Summary in English: Yesterday "My Favorite War", a Latvian-Norwegian animated documentary by Ilze Burkovska Jacobsen, won the Contrechamp Award at the Annecy International Animated Film Festival Film 2020. The film tells the story of Ilze's childhood in former communist Latvia and the Soviet republic's cold war propaganda and falsification of history. Here Svein Nyhus, the initial concept artist for the film, shows character sketches of Ilze, her parents and close relatives.
I går ble altså «My Favorite War» tildelt «Prix Contrechamp» i langfilm-klassen under den franske «Festival international du film d'animation d'Annecy». Gratulerer til regissøren og manusforfatteren Ilze Burkovska Jacobsen, til produsenten og til hele produksjonsgjengen!
Ilzes animerte dokumentarfilm handler om oppveksten i det kommuniststyrte Latvia og Sovjetunionens propagandaløgner om krigen og historien. Filmen har blitt til samtidig med andre prosjekter og har derfor tatt noen år.
Under viser jeg noen av karaktertegningene mine av Ilze, foreldrene, bestefaren, bestemora og andre familiemedlemmer. Skissene er tegna direkte i Photoshop, ikke på papir.
Her er forslag til de tre onklene: den sterke bryteren, den forsiktige ingeniøren og den kjekke legen.
Summary in English: Yesterday "My Favorite War", a Latvian-Norwegian animated documentary by Ilze Burkovska Jacobsen, won the Contrechamp Award at the Annecy International Animated Film Festival Film 2020. Here Svein Nyhus, the initial concept artist for the film, shows character sketches for "Death" and "Ash Child", two ghosts. "My Favorite War" tells the story of Ilze's childhood in communist Latvia and the Soviet republic's cold war propaganda and falsification of history.
Ilze Burkovska Jacobsens animerte dokumentarfilm handler om hennes egen oppvekst i det Sovjet-kontrollerte Latvia under den kalde krigen. Filmselskapet en arbeidssom mann-og-kone-bedrift som har holdt på med flere prosjekter samtidig (for eksempel med «Kroppen min eier jeg» som de fikk en Emmy for i fjor). Produksjonen har derfor foregått i perioder over noen år.
Sjøl har jeg siden den spede starten tegna figurer som underlag for animasjonsarbeidet i Latvia. Egentlig skulle jeg ha gjort mer og fulgt opp, men jeg måtte overlate resten til andre. I min sjølkritiske utprøving og ufokuserte idémyldring klarte jeg ikke å få det til som jeg ville. Jeg sleit meg nesten ut i forsøket. Dét var ikke så hyggelig. Men teamet i Norge og Latvia fortsatte, jobba jevnt og trutt og redda prosjektet. Takk!
Uhyggelige skikkelser
Her viser jeg utkast til uhyggelige figurer i filmen. Oppdraget var å gi tegnere og animatører skisser og konseptillustrasjoner i den stilen vi hadde valgt.
Fordi «døden» er et hunkjønnsord i latvisk, tegna jeg dessuten Døden som ei gammel kjerring, som en kvinnefigur i folkedrakt og som ei jente med blomsterkrans. Jeg tenkte kontrasten mellom det vakre og det fæle skulle forsterke uhyggen.
Sist testa jeg Døden i vatterte arbeidsklær og russisk loslue. Og Døden som liten gutt med beinhvit hud og tomt blikk. Ja, kanskje det er bestefaren som henter seg sjøl?
Den andre uhyggelige skapningen er «askebarnet». Det er også et spøkelse.
Skissene er tegna direkte i Photoshop med digitalpenn på tegneskjerm. Da er det bare å drodle i vei uten å begrense seg (og det er jo ekstra gøy å tegne nifse typer). Fordi alt er ferdig digitalisert og allerede på maskinen, er det lett å fargelegge og rydde opp etterpå. Men redigering kan ta flere timer.
Hvilken versjon skal jeg velge?
Tegningene viser at ideene kommer lett, men at det er vanskelig å velge. Filmmakerne trengte bare ett forslag til hver figur, men jeg hadde ikke råd til å kaste bort noe når det begynte å myldre. Best liker jeg jo summen av alle åpne forslag og uferdige skisser, når det er muligheter i mange retninger. Men det meste, nesten alt, må bort. Da blir formidlinga klarere og fortellinga tydeligere. Et vanlig råd i kreativt arbeid er derfor: «kill your darlings». Det betyr å fjerne forstyrrelser, alt unødvendig og det som ikke holder mål, også ting du elsker, for å gjøre sluttresultatet bedre. Ja, kultur handler om å rydde opp i kaos.
I arbeidet med konsepttegningene ble jeg blenda av mine egne påfunn og alle likeverdige varianter. Jeg gikk vill i nærsynt nøling og unødvendig overarbeid. Jeg var altfor nøye, ga meg sjøl for mye motstand, og tvilen endte i fortvilelse. Usikkerheten gikk over i prestasjonsangst, og uvilje mot å ta valg (og ta konsekvensene av dem) ble uvilje mot å fortsette. Og flukt er en ingen god strategi for en yrkestegner som må være «leveringsdyktig». Ja, ja. For å si det med tittelen på en prisbelønt tv-serie fra produksjonsselskapet: Sånn er jeg, og sånn er det. Ok. Tegnerne i Latvia fikk uansett nok inspirasjon til å dikte videre og gjøre filmen ferdig. Så hurra for dem!
Bonus
Her er enda en ubehagelig skikkelse. Men dette er ingen demon. Dama bak disken er bare en typisk sur butikkansatt fra Ilzes barndom.
Da jeg åpnautstillinga mi under Litteraturfestivalen på Lillehammer nå sist i mai, prøvde jeg på «speed painting», altså å male et bilde veldig fort. Jeg har ikke prøvd noe sånt før (har knapt nok malt), og var litt bekymra på forhånd, men alt gikk greit. Jeg blei en vilter karikatur av meg sjøl og rakk å male på fem minutter. Som vanlig handler det mest om å våge.
Motivet på maleriet var Pegasus, den hestefiguren jeg har tegna som logo for barnebokprogrammet under festivalen. Bildene ellers i galleriet er illustrasjoner fra noen av bildebøkene mine. Det er tegninger i forskjellige teknikker: blyant og vannfarge, papirklipp, tusjpensel og datamaleri.
Under åpninga blei jeg også intervjua av forfatteren Dag Larsen. Han er en trygg los.
På Lillehammer leste jeg også fra bildebøkene «Jeg!» og «Skal vi leke?», snakka om «Blekkspruten», holdt et lite tegnekurs og tegna og fortalte om dyr med vinger.
Summary in English: This spring Svein Nyhus, illustrator and writer of children's books, has presented his picture book "Me!" (original Norwegian title "Jeg!", 2004) for almost 2000 kindergarten children in Oppland county, Norway.
I mars og april 2017 har jeg vært Boklek-forfatter i Oppland. Jeg har besøkt 26 bibliotek over hele fylket og møtt bortimot to tusen barnehagebarn som skal begynne på skolen til høsten.
Boklek har foregått hver vår siden 2014 som et samarbeidsprosjekt mellom Norsk litteraturfestival på Lillehammer, Oppland fylkesbibliotek på Gjøvik og folkebiblioteka i kommunene. Målet med prosjektet er «å skape positive litteraturopplevelser».
Jeg har forsøkt å gi barna et hyggelig møte med biblioteket. Metoden er å være åpen, lyttende og tilstede i en miks av stram styring og blid improvisasjon. Jeg har lest fra bildeboka «Jeg!», blanda alvor og lek, spurt og svart. Aller gøyest er nok tegning på tavla – og fingertrikset sist (for å sjekke at publikum har følelser og fantasi).
Under Boklek-turneen har skolestarterne også fått hvert sitt bokmerke – og en stor button med sikkerhetsnål som stikker og forteller at kroppen lever. Barnehagene har i tillegg fått med seg en plakat av et høyt klatretre. Planen har vært at ungene skal tegne seg sjøl og lime opp sitt eget jeg i treet. Hvis de vil.
Joda, det er nok å skravle om og undre seg over. Så mye at jeg ofte glemmer å minne om andre ting som også betyr noe: For eksempel at lesing er en tryllekunst og biblioteket et skattkammer. At vi trenger både å tenke og føle for å klare oss. Og at det er livsviktig å kunne forestille seg ting og late som.
Siden jeg ga ut bildeboka «Drømmemaskinen» i 1995, har jeg tegna og fortalt for barn, både aleine og sammen med tvillingbroren min. Jeg har fått trening i formidling, i å snakke høyt og tegne fort, og blitt trygg på at det meste går greit. Jeg har også møtt nye mennesker og nye steder. Det er likevel påfallende hvor like situasjonene ofte er, og hvor sjelden jeg blir overraska over kommentarer og innspill. Men noen husker jeg:
– Hvorfor har du så store patter?
– Vær stille!! Nå begynner filmen!
– Er du ekte munk?
– Du har også mista tenner!
– Du er ikke så skummel som på bildet!
– Hvorfor står du ikke på bakken?
– Vil du være pappaen min?
(Og sammen med tvillingbroren min Egil)
– Er dere tvillinger på ordentlig?
– Er han andre robot?
– Er det snart ferdig?
– Kommer dere i morra også?
Kommentarer fra voksne
Voksne i publikum er roligere enn barn. Noen smiler inspirert eller nikker høflig som takk for hvilepausen, andre sukker over viltre unger. De fleste sier ikke noe.
Når det gjelder «Boklek 2017» har det vært annerledes. Flittige bibliotekarer har forberedt besøkene grundig og posta bilder og kommentarer i sosiale medier etterpå. På den måten har de rapportert om sin egen aktivitet i kommunen – og samtidig dokumentert turneen med glimt av digital udødelighet.
Så takk for at jeg har fått se meg sjøl utafra – og kanskje blitt litt klokere.
(En annen ting er at ikke alt fortjener evig liv på nettet. Det er heller ikke mulig å kontrollere hvilke tilfeldigheter andre legger ut. Derfor har jeg bestemt meg for at ingenting skal være pinlig lenger. Ellers går det ikke.)
Oppdatering: «Jeg!« på Norsk litteraturfestival 2017
Halvannen måned seinere fikk jeg fortelle fra boka under Litteraturfestivalen på Lillehammer. I det store teltet på torget satt skolebarn med Pegasus-trøyer, på scenen stod jeg med skjegg og skjorte fra India.
Summary in English: This March and April Svein Nyhus, illustrator and writer of children's books, presents his picture book "Me!" (original Norwegian title "Jeg!", 2004) for 2 000 kindergarten children throughout Oppland county. Touring villages and valleys in the eastern part of Norway he recently came across an old stave church (one of several) resting calmly in the afternoon sun. The next day, though, typical for the Norwegian spring, the snow was back.
I Vestre Slidre i Valdres passerte jeg for eksempel Lomen stavkyrkje. Filmsnuttene under er tatt opp nettopp der, med ett døgns mellomrom. Snøen kom den andre dagen, aller sist i mars måned. Godt turnébilen har vinterdekk.
Summary in English: "It's daylight saving time! But where did that hour go? It'll be back in the fall!" (3-4 mins with brush and ink on A3 size paper.)
Bonus 1: Svein forteller mer om arbeidet med tegningene til «Hva sier reven?» i et videoklipp her. Han slarver videre i dette radioprogrammet (intervjuet begynner 57 minutter inn i sendinga).
Ellers merker vi oss det klussete håret til illustratøren og de skråstilte billigbrillene med hyssing. Dette understreker poenget om at det personlige kan sjarmere like mye som det perfekte.
Nylig besøkte jeg Warszawa i forbindelse med en serie arrangementer om tabuer i barnekunsten. Der snakka jeg om noen av Gro Dahles og mine bildebøker, jeg deltok med bilder på en liten utstilling, tegna og fortalte for barn og møtte journalister, blant annet i selveste Radio Trójka og i polsk kulturfjernsyn. Det var en uvanlig hyggelig og begivenhetsrik tur – selv om jeg ikke alltid klarte å improvisere like presist og klokt som jeg skulle ønske.
Det første bildet under er tatt en kald novembernatt 2011 foran byens kulturpalass i Stalin-gotikk og heroisk realisme. Under er glimt fra møter med blide barn, blant annet fra barnebokhandelen Badet (to små filmer ser du her og her.)
Hovedtema for foredragsrekka i Polen var tabuer i barnekulturen, ikke minst i moderne barnebøker. Ekspertene som diskuterte dette, så ut til å mene at det meste, ja, egentlig alt i livet, kan fortelles til barn, det gjelder bare å gjøre det på den riktige måten. Det handler altså om form. Det var vel også enighet om at mange i det kulturkonservative og katolske Polen er mer engstelige for problemorientert innhold enn mer frigjorte og likestilte skandinaver. Ja, noen hevdet tilogmed at barnebøker kan brukes til å forandre og forbedre samfunnet. Andre at kunsten må være fullstendig fri og åpen. Ja, kanskje det?
Selv om forleggere og redaktører er gode hjelpere, blir oversettelser sjelden big business. Som oftest er utenlandske bokutgivelser isteden bare kulturutveksling og hyggelig oppmuntring, gjerne delvis finansiert av offentlig støtte. Og det er jo fint nok. EneDueRabe, det lille polske forlaget vårt som holder til i Gdańsk og har en halv assistent i hovedstaden, hadde for øvrig et interessant spesialtilbud under Polen-besøket mitt: tre bildebøker, gratis tilsendt i posten, var til salgs for under nitti kroner. Til sammenlikning koster en vanlig bildebok i Norge 250 kroner. Ja, ja.
Summary in English: A short tv interview with Norwegian twin brothers and illustrators Svein and Egil Nyhus visiting Stavanger with their drawing show for children. In Stavanger they also held a speech for collegues and others at a Nordic conference on children's literature.
Da tvillingtegnerne Svein og Egil Nyhus nylig besøkte biblioteket på Sølvberget i Stavanger med tegneforestilinga «To menn og en tavle», fikk NRK Rogaland dette drømmeintervjuet om søppellitteratur og barnslighet. Okei. Én hjerne med to munner får sagt ting dobbelt så tydelig. Og med dobbelt så mange ord.
I går ble altså «My Favorite War» tildelt «Prix Contrechamp» i langfilm-klassen under den franske «Festival international du film d'animation d'Annecy». Gratulerer til regissøren og manusforfatteren Ilze Burkovska Jacobsen, til produsenten og til hele produksjonsgjengen!
