i «Hva sier reven?» fra 2013, der tegneprosessen var kort og intens, og de dramatiske datamaleriene i «Dragen» fra 2018, en bok jeg jobba med i månedsvis istedenfor med tisseboka.

«Sesam Stasjon ABC» 1995
Kulepenn og vannfarger
Annonseillustrasjon 2001
Grå blyant på vannfarger
«Sånt som er» 2010
Tusj fargelagt digitalt

«Lars er stor» 2012 og «Lars er ikke» 2013
Papirkollasj og digital etterligning
«Hva sier reven?» 2013
Digital etterlikning av papirkollasj
«Blekkspruten» 2016
Tusjpensel og Photoshop.

Sammenlikning 2: Neshorn

Siden 1995 har jeg testa flere stiluttrykk og teknikker: kulepenn, blyant og vannfarger, papirkollasj, tusjpensel, heldigital tegning og kombinasjoner av dem. Andre gjør ting annerledes.

«Steder å tisse» 2021
Illustrasjon tegna på digitalt tegnebrett

«Sesam Stasjon ABC» 1995
Kulepenn og vannfarger
«Sånt som er» 2010
Tusj fargelagt digitalt
«Blekkspruten» 2016
Tusjpensel og Photoshop

Sammenlikning 3: Hvaler

«Steder å tisse» 2021
Illustrasjon tegna på digitalt tegnebrett

«Verden har ingen hjørner» 1999
Blyant og vannfarger
Sandefjord-hvaler i brosjyre og avis
2014–18. Photoshop og blyant.
Sjødyr i «Blekkspruten» 2016
Tusjpensel og Photoshop


Se også:
NRKs anmeldelse av «Steder å tisse»
Barnebokkritikks anmeldelse av «Steder å tisse»
Kjøp kunstplakater fra «Steder å tisse»
Flere like motiver i ulike teknikker

5. februar 2017

«Hva sier reven?» som følebok

Summary in English: In 2014 Swedish illustrator Eva P. Eriksson redesigned "What does the Fox Say?", a picture book based on Ylvis' YouTube hit, into a tactile book for visually impaired children. This simplified version has rubber textures and Braille. Svein Nyhuses original book illustrations were made as digital collages.

I 2014 ble «Hva sier reven?» tilrettelagt som taktil følebok for svaksynte barn. Spesialversjonen er illustrert og produsert av industridesigneren Eva P. Eriksson for NBL (Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek).

Jeg var enerådende illustratør og designer i den opprinnelige bildeboka. På samme vis formga Eva P. Eriksson sine følebilder uten min innblanding. Det var derfor ekstra gøy å se hennes gjendiktninger av tegningene mine nå nylig.

Motivene er ekstremt forenkla med flate figurer uten bakgrunn. Bare dyr som blir omtalt i teksten er gjengitt, alltid i profil og samme gjenkjennelige størrelse, og stort sett sånn at når en leser med fingrene fra venstre mot høyre, vil en møte hodet først.

Ja, følebøker er foredling av form og konsentrert kommunikasjon. De viser også at begrensninger ofte kan stimulere kreativiteten – og at alle kulturuttrykk, på en eller annen måte, bygger på noe annet. Jo, vi står alle i en uendelig rekke av sammenhenger.

Det er også moro å la fingertuppene kjærtegne uforståelig blindeskrift i 28 punkts standardstørrelse og relieffbilder trykt på varmefølsomt svellepapir.

Like fascinerende, eller egentlig like merkelig, er det at Ylvis' overraskende populære musikkvideo fra 2013 i det hele tatt ble bildebok, på rekordtid, som så ble følebok. En sansenes metamorfose fra lyd og bevegelse til bilde og berøring!

Hva så med barnebøker for blinde? Ja, hva, hvordan og hvorfor? Det handler om funksjon, estetikk og skaperkraft. Men også om omsorg og moral og alvoret i leken. Selve livet. Gøy det også.

Ok. Vi skal snakke mer om bøkene under Nordisk barnebokkonferanse i Stavanger om få dager. Der har jeg deltatt på tilsvarende arrangementer i nesten tjue år. Et fantastisk tiltak for dem som liker sånt og kan komme.





Mitt eget forhold til taktile bildebøker har ellers ofte begrensa seg til tilfeldige møter med nokså uinteressante pekebøker for helt små barn som ser. Dette er enkle bøker med noen få materialeffekter i tillegg til vanlige bildebokillustrasjoner, for eksempel pelsimitasjon limt på kartong. Formen er fargerik og konvensjonell: den følger velkjente oppskrifter for produkter i et kommersielt massemarked. Bøkene skal like mye friste voksne kjøpere, travle og velmenende, som den nysgjerrige ungen med apetitt på verden. Og det er nok mer fysisk stimulering enn kunsterisk opplevelse.

Jeg har også møtt Virginia Allen Jensens sjarmerende «Hvad er det?» fra 1978. Det er en kjempeenkel følebok med gummierte strukturer beregna på barn som ikke kan se (og dem som kan det). Boka handler om Lille Ru og var veldig populær da barna mine var små. Først nå har jeg oppdaga at «Lille Ru» er en klassiker i sjangeren. Det overrasker meg ikke.

I tillegg har jeg såvidt sett Anette Diesens tilrettelagte bildebøker. De virker.

Bildebonus i ettertid: Joda, Eva, Liv og jeg fikk til en OK liten samtale om følebøker under barnebokkonferansen i Stavanger. Så takk for den!



Se også:
Norsk, engelsk, svensk og koreansk utgave av «Hva sier reven?»
Digitaltrykk fra boka
Over 600 bokomtaler av «What does the Fox Say?»
«Skal vi leke?», mitt eget forsøk på en interaktiv, ikke-digital småbarnsbok

27. august 2016

Illustrasjonstips:
Nye bilder av gamle biter

Summary in English: The children’s book based on Ylvis' 2013 YouTube hit "The Fox" was recently published in South Korea. The Korean edition has two spreads added with English lyrics and background info. The new pages are illustrated with elements from Svein Nyhuses original digital collages.

I august 2016 ble «Hva sier reven?» gitt ut i Sør-Korea. I dette innlegget forteller jeg om den den koreanske utgaven, at jeg synes koreansk skrift passer ganske godt til bildene – og at boka har fått to ekstra oppslag med helt nye kollasjer.

Populær video

«Hva sier reven?» er barnebokversjonen av Ylvis' YouTube-hit «The Fox» som jeg illustrerte da den kom på norsk i oktober 2013. Nå, snart tre år etter, har videoen blitt vist langt over 600 millioner ganger. I tillegg har låten og figurene inspirert til en uendelig mengde kreative varianter av lyd og bilder. Boka kom ut i to litt forskjellige utgaver i USA og Storbritannia i 2013 og i Sverige i 2014. Fordi videoen ble så populær, solgte boka uvanlig bra de første månedene.

Asiatisk uttrykk?

Jeg liker den koreanske utgivelsen. Hangul står godt til de viltre, men samtidig veldig kontrollerte og forenkla digitaltegningene. Sirklene og strekene spretter og springer som anvisninger for dansetrinn, som levende noter og matematiske symboler. Ganske løst, ganske stramt. Og når jeg ikke skjønner et eneste tegn, blir skriftbildet for meg like tullete som sangteksten. Det passer bra.

Det grafiske uttrykket med utklipte figurer og flate bakgrunner kan dessuten minne litt om asiatisk kunst. I østasiatisk bildetradisjon forekommer i hvert fall ikke sentralperspektiv. Isteden blir ofte bildeelementene spredt utover, gjerne på lys papirbakgrunn og tegna eller malt i en lett dekorativ og forklarende realisme med klare konturer. Noe sånt. Greit nok det òg.

Nye kollasjer av gamle biter

Den koreanske utgaven har fått to nye dobbeltsider sammenlikna med originalen. Bakerst i boka har nemlig designeren, uten at jeg visste om det, lagd egne kollasjer til to oppslag med bakgrunnsinformasjon og den engelske sangteksten. Bildene er satt sammen av biter fra illustrasjonene ellers i boka.

En bør spørre om lov på forhånd når en forandrer et åndsverk på denne måten. Men resultatet ble ok, og alt er heller ikke like viktig her i verden. Så joda, dette får vel gå. Også selv om jeg synes enkelte detaljer er klint litt ufølsomt oppi hverandre. Jeg liker jo ikke nestenberøringer.



Norske bøker i Sør-Korea

De siste åra har det blitt oversatt flere norske bøker, også bildebøker, til koreansk. Antall titler i det totale sørkoreanske barnebokmarkedet skal være rekordstort og boksalget godt. Ansvarsfulle foreldre kjøper visstnok bøker til barna selv i økonomiske nedgangstider. Offentlige myndigheter har også støtta bransjen, litt som kulturpolitiske ordninger i Norge skulle jeg tro. Ja, aktiv satsing fra høyt hold stimulerer alltid til produksjon og kvalitet, enten det gjelder barnebøker eller skiløpere, Norge eller Korea.

Se også:
Norsk, engelsk og svensk utgave av boka
Digitaltrykk fra boka
Over 600 bokomtaler av «What does the Fox Say?»
«Sinna Mann» på koreansk
og:
Å utnytte deler fra én tegning til å lage flere nye

12. november 2015

Illustrasjonstips:
Unngå tangeringer

Summary in English: Norwegian illustrator Svein Nyhus shows examples of misplaced picture elements adjoining or touching each other in distracting or irritating ways: 1. Typography on a reprinted book cover adjoining details in the art work (the letter N touches the head of the boy); 2. The middle fox at the top touching the claw of the big fox, deliberately made as an internal Nyhus joke; 3. Trees in the background making old hats look funny. 4. The lamppost and the edge of the pavement split the picture in two halves.

Det er flere ting å passe på når jeg lager bilder og bøker. Helst vil jeg kommunisere klart uten å bli for kjedelig. Ja, det skal være enkelt og innholdsrikt på samme tid. Jeg liker også kontraster og overdrivelser: stort og lite, kluss og kontroll, latter og tårer. Og så vil jeg lage noe som har særpreg, er litt merkelig og skiller seg ut. Jeg prøver i hvert fall på det.

Unngå tangeringer og nesten-berøringer

Et mer konkret, og ganske enkelt, råd om form er å unngå kunstige tangeringer, nesten-berøringer og rare plasseringer. Elementene i et bilde bør enten overlappe hverandre skikkelig eller være tydelig atskilt. Når biter og ting i motivet blir plassert helt tilfeldig, kan det slumpe til at de tøtsjer hverandre på en merkelig måte. Sånne sammentreff kan kanskje bli spennende, men virker oftest unaturlige, som om det er gjort bare for å irritere. Det liker jeg ikke.

Eksempel 1: Øverst er forsida på bildeboka «Sinna Mann» fra 2003, nederst er forsida fra et nyere opplag i 2010; da skubba nemlig designeren borti teksten sånn at bokstavene treffer akkurat toppen av hodet til gutten på bildet. Ikke helt bra. Men heller ikke så viktig, kanskje; jeg oppdaga ikke feilen før den ble gjentatt i 2015.

Eksempel 2: Som en intern hilsen til meg sjøl og de pirkete formprinsippene mine, la jeg inn en bevisst tangering i «Hva sier reven?» i 2013. Ser du hvor? Foten på den midterste reven øverst berører akkurat labben til den store reven.

Ja, mer skal det ikke til for å ha det litt gøy.

Eksempel 3 og 4: Et par gamle fotografier henta fra et fantastisk bildebibliotek viser andre varianter av småmorsom feilplassering. På det tyske bildet først er det som ser ut som hattepynten til to av mennene, egentlig bare trær i bakgrunnen, mens kuletoppen på pigghjelmen er en virkelig del av hodeplagget. I motivet fra Karl Johan deler fortauskanten og lyktestolpen bildet i to. Feil? Jovisst! Men gøy likevel!



Se også:
«Bildebokskolen»
Blogginnlegg om tegneteknikker
• Blogginnlegg om Blogginnlegg om «Sinna Mann» og «Hva sier reven?»

12. august 2015

Samme motiv i ulike tegneteknikker:
Kræisi frosker

Summary in English: Drawings of frogs and toads by Svein Nyhus. The first (the one with ears) was made when he was 8, the others 1995–2010, and the collection shows frogs from "What Does the Fox Say?" (Norwegian original title "Hva sier reven?", 2013).

Flere ganger har jeg vist eksempler på hvordan jeg tegner samme motiv på forskjellige måter og forandrer stilen over tid – for dem som måtte være intressert i sånt. Her gjelder det frosker.

De første tegningene har jeg vist før, de neste er fra «Sånt som er» (2010) og andre steder, og de nyeste, i det store samlemotivet, er henta fra «Hva sier reven?» (2013). Figurene derfra skulle være minst like kræisi som YouTube-videoen til Ylvis som boka bygger på. Det var i hvert fall oppdraget jeg ga meg sjøl. Da gjaldt det ikke å kikke på fotografier eller naturtro studier av virkelige dyr. Teknikken var tegning i Photoshop.

Ja, det er mye som går an.





Bonus: Nå på seinsommeren passer det også med et gjensyn av to venner fra øya der jeg bor. Den første hoppa inn gjennom terrassedøra, den andre fant jeg på veien.



Andre blogg-innlegg om like motiver i forskjellige teknikker:
skog«Håret til Mamma»pappaerhussoveromhav«Hemmeligheten til fru Plomme»sommertegningerflere rom
...og flere dyretegninger:
froskerfiskerkatterflere dyr«Esops fabler»aperhunderreverfugler

19. juni 2014

Kunstutstilling 19.06.–19.10.2014:
Rever i Drammen – og litt om stil og håndverk

Summary in English: Book illustrations by Svein Nyhus and art by Ari Behn, Linn Ulvin and Thor-Arne Moen on exhibition at Drammens Museum 19.06.–19.10.2014.

Svein Nyhus viser barnebokillustrasjoner i «Crossover - fra tekst til bilde» i Drammens Museum 19.juni–19.oktober 2014 – sammen med malerier av Thor-Arne Moen og Ari Behn og installasjoner av Linn Ulvin. Fotografiene under er fra den fine åpningskvelden.







Om illustrasjonskunst, stil og håndverk

I utstillingskatalogen skriver kunsthistorikeren Øivind Storm Bjerke flere essay, blant annet om illustrasjonskunst. Der kommenterer han illustratøren, revetegningene og «motsetningen mellom en kunstoppfatning som hviler på krav til at kunst skal være formfullendt, demonstrere håndverkskvaliteter i motsetning til en kunstoppfatning som først og fremst legger vekt på ideens originalitet og er mindre opptatt av utførelsen» på denne måten:

«[Svein Nyhus] tegner ikke av hverken figurer eller scener direkte fra hvordan musikken blir billedlagt i videoen, men skaper en egen fortolkning som fanger opp de brå kast i rytmene og overraskende skiftninger i lydbildet. De underlige figurene og ikke minst den kreative energien som oser ut av videoen som følger melodien, har smittet over i boken som må sies å være en visuell svir for både små og ikke minst store.

Illustrasjonene er en fryd for øyet. Hans tegning av reven gjør dette smarte og flirfulle dyret til en festlig skapning vi alle gjerne vil bli bedre kjent med selv om vi straks forstår at vi må regne med å bli narret og latterliggjort i revens selskap. Nyhus' tegninger har en stakkato og taggete rytme som driver blikket omkring i tegningene i høyt tempo, for så å puste ut en stakket stund og falle til ro på runde og balanserte former, før de igjen farer videre over boksidene. Vekslingen mellom det livlige og raske og dvelende og langsomme blir en parallell til vekslinger i tempo, melodilinjer og rytmer i sangen. Det er også interessant å se hvordan Nyhus bruker bokformatet når han lager oversiktlige og rene venstresider med tekst og bilder klart og pedagogisk disponert for seg mens høyresidene er dominert av bilder. Der skal blikket falle ned og det visuelle dominere, mens man fordøyer teksten man har lest. Teksten er kanskje ikke den mest opplysende eller tankefulle, men den fenger gjennom hvordan konsonanter og vokaler nærmest får en abstrakt lydlig kvalitet. Uansett er det den visuelle utformingen som skaper tyngden i boken. Nyhus' fabuleringer omkring dyr og menneskeskikkelser er nok bedre egnet til å stimulere både barns og voksnes fantasi enn ordene. Selv om denne boken nok var tenkt som et morsomt avbrekk melllom mer seriøse prosjekter, har den alle kvaliteter som bør tilsi at den blir en klassiker.

Nyhus bruker referanser til tidligere tiders kunst og formkultur på en finurlig og sofistikert måte. I en tegnestil som henter impulser fra vidt forskjellige hold, som vikingeornamentikk, naivisme, 1920-årenes art deco og Paul Renee Gauguins eksperimenter i genren, utfolder Nyhus en visuell ekvilibrisme som få kan gjøre ham etter. Hans kunst kjennetegnes av en sikker følelse for stil. Uansett hvor ville ideer og påfunn han kan utsette oss for, så er det hele gjort i en overbevisende form og et sobert håndverk.

«Stil», «form» og «håndverk» er ikke de ordene vi snubler oftest over i sammenheng med samtidskunst. Det skyldes at den delen av samtidskunsten som blir viet mest oppmerksomhet, i liten grad blir profilert gjennom slike kvaliteter, men først og fremst vekker oppsikt gjennom å representere noe nytt. Det blir derfor viktig å distansere seg både fra tradisjonelle ferdigheter og referanser til historien. Det er ikke for sterkt å påstå at det i dag eksisterer sterke fordommer mot kunst som representerer hva vi i denne sammenheng kan kalle tradisjonelle kvaliteter.

Når det gjelder den estetiske formen har mange vondt for å svelge det som er vakkert og skjønt i kunsten. Nyhus' tegninger kan også være skumle, men gjennomgående er de preget av menneskelig varme og innlevelse. De er gjennomsyret av en stilbevissthet som forteller om en kunstner som har sett mye og dyrker formen. Når det gjelder den delen av kunsten Nyhus arbeider med, illustrasjonskunsten, er det fortsatt plass for både teknisk perfeksjon, skjønnhet og lun hygge. Ord som man nok vil være betenkt på å bruke som hedersord knyttet til andre genre i samtidskunsten.»




Se også
Dagsavisen om «sprelsk Crossover i paviljongen»
Drammens Tidende om utstillingskritikk
Digitaltrykk fra «Hva sier reven?»
Digitaltrykk av flere bokillustrasjoner
Dobbel sommerutstilling på Fulehuk fyr 2014