Reference photographs and a preparatory sketch for an illustration from “Olav og bokstavene“ (“Olav and the Letters“), a children's picture book about King Olav V of Norway (1903–1991) and his struggle with dyslexia. Written by the acclaimed Norwegian authors Erlend Loe and Tore Rem and illustrated by Svein Nyhus, the book combines historical facts with imaginative visual storytelling. Nyhus was given full creative freedom by the authors and the publisher. The illustrations were created digitally on a drawing tablet. More examples can be seen here.
|
| Erlend Loe, Tore Rem og Svein Nyhus' «Olav og bokstavene» handler om kong Olavs dysleksi. I sommer (2026) kan du bestille signerte bøker fra ARK Bokhandel. (Foto: Cappelen Damm) |
Jeg fikk full frihet til å illustrere teksten som jeg ville. Jeg valgte en forenkla flatestil med mange detaljer og brukte en digital tegneskjerm. Arbeidet skulle ta høyst et halvt år, men både ambisjonene og tvilen vokste underveis, og utgivelsen ble forsinka med to lange år. Heldigvis var forfatterne og forlaget uvanlig tålmodige. Ja, takk og pris for dem! Og heldigvis ble boka så rik og forseggjort som jeg ville, selv om resultatet ble annerledes enn planlagt (det gjør det alltid).
Når jeg viser historien bak noen av motivene i boka, må jeg understreke at den reint sanselige opplevelsen har like stor verdi. Selvfølgelig. Barn og voksne vil oppleve ord og bilder, skjønnlitteratur og kunst med følelser og fantasi uansett om ting blir forklart og fortsått. Så istedenfor å billedlegge fortellinga strengt saklig som i en skolebok, prøvde jeg å formidle innholdet fritt og freidig med egne former og figurer.
Ja, uforståelige detaljer og pussige tilfeldigheter vekker leserens egne fabuleringer. Sånn blir opplevelsen rikere. Og boka blir større enn seg sjøl. Det er som med mat og musikk: vi trenger ikke vite og kunne noe for å smake og høre. Kroppen merker og kjenner ting likevel. Den som skjønner alt som ligger bak, vil selvsagt få en annerledes opplevelse, men det er ikke sikkert den virker sterkere.
Ellers: Nå i sommer, altså i 2026, kan de som ønsker det, bestille signerte bøker direkte fra ARK Bokhandel.
Tidlig sniktitt på bildene i «Olav og bokstavene»Video: Cappelen Damm, januar 2026
|
| Fakta (a): Den nye kongefamilien. Danske prins Carl og engelske prinsesse Maud krones som kong Haakon VII og dronning Maud i et selvstendig Norge 1906. Til hver kroningskappe skal det ha gått med 1500 hermelinskinn. Foto: Peder O. Aune |
|
| Fakta (b): Den nye kongefamilien. Kronprins Olav ble et populært postkortmotiv i det nye Norge. Her poserer han som seksåring med bok i fanget. Ved siden av ligger den amerikanske tegneserien «Buster Brown». Foto: Karl Andersen |
|
|
Fiksjon (a): Den nye kongefamilien. Haakon, Maud og Olav i «Hvorfor de kongelige ikke har krone på hodet» fra 2005. «Olav og bokstavene» bygger videre på uttrykket og figurerne fra denne boka, men er tegna på et digitalt tegnebrett istedenfor med blyant og papirklipp. © Svein Nyhus 2005 |
|
| Fiksjon (b): Den nye kongefamilien. Skisse til illustrasjon i «Olav og bokstavene» som viser komposisjon (layout) og layout. Forfatterne og forlagsredaktørene kan foreslå endringer i utkastet og godkjenne motivet før jeg reintegner det som en original i farger. |
|
|
Fiksjon (c): Den nye kongefamilien. Ferdig bokillustrasjon etter uker med forsøk og nye påfunn. På Slottet er mine versjoner av riksregaliene og portrettet av Edward 7., Olavs morfar, som en sjuende far i salvingshornet. På gulvet er «sildesalaten» fra unionsflagget og monogrammet til svenskekongen Oskar 2. i skurebøtta. Der er også Viking tørrmelk, koks og en tom boks King Oscar sardiner. Bak er et av «Riksteppene», adjutant Østgaard med ski og staver og en marmorsøyle med skjult motto. Utenfor vinduet er Slottsplassen med rytterstatuen av Karl Johan. Blant alle bøkene er også «Buster Brown», serieheftet fra postkortet over. Flere steder i tegningen gjemmer det seg bokstaver og småord. For eksempel former bananskallet nederst til høyre ordet «JA». I 1905 kom nemlig ikke bare Olav, men også bananene for første gang til Norge. © Svein Nyhus 2026 |
Som en siste kommentar om fakta og fiksjon vil jeg sitere fra Kristoffer Jul-Larsens anmeldelse av boka i Aftenposten 17. mai 2026:
«For barn? Noen vil rynke på nesen over en barnebok som er så full av elementer som barneleseren ikke har forutsetning for å forstå. Så lenge boken er så inviterende også for barnet, spiller det liten rolle. Snarere bidrar det til bokens slitestyrke og relevans over tid. Barnebøker er for barn i dag, men de er også invitasjoner til en større kultur i morgen. Rem, Loe og Nyhus’ fortelling om Olav åpner en bred dør til et stort byggverk.»
Se også:
• Fakta og fiksjon i fire andre motiver
• Bokanmeldelser
17. juli 2014
«Hvorfor de kongelige ikke har krone på hodet» på kinesisk
Summary in English: "Why Kings and Queens Don't Wear Crowns", a children's picture book written by Märtha Louise and illustrated by Svein Nyhus in 2004, is now out in Chinese. Svein writes about his illustrations here, here and here.
Märtha Louises barnebok «Hvorfor de kongelige ikke har krone på hodet» fra 2004 har nå også kommet ut på kinesisk. De som er nysgjerrige på tegningene, kan kikke på disse blogginnlegga:
• Om å lage sideoversikt og bruke kollasj
• Om å lime (og bruke hjelperamme)
• Om former og figurer
Oversetteren har fortalt at det største forlaget på Taiwan mente illustrasjonene ikke ville passe for kinesiske barn, men at et annet takka ja fordi personene i tegningene var til å kjenne igjen. Dette understreker et viktig poeng for illustratører og andre som gjør noe mange kan se: det er ulike meninger om alt, og det er en del av jobben å tåle kritikk.
For øvrig anbefaler jeg alle å lufte seg i sommervarmen – og smile til speilbildet sitt hver dag.
Se også
• Intervju med oversetteren Geir Yeh Fotland
• Flere tips om tegneteknikker
Märtha Louises barnebok «Hvorfor de kongelige ikke har krone på hodet» fra 2004 har nå også kommet ut på kinesisk. De som er nysgjerrige på tegningene, kan kikke på disse blogginnlegga:• Om å lage sideoversikt og bruke kollasj
• Om å lime (og bruke hjelperamme)
• Om former og figurer
Oversetteren har fortalt at det største forlaget på Taiwan mente illustrasjonene ikke ville passe for kinesiske barn, men at et annet takka ja fordi personene i tegningene var til å kjenne igjen. Dette understreker et viktig poeng for illustratører og andre som gjør noe mange kan se: det er ulike meninger om alt, og det er en del av jobben å tåle kritikk.
 |
| Foto: Geir Yeh Fotland |
Se også
• Intervju med oversetteren Geir Yeh Fotland
• Flere tips om tegneteknikker
23. februar 2014
Det er lov å herme
Summary in English: Svein Nyhus shows how some of his book illustrations have inspired children and others to make their own art. The examples are from "The Greedy Child" (Norwegian original title "Den grådige ungen", 1997), "Why Kings and Queens Don't Wear Crowns" (2004), and an exhibiton on Scandinavian languages (the Norwegian word for dandelion literally means "lion's tooth", 2006).
Lørdag tegna jeg for barn på Litteraturhuset i Oslo. Etterpå lot jeg dem drodle videre på tavla. Det var hyggelig.
Det minte meg også på to viktige prinsipper i tegnerfaget: at barnetegninger veldig ofte er inspirerende frie og uredde, lekne og tilstedeværende. Og at det er lov å herme. Ja, selvsagt tar vi inntrykk av det vi har rundt oss. Og selvsagt må jeg som illustratør studere andres bilder for å sjekke hvordan ting ser ut.
Under viser jeg eksempler på mer herming: bildeboka «Den grådige ungen» har inspirert til en oppdragende skoledekorasjon, «Hvorfor de kongelige ikke har krone på hodet» til finsk fanart og «Nord-ord» til en ungdommelig tatovering.
Se også:
• En hekla tegning 2015
• Mer barnslig tavletegning
• Liknende hestetegninger fra 2000 og 2013
Lørdag tegna jeg for barn på Litteraturhuset i Oslo. Etterpå lot jeg dem drodle videre på tavla. Det var hyggelig.
Det minte meg også på to viktige prinsipper i tegnerfaget: at barnetegninger veldig ofte er inspirerende frie og uredde, lekne og tilstedeværende. Og at det er lov å herme. Ja, selvsagt tar vi inntrykk av det vi har rundt oss. Og selvsagt må jeg som illustratør studere andres bilder for å sjekke hvordan ting ser ut.
Under viser jeg eksempler på mer herming: bildeboka «Den grådige ungen» har inspirert til en oppdragende skoledekorasjon, «Hvorfor de kongelige ikke har krone på hodet» til finsk fanart og «Nord-ord» til en ungdommelig tatovering.
Se også:
• En hekla tegning 2015
• Mer barnslig tavletegning
• Liknende hestetegninger fra 2000 og 2013
18. september 2011
Bildebokskolen 56: Å tegne dyr
Summary in English: Picture Book Class # 56: Drawing animals. Norwegian illustrator Svein Nyhus shows animals drawn in different styles and techniques - ranging from inelegant use of ball point pen and coloured ink in 1995, over shaded pencil and paper collage to unstrained brush strokes and further developed experiments today. More animals are here and here.
Det er mange måter å tegne dyr på. Personlig foretrekker jeg å leke med overdrevne former, naivistiske forenklinger og klisjeer som tydelig viser hva jeg mener. Andre liker mer poetisk naturromantikk, rask antydning eller detaljert hyperrealisme. For alt går selvsagt an. Når det gjelder illustrasjoner fins det heldigvis ingen fasitsvar, bare ulike løsninger som er gode på hvert sitt vis.
Selv om det er gøy å karikere figurer og tegne barnevennlig og forståelig, forsøker jeg å unngå det altfor riktige - og altfor søte. Særlig dyr blir lett for yndige, og dermed uinteressante og kjedelige, i en slags forutsigbar og overbrukt Disney-stil med ansikter tegna etter oppskrift og tegneseriestrek uten særpreg. Det er morsommere med personlighet og overraskelser. Ofte prøver jeg å tegne levende dyr og kropper i en «forenkla sleng», for eksempel ei rask mus som en utstrakt klump der alt henger sammen i en organisk bevegelse, altså at linjer fra halen og bakbeina fortsetter i ryggen, hodet og snuta. Jeg tenker i hvert fall at det burde være sånn.
Her viser jeg noen dyretegninger fra bøkene og illustrasjonene mine.
Eksempel 1: krokodiller
Jeg liker ikke krokodilla i «Sesam Stasjon ABC» fra 1995. Jeg var ennå fastlåst i en «riktig» og overkontrollert stil. Da «Verden har ingen hjørner» kom fire år seinere, hadde det skjedd en liten tegneteknisk revolusjon; der brukte jeg grå blyantnyanser istedenfor kulepenn og tivolifarger. Og jeg tegna dyret i profil for å få en mer slående komposisjon og tydeligere figur. Det ble bedre.
Eksempel 2: isbjørner
Den første tegningen er fra «Sesam Stasjon ABC» (1995) og utført med kulepenn og vannløselig tusj, den andre er en papirkollasj fra «Hvorfor de kongelige ikke har krone på hodet» (2004). Figurene i den tredje illustrasjonen, som er fra 2011, er også tegna med grov blyant på farva papir, men denne gangen satt sammen i photoshop. I Sesam Stasjon-tegningen var den gule dokkefiguren, og delvis tegnestilen, bestemt på forhånd. Det er absolutt morsommere å arbeide friere.
Eksempel 3: elger
Dette eksempelet på forenkling har jeg vist før. Jeg foretrekker den stiliserte tusjelgen i «God natt, natt» fra 2009. Juleillustrasjonen fra året før ble dessverre litt overarbeida.
Eksempel 4: rever
Disse revene liker jeg, særlig den røffe streken i kollasjreven fra «Esops fabler» fra 2007, og at munnen der er plassert som den er. Da blir figuren mer personlig - og reven passe dumlur. Dessuten fins det ingen feil i kunsten. Jeg synes også jeg var modig som turte å tegne en fugl så barnslig enkel som i pekeboka «Lars danser» fra 2011.
Se flere dyr i andre blogginnlegg:
• Gamle og nye katter
• Gamle og nye frosker
• Kollasjdyr 2006
• «Esops fabler» 2007
• Karikerte aper 2011
• En papegøyemann 2012
• En snill elefant 2012
• Viltre hunder 2012
• ...og noen fisker 2003
Jeg sammenlikner like motiver andre steder i bloggen også, blant annet her. Dessuten, apropos dyrtegninger: Sjekk denne luringen fra 2013!
Det er mange måter å tegne dyr på. Personlig foretrekker jeg å leke med overdrevne former, naivistiske forenklinger og klisjeer som tydelig viser hva jeg mener. Andre liker mer poetisk naturromantikk, rask antydning eller detaljert hyperrealisme. For alt går selvsagt an. Når det gjelder illustrasjoner fins det heldigvis ingen fasitsvar, bare ulike løsninger som er gode på hvert sitt vis.Selv om det er gøy å karikere figurer og tegne barnevennlig og forståelig, forsøker jeg å unngå det altfor riktige - og altfor søte. Særlig dyr blir lett for yndige, og dermed uinteressante og kjedelige, i en slags forutsigbar og overbrukt Disney-stil med ansikter tegna etter oppskrift og tegneseriestrek uten særpreg. Det er morsommere med personlighet og overraskelser. Ofte prøver jeg å tegne levende dyr og kropper i en «forenkla sleng», for eksempel ei rask mus som en utstrakt klump der alt henger sammen i en organisk bevegelse, altså at linjer fra halen og bakbeina fortsetter i ryggen, hodet og snuta. Jeg tenker i hvert fall at det burde være sånn.
Her viser jeg noen dyretegninger fra bøkene og illustrasjonene mine.
Eksempel 1: krokodiller
Jeg liker ikke krokodilla i «Sesam Stasjon ABC» fra 1995. Jeg var ennå fastlåst i en «riktig» og overkontrollert stil. Da «Verden har ingen hjørner» kom fire år seinere, hadde det skjedd en liten tegneteknisk revolusjon; der brukte jeg grå blyantnyanser istedenfor kulepenn og tivolifarger. Og jeg tegna dyret i profil for å få en mer slående komposisjon og tydeligere figur. Det ble bedre.
Eksempel 2: isbjørner
Den første tegningen er fra «Sesam Stasjon ABC» (1995) og utført med kulepenn og vannløselig tusj, den andre er en papirkollasj fra «Hvorfor de kongelige ikke har krone på hodet» (2004). Figurene i den tredje illustrasjonen, som er fra 2011, er også tegna med grov blyant på farva papir, men denne gangen satt sammen i photoshop. I Sesam Stasjon-tegningen var den gule dokkefiguren, og delvis tegnestilen, bestemt på forhånd. Det er absolutt morsommere å arbeide friere.
Eksempel 3: elger
Dette eksempelet på forenkling har jeg vist før. Jeg foretrekker den stiliserte tusjelgen i «God natt, natt» fra 2009. Juleillustrasjonen fra året før ble dessverre litt overarbeida.
Eksempel 4: rever
Disse revene liker jeg, særlig den røffe streken i kollasjreven fra «Esops fabler» fra 2007, og at munnen der er plassert som den er. Da blir figuren mer personlig - og reven passe dumlur. Dessuten fins det ingen feil i kunsten. Jeg synes også jeg var modig som turte å tegne en fugl så barnslig enkel som i pekeboka «Lars danser» fra 2011.
Se flere dyr i andre blogginnlegg:
• Gamle og nye katter
• Gamle og nye frosker
• Kollasjdyr 2006
• «Esops fabler» 2007
• Karikerte aper 2011
• En papegøyemann 2012
• En snill elefant 2012
• Viltre hunder 2012
• ...og noen fisker 2003
Jeg sammenlikner like motiver andre steder i bloggen også, blant annet her. Dessuten, apropos dyrtegninger: Sjekk denne luringen fra 2013!
31. oktober 2010
«Bildebokskolen» 48:
Å lime papir (illustratørtips 3)
Summary in English: Picture Bok Class #48 (Illustrator's tip #3): Gluing paper collages. Norwegian illustrator Svein Nyhus shows how he uses glue stick in his work with papercollages (1a-b.). Stuck pieces can be removed with water and a paper knife (1c.). He also shows how to apply rubber cement on larger pieces to get an even surface without bubbles (2. ). At the bottom there is three additonal tips for working with papers: 3a. Making a collage by scanning drawn pieces and putting them together digitally in Photoshop gives an almost perfect result. But it leaves you with only loose paper pieces and no unique work of original art; 3b. You may smoothen uneven papers by ironing them as shown in the lecture about marbelizing paper; 3c. Keeping originals in plastic bags protects them from dirt and prevents loose pieces in a collage to fall off. The example illustrations are from picture books "Why Kings and Queens Don't Wear Crowns"(2004) and "Time says Tick Tock" ("Tikk takk, sier Tiden", 2005).
I dette blogginnlegget skal jeg skrive om hvordan jeg limer papirbiter når jeg lager kollasj. Bildeeksemplene er stort sett henta fra illustrasjonsarbeidet med «Hvorfor de kongelige ikke har krone på hodet», Märtha Louises barnebok fra 2004. Den handler om da kong Håkon, dronning Maud og kronprins Olav kom til Norge etter unionsoppløsninga med Sverige i 1905.
1. Limstift
Jeg bruker vanligvis limstift når jeg limer papir, men også RX-lim (flytende fotolim). Limstift kan bli klinete, men sitter godt, RX-lim er smidig, men tørker seinere. Ingen gir helt glatt reultat. Jeg tror det beste rådet er å være forsiktig og å prøve seg fram for å finne utstyr som en liker å jobbe med.
a. Bildet til venstre viser hvordan jeg limer fast papirbiter med limstift. Der er det også andre ting jeg har brukt i arbeidet med illustrasjonen, for eksempel:
• Layoututkast med motiv og tekst plassert på sidene (strektegningen øverst)
• Tegneredskap: grå blyant, fargeblyanter, gnifille og spissa blekkviskelær
• Papirkniv og skjærematte med rutemønster
• Rullelinjal (for å lage linjer og plassere elementer parallelt med papirkantene)
• Avtagbar teip (for å feste bitene midlertidig)
• Papp-ramme (for å se utsnittet)
b. Den ferdige illustrasjonen gjengis utfallende i boka sånn at den fyller papiret helt ut i alle kanter. Originalen har ekstra marg eller beskjæringsmonn i alle sider. Dermed kan jeg beskjære bildet friere og lett tilpasse det til boksidene. Vanligvis lager jeg originalbildene større enn de blir på trykk. Da må bildene forminskes i boka, og dermed virker streker og detaljer finere. Kongebok-illustrasjonene er imidlertid gjengitt i størrelse 1/1.
c. Papirbiter som er limt med limstift, blir sittende godt fast når limet har tørka. Hvis underlagspapiret tåler det, kan bitene fjernes igjen med vann. Jeg væter forsiktig med en pensel og skraper av med en papirkniv. Så må jeg lage en ny bit å lime på. En variant er å bruke lite lim bak på bitene. Da kan de rives av uten å lage merker.
2. Gummilim
Til større papirflater bruker jeg flytende gummilim som pensles på, for eksempel Fastik som jeg har kjøpt i Sverige. Gummilim er brannfarlig og giftig, men har flere fordeler:
• Fastlimte biter som kommer feil, kan løftes av og limes på nytt (med nytt lag lim)
• Papiret blir plant etter liming.
• Limsøl kan lett gnis vekk, for eksempel med fingrene eller et viskelær.
Hvis en smører lim på både papirbiten og underlaget, og venter til limet har tørka før en presser delene sammen, sitter alt mye bedre fast.
Bildene under viser hvordan jeg har forsterka skjøre papirbilder ved å lime et ekstra ark bak: Jeg stryker eller heller på gummilim på begge papirflatene som skal limes mot hverandre. Før limet tørker, har jeg brukt en plastspatel for å fordele det jevnt som en tynn hinne utover hele papirflata. Jeg har brukt dekkpapir for å beskytte bordet mot lim som strykes utenfor papirkantene. Det kan gå med mye lim. Når limet har tørka på begge arka, har jeg lagt dem sammen forsiktig og så tett og jevnt som mulig. Til sist har jeg brukt handa, en plastspatel eller linjal for å stryke vekk luftbobler og ujevnheter, og reinskåret sidene med en papirkniv.
Selv om gummilim gir glattere sammenliming enn annet lim, kan det oppstå bukler. Resultatet blir bedre med litt øvelse. Det er ellers lurt å bruke rikelig med dekkpapir for å arbeide så reint som mulig og beskytte tegningene. Da unngår en limsøl på hender, papirer og bord som smitter videre og setter flekker. Sjøl bruker jeg den reine baksida på brukte papirkopier jeg likevel skal kaste, og bytter ark så fort dekkpapirene har blitt skitne eller fått lim på seg.
3. Andre kollasj- og papirtips
a. Hvis en lager kollasj ved hjelp av en datamaskin, trengs selvsagt ikke lim. Da kan en flytte og forandre bitene fullstendig fritt uten limsøl. Ulempen er at en ikke sitter igjen med en unik originaltegning å ha på veggen, men er avhengig av trykk, printer eller skjerm for å få en kopi.
Forsida på «Tikk takk, sier Tiden» som kom i 2005, er bygd opp av biter som er tegna på farva papir og skåret ut, så skanna inn og til sist satt sammen til et helt bilde i photoshop. Det fins altså ingen hel originaltegning for motivet til venstre under, bare en samling løse papirbiter slik det neste bildet viser.
.jpg)
b. Det er mulig å bruke strykejern for å glatte papir som har blitt buklete. Det har jeg blant annet gjort for å jevne ut store marmorerte ark etter at de har tørka. Det er lurt med tynne bekyttelsespapirer for ikke å skitne til strykejern og tegninger.
c. Det lurt å oppbevare sårbare papiroriginaler i gjennomsiktige plastposer. Da blir bildene ikke så lett ødelagt eller skitne, og halvløse papirbiter hekter seg ikke fast og faller av. Poser i ulike størrelser kan kjøpes i pakker på kontorvarehus og liknende steder.
Se også:
• Mer om bildene i «Hvorfor de kongelige ikke har krone på hodet»
• Om kollasjarbeidene i «Tikk takk, sier Tiden»
I dette blogginnlegget skal jeg skrive om hvordan jeg limer papirbiter når jeg lager kollasj. Bildeeksemplene er stort sett henta fra illustrasjonsarbeidet med «Hvorfor de kongelige ikke har krone på hodet», Märtha Louises barnebok fra 2004. Den handler om da kong Håkon, dronning Maud og kronprins Olav kom til Norge etter unionsoppløsninga med Sverige i 1905.1. Limstift
Jeg bruker vanligvis limstift når jeg limer papir, men også RX-lim (flytende fotolim). Limstift kan bli klinete, men sitter godt, RX-lim er smidig, men tørker seinere. Ingen gir helt glatt reultat. Jeg tror det beste rådet er å være forsiktig og å prøve seg fram for å finne utstyr som en liker å jobbe med.
a. Bildet til venstre viser hvordan jeg limer fast papirbiter med limstift. Der er det også andre ting jeg har brukt i arbeidet med illustrasjonen, for eksempel: • Layoututkast med motiv og tekst plassert på sidene (strektegningen øverst)
• Tegneredskap: grå blyant, fargeblyanter, gnifille og spissa blekkviskelær
• Papirkniv og skjærematte med rutemønster
• Rullelinjal (for å lage linjer og plassere elementer parallelt med papirkantene)
• Avtagbar teip (for å feste bitene midlertidig)
• Papp-ramme (for å se utsnittet)
b. Den ferdige illustrasjonen gjengis utfallende i boka sånn at den fyller papiret helt ut i alle kanter. Originalen har ekstra marg eller beskjæringsmonn i alle sider. Dermed kan jeg beskjære bildet friere og lett tilpasse det til boksidene. Vanligvis lager jeg originalbildene større enn de blir på trykk. Da må bildene forminskes i boka, og dermed virker streker og detaljer finere. Kongebok-illustrasjonene er imidlertid gjengitt i størrelse 1/1.c. Papirbiter som er limt med limstift, blir sittende godt fast når limet har tørka. Hvis underlagspapiret tåler det, kan bitene fjernes igjen med vann. Jeg væter forsiktig med en pensel og skraper av med en papirkniv. Så må jeg lage en ny bit å lime på. En variant er å bruke lite lim bak på bitene. Da kan de rives av uten å lage merker.
2. Gummilim
Til større papirflater bruker jeg flytende gummilim som pensles på, for eksempel Fastik som jeg har kjøpt i Sverige. Gummilim er brannfarlig og giftig, men har flere fordeler:
• Fastlimte biter som kommer feil, kan løftes av og limes på nytt (med nytt lag lim)
• Papiret blir plant etter liming.
• Limsøl kan lett gnis vekk, for eksempel med fingrene eller et viskelær.
Hvis en smører lim på både papirbiten og underlaget, og venter til limet har tørka før en presser delene sammen, sitter alt mye bedre fast.
Bildene under viser hvordan jeg har forsterka skjøre papirbilder ved å lime et ekstra ark bak: Jeg stryker eller heller på gummilim på begge papirflatene som skal limes mot hverandre. Før limet tørker, har jeg brukt en plastspatel for å fordele det jevnt som en tynn hinne utover hele papirflata. Jeg har brukt dekkpapir for å beskytte bordet mot lim som strykes utenfor papirkantene. Det kan gå med mye lim. Når limet har tørka på begge arka, har jeg lagt dem sammen forsiktig og så tett og jevnt som mulig. Til sist har jeg brukt handa, en plastspatel eller linjal for å stryke vekk luftbobler og ujevnheter, og reinskåret sidene med en papirkniv.
Selv om gummilim gir glattere sammenliming enn annet lim, kan det oppstå bukler. Resultatet blir bedre med litt øvelse. Det er ellers lurt å bruke rikelig med dekkpapir for å arbeide så reint som mulig og beskytte tegningene. Da unngår en limsøl på hender, papirer og bord som smitter videre og setter flekker. Sjøl bruker jeg den reine baksida på brukte papirkopier jeg likevel skal kaste, og bytter ark så fort dekkpapirene har blitt skitne eller fått lim på seg.
3. Andre kollasj- og papirtips
a. Hvis en lager kollasj ved hjelp av en datamaskin, trengs selvsagt ikke lim. Da kan en flytte og forandre bitene fullstendig fritt uten limsøl. Ulempen er at en ikke sitter igjen med en unik originaltegning å ha på veggen, men er avhengig av trykk, printer eller skjerm for å få en kopi.
Forsida på «Tikk takk, sier Tiden» som kom i 2005, er bygd opp av biter som er tegna på farva papir og skåret ut, så skanna inn og til sist satt sammen til et helt bilde i photoshop. Det fins altså ingen hel originaltegning for motivet til venstre under, bare en samling løse papirbiter slik det neste bildet viser.
.jpg)
b. Det er mulig å bruke strykejern for å glatte papir som har blitt buklete. Det har jeg blant annet gjort for å jevne ut store marmorerte ark etter at de har tørka. Det er lurt med tynne bekyttelsespapirer for ikke å skitne til strykejern og tegninger.
c. Det lurt å oppbevare sårbare papiroriginaler i gjennomsiktige plastposer. Da blir bildene ikke så lett ødelagt eller skitne, og halvløse papirbiter hekter seg ikke fast og faller av. Poser i ulike størrelser kan kjøpes i pakker på kontorvarehus og liknende steder.
Se også:
• Mer om bildene i «Hvorfor de kongelige ikke har krone på hodet»
• Om kollasjarbeidene i «Tikk takk, sier Tiden»
19. mai 2010
«Bildebokskolen» 31:
Bruk av bilderamme i arbeid med kollasj (illustratørtips 2)
Summary in English: Picture Book Class #31:Yet another illustrator's tip: When working with paper collages Norwegian book illustrator Svein Nyhus uses a cardboard frame to try out different positions for the pieces on the pages before gluing them to the background. The middle of the double spread is marked with a thin black sewing thread tied to the frame. Examples from picture books "Time says Tick Tock" (2005) and "Why Kings and Queens Don't Wear Crowns" (2004).
Når jeg lager bokillustrasjoner som papirkollasjer, har jeg flere ganger brukt en hjelperamme i arbeidet.
Det første eksemplet på bruk av hjelperamme er henta fra bildeboka »Tikk takk sier Tiden» som Gro og jeg lagde i 2005.
Bakgrunnen i illustrasjonen her er lagd med små stempler på lys gul kartong. Klokkefiguren er tegna på kalkérpapir. Det krøller seg lett og er vanskelig å lime pent.
Layouten (komposisjonen) i illustrasjonen følger for øvrig en ganske nøyaktig strekskisse som jeg hadde tegna på forhånd.
Eksempel 2: «Hvorfor de kongelige ikke har krone på hodet»
Det neste eksemplet er fra «Hvorfor de kongelige ikke har krone på hodet», Märtha Louises eventyrbok fra 2004 der hun forteller om kronprins Olavs møte med norsk vinter for hundre år siden.
Tegneteknikken er den samme som over. Her har jeg imidlertid kopiert tekstfeltet på gjennomsiktig folie for å kunne flytte teksten rundt med illustrasjonen som bakgrunn.
Bildene viser hvordan jeg brukte hjelperamma og plasserte mange av de samme bitene litt forskjellig i to prøvekomposisjoner. Jeg flytta for eksempel fyrtårnet fra venstre over til høyre side i bakgrunnen.
Den ferdig bokillustrasjonen er utfallende til alle sider og dekker hele oppslaget. Alle biter er limt på riktig plass og teksten er plassert over et rolig parti av bildet.
Oppslaget her er skanna inn fra den amerikanske utgaven av boka. Der har alle illustrasjonene kraftigere farger, antakelig fordi utgiverne mener barn liker det bedre. Jeg liker det ikke. Jeg synes tegningene tvertimot virker litt møkkete i forhold til den lysere norske originalutgaven.
Jeg forteller forresten mer om arbeidet med denne illustrasjonen her.
Et annet triks når det er viktig å plassere papirbitene akkurat rett, er å lage viktige smådeler for seg, for eksempel armer og bein separat fra kroppene. Da kan en finjustere detaljene mye mer nøyaktig i forhold til motivet.
Hvis man derimot jobber digitalt, altså med kollasj av innskanna tegninger, er mulighetene for å flytte og forandre mye større. Dermed er det ikke noe poeng med en hjelperamme. Men det kan jo ha sine fordeler å lage en unik papiroriginal, kanskje?
.
Når jeg lager bokillustrasjoner som papirkollasjer, har jeg flere ganger brukt en hjelperamme i arbeidet.
Kollasjteknikken går ut på å tegne figurer og detaljer på tynt papir som jeg klipper ut og limer til en bakgrunn. For å gjøre det lettere å plassere bitene presist innenfor sideformatet, skjærer jeg til en bred ramme av stiv, grå bokpapp i riktig størrelse. Midt på fester jeg en svart sytråd som markerer papirbretten på oppslaget. Denne ramma legger jeg bare løst oppå hele komposisjonen av papirbiter. Den er lett å flytte rundt og løfte av og på. Dermed kan jeg enkelt prøve ut nøyaktige plasseringer av delene og lettere finne en god løsning før jeg limer bitene fast og reinskjærer bildekantene til en ferdig original.
Eksempel 1: «Tikk takk, sier Tiden»
Det første eksemplet på bruk av hjelperamme er henta fra bildeboka »Tikk takk sier Tiden» som Gro og jeg lagde i 2005.Bakgrunnen i illustrasjonen her er lagd med små stempler på lys gul kartong. Klokkefiguren er tegna på kalkérpapir. Det krøller seg lett og er vanskelig å lime pent.
Layouten (komposisjonen) i illustrasjonen følger for øvrig en ganske nøyaktig strekskisse som jeg hadde tegna på forhånd.Eksempel 2: «Hvorfor de kongelige ikke har krone på hodet»
Det neste eksemplet er fra «Hvorfor de kongelige ikke har krone på hodet», Märtha Louises eventyrbok fra 2004 der hun forteller om kronprins Olavs møte med norsk vinter for hundre år siden.Tegneteknikken er den samme som over. Her har jeg imidlertid kopiert tekstfeltet på gjennomsiktig folie for å kunne flytte teksten rundt med illustrasjonen som bakgrunn.
Bildene viser hvordan jeg brukte hjelperamma og plasserte mange av de samme bitene litt forskjellig i to prøvekomposisjoner. Jeg flytta for eksempel fyrtårnet fra venstre over til høyre side i bakgrunnen. 
Den ferdig bokillustrasjonen er utfallende til alle sider og dekker hele oppslaget. Alle biter er limt på riktig plass og teksten er plassert over et rolig parti av bildet.Oppslaget her er skanna inn fra den amerikanske utgaven av boka. Der har alle illustrasjonene kraftigere farger, antakelig fordi utgiverne mener barn liker det bedre. Jeg liker det ikke. Jeg synes tegningene tvertimot virker litt møkkete i forhold til den lysere norske originalutgaven.
Jeg forteller forresten mer om arbeidet med denne illustrasjonen her.
Et annet triks når det er viktig å plassere papirbitene akkurat rett, er å lage viktige smådeler for seg, for eksempel armer og bein separat fra kroppene. Da kan en finjustere detaljene mye mer nøyaktig i forhold til motivet.
Hvis man derimot jobber digitalt, altså med kollasj av innskanna tegninger, er mulighetene for å flytte og forandre mye større. Dermed er det ikke noe poeng med en hjelperamme. Men det kan jo ha sine fordeler å lage en unik papiroriginal, kanskje?
.
16. mai 2010
«Bildebokskolen» 29 / Fra skisse til ferdig illustrasjon 3:Negleskisser og kollasj
Summary in English: Picture Book Class #29: Making an Illustration for a Picture Book (3). Norwegian illustrator Svein Nyhus makes an illustration for "Why Kings and Queens Don't Wear Crowns" (2004), shown in five steps: (1) reading the text and deciding what to draw (a - text split into scenes, b - overview all pages, c - late colour overview) ; (2) historical reference (king Haakon VII with wife and son arrives Oslo 1905); (3) detailed rough and page layout; (4) final art work (collage of pencils on coloured papers and marbleized paper); (5) the final result as printed in the book. The same process from sketches to finished illustration can also be seen here and here.
I første leksjon i bildebokskolen viste jeg trinn for trinn hvordan jeg lager en bokillustrasjon. Eksemplet var en tegning fra «Hvorfor de kongelige ikke har krone på hodet», Märtha Louises barnebok fra 2004. Den handler om da kong Håkon, dronning Maud og kronprins Olav kom til Norge etter unionsoppløsninga med Sverige i 1905. I anledning nasjonaldagen viser jeg her den samme tegneprosessen fra skisse til ferdig illustrasjon for et annet oppslag i denne boka.
NB! Illustrasjonsteknikken og framgangsmåten kan være mye enklere og raskere enn den jeg beskriver her. Resultatet blir selvfølgelig helt annerledes, men det kan bli minst like bra. Illustrasjoner er personlige, og det fins ingen fasitsvar, bare ulike muligheter som gir ulike opplevelser.
1. Motiv
Som alltid leser jeg teksten først og lager bittesmå negleskisser for å få oversikt og bestemme motiv, altså hva jeg skal vise i bildene.
Dette lille vintereventyret begynner med den nye norske kongefamilien som kommer med båt fra Danmark for over hundre år siden. På oppslag to i boka blir de møtt av en jublende folkemengde på kaia i Kristiania/Oslo. Det første bildet under viser den aller første idéskissa til denne scenen. På den neste har jeg plassert teksten som en blokk og hovedelementene i tegningen på boksidene. Kongen beveger seg mot folkemassen i leseretningen.
For å gi et inntrykk av arbeidet med helheten i en bildebok viser jeg også:
a. Første manusside. Jeg deler teksten i scener og oppslag og lager små ideskisser.
b. Tidlig grovlayout av alle boksidene for å få oversikt og skape sammenheng og variasjon.
c. Oversikt over fargebruken i de nesten ferdige illustrasjonene
2. Bildeunderlag
Fortellinga i boka bygger på kjente personer og virkelige hendelser, og jeg måtte sjekke fotografier for å kunne gjenfortelle det hele på min måte uten for mange (ufrivillige) historiske feil.
• 2. Vannfarger og blyant («Moro-vers», 2000)
• 4. Blyant, viskelær og vannfarger («Hemmeligheten til fru Plomme», 1999)
• 5. Blyant på kalkérpapir og digital fargelegging («Håret til mamma», 2007)
• 6. Raske tusjtegninger og tidkrevende photoshop-arbeid («Sånt som er», 2010)
• 7. Papirkollasj («Tikk takk, sier Tiden», 2005)
• 8. Digital kollasj med grå papirbiter («Lars», 2011)
Se også:
• En bokanmeldelse av «Hvorfor de kongelige ikke har krone på hodet»
I første leksjon i bildebokskolen viste jeg trinn for trinn hvordan jeg lager en bokillustrasjon. Eksemplet var en tegning fra «Hvorfor de kongelige ikke har krone på hodet», Märtha Louises barnebok fra 2004. Den handler om da kong Håkon, dronning Maud og kronprins Olav kom til Norge etter unionsoppløsninga med Sverige i 1905. I anledning nasjonaldagen viser jeg her den samme tegneprosessen fra skisse til ferdig illustrasjon for et annet oppslag i denne boka.NB! Illustrasjonsteknikken og framgangsmåten kan være mye enklere og raskere enn den jeg beskriver her. Resultatet blir selvfølgelig helt annerledes, men det kan bli minst like bra. Illustrasjoner er personlige, og det fins ingen fasitsvar, bare ulike muligheter som gir ulike opplevelser.
1. Motiv
Som alltid leser jeg teksten først og lager bittesmå negleskisser for å få oversikt og bestemme motiv, altså hva jeg skal vise i bildene.
Dette lille vintereventyret begynner med den nye norske kongefamilien som kommer med båt fra Danmark for over hundre år siden. På oppslag to i boka blir de møtt av en jublende folkemengde på kaia i Kristiania/Oslo. Det første bildet under viser den aller første idéskissa til denne scenen. På den neste har jeg plassert teksten som en blokk og hovedelementene i tegningen på boksidene. Kongen beveger seg mot folkemassen i leseretningen.
For å gi et inntrykk av arbeidet med helheten i en bildebok viser jeg også:
a. Første manusside. Jeg deler teksten i scener og oppslag og lager små ideskisser.
b. Tidlig grovlayout av alle boksidene for å få oversikt og skape sammenheng og variasjon.
c. Oversikt over fargebruken i de nesten ferdige illustrasjonene
2. Bildeunderlag
Fortellinga i boka bygger på kjente personer og virkelige hendelser, og jeg måtte sjekke fotografier for å kunne gjenfortelle det hele på min måte uten for mange (ufrivillige) historiske feil.
Fotografiene under er fra den kongelige begivenheten 25. november 1905. Det første viser statsminister Christian Michelsen som hilser kongen velkommen med kronprinsen på armen utenfor Drøbak. Det neste viser følge og folkemengde etter at «Heimdal» har lagt til ved brygga på Vippetangen ved Akershus festning i sludd den dagen. I ettertid har jeg funnet bedre bildemateriale, for eksempel dette fantastiske filmopptaket, som jeg gjerne skulle ha sett før jeg tegna min versjon av hendelsen.
3. Nøyaktig arbeidsskisse
Når jeg har bestemt motivet, må jeg gi det en form. Jeg lager alltid mange utkast og prøver meg fram til jeg har en ganske detaljert strektegning som viser hvordan den ferdige illustrasjonen blir. Det andre bildet under er et forslag som forlaget og forfatteren kommenterte før jeg kunne lage den ferdige fargetegningen.
4. Arbeid med fargeoriginalen
5. Ferdig bokillustrasjon
I den ferdige bokillustrasjonen er alle papirbiter omsider limt på plass, og designeren har plassert teksten der jeg har satt av plass til den. Originaltegningen er akkurat så stor som den er gjengitt på trykk (ca. A3-størrelse).
I bildet under kan man med litt godvilje kanskje gjenkjenne følgende personer: kong Håkon, kronprins Olav, dronning Maud, statsminister Michelsen, sendemann Benjamin Vogt, stortingspresident Carl Berner, kongevenn Fridtjof Nansen, forfatteren og ektemannen.
«Fra skisse til ferdig illustrasjon» - andre eksempler:
• 1. Papirkollasj («Hvorfor de kongelige ikke har krone på hodet», 2004)
3. Nøyaktig arbeidsskisse
Når jeg har bestemt motivet, må jeg gi det en form. Jeg lager alltid mange utkast og prøver meg fram til jeg har en ganske detaljert strektegning som viser hvordan den ferdige illustrasjonen blir. Det andre bildet under er et forslag som forlaget og forfatteren kommenterte før jeg kunne lage den ferdige fargetegningen.
4. Arbeid med fargeoriginalen
Når skissa var godtatt, kunne jeg trace den, det vil si overføre tegningen strek for strek til en originaltegning i farger.
I denne boka valgte jeg en tegneteknikk som skulle forene den nøyaktige kontrollen med en friere strek, som i «Sinna Mann» fra året før. Figurer og gjenstander ble tegna fort med grov blyant på farva kopipapir, som siden ble skåret ut og limt på bakgrunnen til en kollasj. Fordi jeg bare hadde papir i noen få farger, ble fargeskalaen i hver illustrasjon og gjennom hele boka helhetlig og behagelig. Med løse papirbiter var det også lettere å bytte og flytte delene og prøve ut ulike komposisjoner. I tillegg brukte jeg marmorert papir der fargene danner et mønster som er både tilfeldig og detaljert på én gang. Dette er kombinasjoner jeg liker.
5. Ferdig bokillustrasjon
I den ferdige bokillustrasjonen er alle papirbiter omsider limt på plass, og designeren har plassert teksten der jeg har satt av plass til den. Originaltegningen er akkurat så stor som den er gjengitt på trykk (ca. A3-størrelse).
I bildet under kan man med litt godvilje kanskje gjenkjenne følgende personer: kong Håkon, kronprins Olav, dronning Maud, statsminister Michelsen, sendemann Benjamin Vogt, stortingspresident Carl Berner, kongevenn Fridtjof Nansen, forfatteren og ektemannen.
Og som jeg nevnte sist: Da jeg skulle illustrere «Hvorfor de kongelige ikke har krone på hodet», ville jeg lage «majestetiske» illustrasjoner. Jeg prøvde derfor å skape store og mektige, men samtidig litt kunstige og stive, tablåer og gjøre det så friskt og levende som mulig. Jeg brukte store og små former, rolige flater og pirkete mønstre, sylskarpe papirkutt og grove, raske blyantstreker om hverandre for å skape nødvendig variasjon og kontraster og et inntrykk av detaljer og raushet. Dessuten er teksten en lek med virkeligheten som også skulle vises i bildene.
Istedenfor å bruke saks og lim, kan man skanne inn bitene og flytte dem rundt ved hjelp av photoshop. En variant av den metoden brukte jeg i «Roy» som kom fire år etter.
«Fra skisse til ferdig illustrasjon» - andre eksempler:
• 2. Vannfarger og blyant («Moro-vers», 2000)
• 4. Blyant, viskelær og vannfarger («Hemmeligheten til fru Plomme», 1999)
• 5. Blyant på kalkérpapir og digital fargelegging («Håret til mamma», 2007)
• 6. Raske tusjtegninger og tidkrevende photoshop-arbeid («Sånt som er», 2010)
• 7. Papirkollasj («Tikk takk, sier Tiden», 2005)
• 8. Digital kollasj med grå papirbiter («Lars», 2011)
Se også:
• En bokanmeldelse av «Hvorfor de kongelige ikke har krone på hodet»
Abonner på:
Innlegg
(
Atom
)