«Bildebokskolen» 45 / Fra idé til bok 6: Raske skisser - langsom bearbeiding

Summary in English: Picture Book Class # 45: Rough sketches as book illustrations. Norwegian illustrator/writer Svein Nyhus' children's book "Things That Are" ("Sånt som er", 2010) is "a playful and philosophical picture book about existential questions for children of alle ages". The story is about little Eli collecting things so she can build a world. The book is illustrated with full page drawings on the left hand pages and plates with small drawings on the right hand pages. The drawing technique is mainly brush pen with black ink and colouring in Photoshop; although the method is quick and simple, the digital editing process after drawing the pieces became quite time consuming.

Bildeboka mi «Sånt som er», med utgivelse omkring 1. november 2010, handler om lille Eli som samler på alt for å kunne bygge en verden. Historien er kort og tegningene enkle og skisseprega. Hovedfortellinga er gjengitt på sidene til venstre; på høyresidene er det plansjer med småtegninger. Illustrasjonene er stort sett tegna med svart tusjpensel, og alt er fargelagt i Photoshop. I dette blogginnlegget forteller jeg om teknikken og tegnestilen som er mye grovere og røffere enn i de finpussa blyanttegningene jeg har brukt i andre bøker.

Allerede før jeg visste hva boka skulle handle om, hadde jeg bestemt meg for å lage en plansje-bok og å bruke raske småskisser. Jeg ville også prøve mer av tusjteknikken jeg brukte i Gro Dahles «God natt, natt» fra 2009. Jeg liker både kluss og kontroll, men ville altså teste ut en mer ekspressiv og sleivete stil. Tanken var at når motivet er enkelt, blir ofte ideen klarere, uttrykket mer slående og det blir lettere å oppfatte innholdet fort. Jeg tenkte dessuten at uprentensiøse rabletegninger ville gjøre et sært, litt seriøst billedbokprosjekt lettere og mindre høytidelig.

Jeg trodde også at tegnemetoden ville være lettvint og rask. Men der tok jeg feil. Tegnearbeidet gikk veldig fort, men bearbeidinga etterpå tok ekstremt lang tid. Det skyldtes ikke minst at det ble tusenvis av småtegninger jeg måtte vurdere, skanne inn og så justere i flere omganger. Når antallet er så stort, blir noen ekstra minutter per bit til timer og dager sammenlagt. Prosjektet ble derfor forsinka med seks uker i forhold til avtalt leveringsfrist. Heldigvis var redaktørene på bokforlaget tålmodige og forståelsesfulle. Og familien min holdt ut. Ja, stakkars dem.

1. Etter at grovmanus og hovedinnholdet i boka var klart, tegna jeg en haug raske småtegninger. Istedenfor å planlegge hvert motiv nøye og bruke lang tid på å reintegne detaljerte skisser pent og riktig, lagde jeg mange tegninger veldig fort, ofte som ulike varianter av det samme motivet. Deretter kunne jeg plukke ut den versjonen jeg syntes ble best. Det var ikke sjelden det aller første, tilfeldige forsøket som bare var skribla ned for at jeg skulle huske idéen.

Bildet viser tegneredskap (festa med upraktiske snorer til beltet): tusjpensel(med svart blekk i skaftet), svart kulepenn, svart fargeblyant (til skyggelegging) og saks. I handa har jeg vann for å slukke tørsten på det kokvarme arbeidsrommet.

2. Selve tegnearbeidet tok høyst et par minutter per tegning. Men bearbeidninga etterpå var svært tidkrevende og nokså forvirrende: jeg måtte grovsortere og velge ut ett motiv blant mange like, skanne inn alt riktig, retusjere og justere, velge ut enda en gang, tilpasse tegningene pent til hverandre på plansjesida og til sist tekste og fargelegge alt.

Bildet viser hvordan jeg velger ut, flytter og skalerer enkelttegninger i Photoshop.

3. Ferdig oppslag (dobbeltside) med tegninger, farger og tekst på plass. Som vanlig har jeg tviholdt på tydelige hovedgrep gjennom hele boka og forsøkt å være konsekvent. Jeg har for eksempel plassert selve historien på venstresidene og satt plansjene til høyre. Jeg har også begrensa paletten til fem brukne grunnfarger sammen med svart strek, Det gir en ryddig helhet. Stram kontroll kombinert med fri strek gir dessuten en bredde i uttrykket som jeg liker.

Med stort og smått har jeg sikkert hatt over et par tusen biter å forholde meg til. Noen av tegningene jeg ikke brukte, samla jeg som dekor på satspapiret aller først og sist i boka.

I ettertid ser jeg at jeg kunne ha tegna enda mye enklere og mer naivistisk, for eksempel som dansken Egon Mathiesen, eller vilt og fritt som Per Dybvig. Motsatt kunne jeg valgt mer raffinerte farger og et mer tiltalende grafisk uttrykk. Men det får bli en annen gang. Hvis jeg orker. For det er tungt å tegne og tøyse med tida.

Aller sist: Mange kunstnere strever etter å finne tilbake til spontaniteten, leken og nærværet i tidlige barnetegninger. Det skal gi et ektere, ærligere og mer levende uttrykk. Kanskje det er det jeg har prøvd på her? Uansett har jeg nok etter fattig evne forsøkt å antyde små barns alvorlige livsapetitt og fordomsfrie nysgjerrighet, både i tegningene og teksten. Jeg oppnådde også flere minutter av behagelig flyt-opplevelser under tegnearbeidet. Det er en tilstand av lykkelig, ubevisst tilstedeværelse, for eksempel når en koser seg eller gjør noe uten å tenke, men glemmer tid og sted - og seg sjøl. Men stort sett har jeg grubla og reflektert og analysert. I en kamp mot klokka og kalenderen.

Se også:
• Mer om tusj og photoshop
• Mer om kontroll og kluss i tegninger
• Undertekst og antydninger i «Sånt som er»
• Plansjeformen kom først i «Sånt som er»
• Katalog-presentasjon av «Sånt som er»
• Løft i «Sånt som er»