I går fikk «My Favorite War» hovedprisen i klassen «langfilm» under Den internasjonale tegnefilmfestivalen i Annecy i Frankrike. Det var kjempehyggelig! Også at den første anmeldelsen er så positiv.
Ilze Burkovska Jacobsens animerte dokumentarfilm handler om hennes egen oppvekst i det Sovjet-kontrollerte Latvia under den kalde krigen. Filmselskapet en arbeidssom mann-og-kone-bedrift som har holdt på med flere prosjekter samtidig (for eksempel med «Kroppen min eier jeg» som de fikk en Emmy for i fjor). Produksjonen har derfor foregått i perioder over noen år.
Sjøl har jeg siden den spede starten tegna figurer som underlag for animasjonsarbeidet i Latvia. Egentlig skulle jeg ha gjort mer og fulgt opp, men jeg måtte overlate resten til andre. I min sjølkritiske utprøving og ufokuserte idémyldring klarte jeg ikke å få det til som jeg ville. Jeg sleit meg nesten ut i forsøket. Dét var ikke så hyggelig. Men teamet i Norge og Latvia fortsatte, jobba jevnt og trutt og redda prosjektet. Takk!
Uhyggelige skikkelser
Her viser jeg utkast til uhyggelige figurer i filmen. Oppdraget var å gi tegnere og animatører skisser og konseptillustrasjoner i den stilen vi hadde valgt.
Den første figuren er «Døden som henter bestefar i en russisk arbeidsleir». Jeg tegna et tradisjonelt beinrangel med kappe og ljå, men forenkla formene for å gjøre det lettere å animere. Jeg prøvde også å gi dødningehodet særpreg.
Fordi «døden' er et hunkjønnsord i latvisk, tegna jeg dessuten Døden som ei gammel kjerring, som en kvinnefigur i folkedrakt og som ei jente med blomsterkrans. Jeg tenkte kontrasten mellom det vakre og det fæle skulle forsterke uhyggen.
Sist testa jeg Døden i vatterte arbeidsklær og russisk loslue. Og Døden som liten gutt med beinhvit hud og tomt blikk. Ja, kanskje det er bestefaren som henter seg sjøl?
Den andre uhyggelige skapningen er «askebarnet». Det er også et spøkelse.
Skissene er tegna direkte i Photoshop med digitalpenn på tegneskjerm. Da er det bare å drodle i vei uten å begrense seg (og det er jo ekstra gøy å tegne nifse typer). Fordi alt er ferdig digitalisert og allerede på maskinen, er det lett å fargelegge og rydde opp etterpå. Men redigering kan ta flere timer.
Hvilken versjon skal jeg velge?
Tegningene viser at ideene kommer lett, men at det er vanskelig å velge. Filmmakerne trengte bare ett forslag til hver figur, men jeg hadde ikke råd til å kaste bort noe når det begynte å myldre. Best liker jeg jo summen av alle åpne forslag og uferdige skisser, når det er muligheter i mange retninger. Men det meste, nesten alt, må bort. Da blir formidlinga klarere og fortellinga tydeligere. Et vanlig råd i kreativt arbeid er derfor: «kill your darlings». Det betyr å fjerne forstyrrelser, alt unødvendig og det som ikke holder mål, også ting du elsker, for å gjøre sluttresultatet bedre. Ja, kultur handler om å rydde opp i kaos.
I arbeidet med konsepttegningene ble jeg blenda av mine egne påfunn og alle likeverdige varianter. Jeg gikk vill i nærsynt nøling og unødvendig overarbeid. Jeg var altfor nøye, ga meg sjøl for mye motstand, og tvilen endte i fortvilelse. Usikkerheten gikk over i prestasjonsangst, og uvilje mot å ta valg (og ta konsekvensene av dem) ble uvilje mot å fortsette. Og flukt er en ingen god strategi for en yrkestegner som må være «leveringsdyktig». Ja, ja. For å si det med tittelen på en prisbelønt tv-serie fra produksjonsselskapet: Sånn er jeg, og sånn er det. Ok. Tegnerne i Latvia fikk uansett nok inspirasjon til å dikte videre og gjøre filmen ferdig. Så hurra for dem!
Bonus
Her er enda en ubehagelig skikkelse. Men dette er ingen demon. Dama bak disken er bare en typisk sur butikkansatt fra Ilzes barndom.
Se også:
* Flere figurer fra filmen
• Bakom-filmer om «My Favorite War» på Facebook
• Filmens hjemmeside
• Blogginnlegg om «My Favorite War»
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar