Summary in English: Yesterday "My Favorite War", a Latvian-Norwegian animated documentary by Ilze Burkovska Jacobsen, won the Contrechamp Award at the Annecy International Animated Film Festival Film 2020. The film tells the story of Ilze's childhood in former communist Latvia and the Soviet republic's cold war propaganda and falsification of history. Here Svein Nyhus, the initial concept artist for the film, shows character sketches of Ilze, her parents and close relatives.
I går ble altså «My Favorite War» tildelt «Prix Contrechamp» i langfilm-klassen under den franske «Festival international du film d'animation d'Annecy». Gratulerer til regissøren og manusforfatteren Ilze Burkovska Jacobsen, til produsenten og til hele produksjonsgjengen!
Ilzes animerte dokumentarfilm handler om oppveksten i det kommuniststyrte Latvia og Sovjetunionens propagandaløgner om krigen og historien. Filmen har blitt til samtidig med andre prosjekter og har derfor tatt noen år.
Under viser jeg noen av karaktertegningene mine av Ilze, foreldrene, bestefaren, bestemora og andre familiemedlemmer. Skissene er tegna direkte i Photoshop, ikke på papir.
Her er forslag til de tre onklene: den sterke bryteren, den forsiktige ingeniøren og den kjekke legen.
Summary in English: Yesterday "My Favorite War", a Latvian-Norwegian animated documentary by Ilze Burkovska Jacobsen, won the Contrechamp Award at the Annecy International Animated Film Festival Film 2020. Here Svein Nyhus, the initial concept artist for the film, shows character sketches for "Death" and "Ash Child", two ghosts. "My Favorite War" tells the story of Ilze's childhood in communist Latvia and the Soviet republic's cold war propaganda and falsification of history.
Ilze Burkovska Jacobsens animerte dokumentarfilm handler om hennes egen oppvekst i det Sovjet-kontrollerte Latvia under den kalde krigen. Filmselskapet en arbeidssom mann-og-kone-bedrift som har holdt på med flere prosjekter samtidig (for eksempel med «Kroppen min eier jeg» som de fikk en Emmy for i fjor). Produksjonen har derfor foregått i perioder over noen år.
Sjøl har jeg siden den spede starten tegna figurer som underlag for animasjonsarbeidet i Latvia. Egentlig skulle jeg ha gjort mer og fulgt opp, men jeg måtte overlate resten til andre. I min sjølkritiske utprøving og ufokuserte idémyldring klarte jeg ikke å få det til som jeg ville. Jeg sleit meg nesten ut i forsøket. Dét var ikke så hyggelig. Men teamet i Norge og Latvia fortsatte, jobba jevnt og trutt og redda prosjektet. Takk!
Uhyggelige skikkelser
Her viser jeg utkast til uhyggelige figurer i filmen. Oppdraget var å gi tegnere og animatører skisser og konseptillustrasjoner i den stilen vi hadde valgt.
Fordi «døden» er et hunkjønnsord i latvisk, tegna jeg dessuten Døden som ei gammel kjerring, som en kvinnefigur i folkedrakt og som ei jente med blomsterkrans. Jeg tenkte kontrasten mellom det vakre og det fæle skulle forsterke uhyggen.
Sist testa jeg Døden i vatterte arbeidsklær og russisk loslue. Og Døden som liten gutt med beinhvit hud og tomt blikk. Ja, kanskje det er bestefaren som henter seg sjøl?
Den andre uhyggelige skapningen er «askebarnet». Det er også et spøkelse.
Skissene er tegna direkte i Photoshop med digitalpenn på tegneskjerm. Da er det bare å drodle i vei uten å begrense seg (og det er jo ekstra gøy å tegne nifse typer). Fordi alt er ferdig digitalisert og allerede på maskinen, er det lett å fargelegge og rydde opp etterpå. Men redigering kan ta flere timer.
Hvilken versjon skal jeg velge?
Tegningene viser at ideene kommer lett, men at det er vanskelig å velge. Filmmakerne trengte bare ett forslag til hver figur, men jeg hadde ikke råd til å kaste bort noe når det begynte å myldre. Best liker jeg jo summen av alle åpne forslag og uferdige skisser, når det er muligheter i mange retninger. Men det meste, nesten alt, må bort. Da blir formidlinga klarere og fortellinga tydeligere. Et vanlig råd i kreativt arbeid er derfor: «kill your darlings». Det betyr å fjerne forstyrrelser, alt unødvendig og det som ikke holder mål, også ting du elsker, for å gjøre sluttresultatet bedre. Ja, kultur handler om å rydde opp i kaos.
I arbeidet med konsepttegningene ble jeg blenda av mine egne påfunn og alle likeverdige varianter. Jeg gikk vill i nærsynt nøling og unødvendig overarbeid. Jeg var altfor nøye, ga meg sjøl for mye motstand, og tvilen endte i fortvilelse. Usikkerheten gikk over i prestasjonsangst, og uvilje mot å ta valg (og ta konsekvensene av dem) ble uvilje mot å fortsette. Og flukt er en ingen god strategi for en yrkestegner som må være «leveringsdyktig». Ja, ja. For å si det med tittelen på en prisbelønt tv-serie fra produksjonsselskapet: Sånn er jeg, og sånn er det. Ok. Tegnerne i Latvia fikk uansett nok inspirasjon til å dikte videre og gjøre filmen ferdig. Så hurra for dem!
Bonus
Her er enda en ubehagelig skikkelse. Men dette er ingen demon. Dama bak disken er bare en typisk sur butikkansatt fra Ilzes barndom.
Illustratøren har hatt et litt nølende forhold til Riksmålsforbundet. Vestfolddialekta og temperamentet hans ligger nærmere radikalt bokmål og nynorsk enn det riksmål gjør, en språkform han har oppfatta som en konservativ sosiolekt. Likevel illustrerte han riksmålsklassikeren «Moro-Vers» i 2000 og har levd godt med det. Han har samtidig innsett at forbundet har betydd mye positivt for norsk språk og kultur. For språk er viktig. Det er kommunikasjon og identitet. Og det er gøy.
Når man holder en bok av Gro Dahle og Svein Nyhus i hånden, vet man at den holder kunstnerisk høyt nivå både litterært og visuelt. Blekkspruten er et usedvanlig inspirert samarbeide, og selv om dette er en språkpris, kan man ikke se bort fra den helheten Dahle og Nyhus har skapt.
Allerede omslaget på Blekkspruten bærer bud om at dette ikke er noen solskinnshistorie. Dahle-Nyhus har tatt for seg vanskelige emner før. Boken om en sint, voldelig far var også sterk kost. Det samme gjelder Håret til mamma, som tok for seg depresjon og psykisk sykdom på en ærlig, men likevel nennsom måte.
Dahle-Nyhus har spesialisert seg på å formidle tung tematikk ved hjelp av litterære og visuelle fortellerteknikker som treffer barn uten å overvelde dem. Med Blekkspruten må utfordringen ha vært stor. Det å finne uttrykk for å fortelle om en bror som misbruker sin lillesøster, må ha vært en kamp. Det er likevel gjort med stor klokskap og med respektfull forståelse, og det tabubelagte temaet som incest er, omtales på en måte som gjør det enklere for barn å forstå. I tillegg til sine litterære og kunstneriske kvaliteter fyller boken derfor en viktig funksjon for å opplyse barn om seksuelle overgrep. Den gir barn et språk til å snakke om det unevnelige, og voksne et språk for å hjelpe. Gitt bokens målgruppe har Dahle funnet en forbilledlig balanse mellom det å være presis og det å være for detaljert. Hun skyr ikke unna det vonde, men skremmer samtidig ikke de unge mottagerne – hun unnlater å formidle på en måte som målgruppen ikke har verktøy til å takle. Det er godt gjort!
Det er særlig ved hjelp av utstrakt metaforbruk at forfatteren evner å snakke tydelig om incest. Den bærende metaforen er blekk. Det går an å forstå dette bildet temmelig fysisk, nemlig som en utløsning, men aller mest kraft får metaforen når blekket forstås som noe som lammer og blinder barnet, noe som danner en skygge over hele hennes tilværelse. Blekksprutens fangarmer blir et bilde på armer og hender og fingre som trenger seg inn og finner frem overalt – der de ikke skal være. Det finnes flere lag i teksten, og den vil utvilsomt tale ulikt til ulike lesere. Antagelig vil den forstås best av barn som på et eller annet vis kan kjenne seg igjen i det som skjer i boken – de vil skjønne det som andre barn blir spart for å måtte skjønne. Boken trenger likevel ikke å nå frem til alle barn på samme måte. Dette er en bok som gir livshjelp til en gruppe som trenger det sårt.
Blekkspruten er ikke bare en hjelpebok, den er også litteratur på høyt nivå. Språket er både presist og poetisk, fullt av rytme og klang. Gro Dahle er en erfaren forfatter som en rekke ganger har vist sin fantasifulle fortellerevne og gode språkfølelse, og årets bok er intet unntak. Sammen med Svein Nyhus har hun skapt et helstøpt stykke kunst og en historie som angår mange.
Vi trenger ord og setninger om det som er vanskelig – og fortellinger om det vi ikke vil vite, sa Gro Dahle i sin takketale etter overrekkelsen av riksmålsprisen for sin barnebok. Les talen her.
Jeg er veldig glad for å få ta i mot en språkpris som dette! Tusen takk! For Riksmålsforbundets barne- og ungdomsbokpris er en pris som virkelig peker på språket med tykk finger, som løfter fram språket, holder det opp og sier ”Se på språket!”, dette fantastiske verktøyet vi mennesker har for å uttrykke oss, dette forunderlige redskapet for å kommunisere, for å utvide vår forståelse, for å tenke og undersøke verden rundt oss, for å nå fram til hverandre! For språket som materiale er så rikt, så fullt av muligheter!
Som skrivelærer og som forfatter er jeg selvfølgelig opptatt av språkets verktøykasse og språkets potensial. Og jeg er derfor svært takknemlig for denne anledningen til å juble litt ekstra for ordene! Disse trofaste ordene! Alltid beredt står ordene der, klare til innsats, klare til oppdrag, klare til å utrette mirakler, for ordene bare venter på at vi skal gripe tak i dem og bruke dem der vi trenger dem. De små ordene, de ivrige ordene, ord om vanskelige dager, ord om fine dager, ord som rommer og favner vidt og bredt i alle retninger, ord med undertekst nok til dimensjon på dimensjon – og ord som prøver seg fram i skyggene, som leter seg fram langs trange korridorer, inn mot mørke kroker og kott, ord som lykter og lamper, som åpner opp, lyser opp, finner fram, ord som blir gode hjelpere, venner, bestevenner, trøsteord, støtteord, ord fulle av håp.
Nettopp denne boka ”Blekkspruten” som jeg får Riksmålsforbundets barne- og ungdomsbokpris for, er en bok hvor språket i seg selv er viktig, både som lyskaster på et vanskelig emne og som en frigjøringsmetode. ”Blekkspruten” er en bildebok om incest for alle aldre. Det er mannen min, Svein Nyhus, som står for den visuelle fortellingen, mens jeg har formulert den verbale fortellingen. Sammen forteller bilde og tekst en historie om en liten jente som blir utsatt for seksuelt overgrep og tillitsbrudd. Bildeboka som medium egner seg svært godt til å fortelle om vanskelige emner, nettopp fordi bildeboka ofte bruker språklige virkemidler som metaforer, som har mange rom og mange nivåer. Barn opp til elleve-, tolv-, tretten-, fjorten-års-alderen leser overflateplanet og forholder seg til den konkrete handlingen, eventyret. Mens voksne leseren eller formidleren leser underteksten også. Metaforen gjør at det er to historier i én historie, at barnet forholder seg til metaforens overflateplan og leser konkret.
I denne sammenhengen ser barnet en gutt som kan forvandle seg til ape, til elefant – og til blekksprut. Og denne blekkspruten skremmer jenta i historien, trekker henne under vann, noe som kan være skremmende i seg selv, men som av de fleste barn oppleves som et fantasifullt eventyr. De som selv har vært utsatt for incest og de voksne derimot, vil se at fortellingen kan handle om andre ting mellom linjene. Bildebokas metafor gjør at barna kan møte fortellingen på sitt nivå og forstå den med sin bakgrunn og på sin egen måte. Noe som nettopp gir en rik mangetydighet. Noe som igjen ligger i språkets natur, å kunne være mangetydig, men også presis i sine språklige bilder.
Og dette elsker jeg, å jobbe med språket på denne måten at jeg kan fortelle mange ting og skape mange nivåer i teksten med enkle og konkrete bilder, å åpne rom i tekstens hus, trapper opp, trapper ned. Og slik kan en bildebok romme både den voksne leseren og barnet og ungdommen samtidig i dette språklige byggverket. Hemmeligheter nok for alle.
Det er hemmelig med overgrep og vold i hjemmet, hemmelig med psykisk syke foreldre også, mor med angst eller deprimert far. Og hemmelig med alkohol- og rusmisbruk, hemmelig med fengsel, hemmelig med omsorgssvikt. Men incest er kanskje det hemmeligste av det aller hemmeligste. Det som er hemmelig på denne farlige måten, må snakkes om og skrives om, det trengs samtaler om dette og bildebøker. Det trengs å åpnes opp, det trengs ord og historier, fabler og allegorier. For vi trenger ord og setninger om det som er vanskelig – og fortellinger om det vi ikke vil vite.
Det var ikke så lett å vite hvordan jeg skulle begynne å skrive om det, hvilke ord jeg skulle bruke, hvor trygt eller hvor utrygt jeg kunne skrive, hvor farlig eller ufarlig fortelingen skulle være. For jeg ville ikke gjøre barn redde, ikke redde for å si noe, ikke redde for kropper og mager og pupper og romper og hårete bein og store hender, ikke redde for voksne menn eller store gutter, for de fleste store menn og store gutter er snille og vennlige og trygge.
Så hvordan fortelle da, uten å skremme, men allikevel bevisstgjøre? Hvordan fortelle slik at både voksne og barn kan lese boka? Hvordan formulere slik at det ikke ble et pedagogisk hefte, ikke et informasjonsskriv, ikke en lærebok, ikke en samling råd – men en tekst med skjønnlitterære kvaliteter? Hvordan finne en kunstnerisk balanse mellom barn, tenåring og voksen, mellom fiksjon, underholdning og alvor?
Jeg hadde ingen ord om dette temaet, ingen fortellinger om incest og var redd for å skrive om det, tenkte at jeg ikke kunne klare det, at det ble for vanskelig, for mye risiko. Men fordi jeg virkelig ville prøve å formulere noe rundt dette, fordi jeg ønsket det, måtte jeg lete etter ordene. Jeg måtte prøve å finne de ordene som ikke fantes, skrive dem fram, lete etter allegorier, metaforer, språklige bilder, konkretisere det usagte. For ordene om incest må kunne være tilgjengelige, må kunne finnes av de som trenger dem, må kunne brukes. Både voksne og barn trenger språk for de vanskelige erfaringene sine, både voksne og barn trenger historier for de lukkede rommene, de innelåste erfaringene, de stengte opplevelsene. Og barn trenger å vite at noen vet, at noen har vært der og at ordene som finnes også kan brukes om disse erfaringene, for det trengs ord både for det som er trygt og for det som er utrygt.
Det handler om å gi barn ord for å kunne gjenkjenne og identifisere vonde følelser, å gjenkjenne trygge og utrygge situasjoner. Jeg håper på å kunne gi barn ord for å kunne fortelle om sine erfaringer, gi dem ord for å kunne snakke om det som har skjedd, om det de har opplevd, fortelle de altfor farlige hemmelighetene sine.
Ordene er frigjøringsverktøy, språket er et redskap for å åpne opp, lufte ut de innelåste hemmelighetene som eser der inne i mørket. For usagte hemmelige hemmeligheter er mye farligere enn fortalte hemmeligheter, for hvis det er noen som vet, så kan kanskje noen hjelpe, og bare det å si det, er hjelp i seg selv, å fortelle åpner en lufteluke.
Derfor kan ordene gi håp. Og trøst. Og mulighet. Også boka i seg selv kan være en trøster, for en bok om incest kan være en støtte for et barn som har opplevd dette, en slik bok kan være en hemmelig venn, en som vet om, en som lytter. Boka blir dermed et vitne om det som har skjedd – og en vikar – som forteller en parallell versjon av leserens egne farlige fortelling. Blekksprutord om blekkspruterfaringer.
Mange lurer på om slike emner som vold i hjemmet og incest og psykisk syke foreldre egner seg for barn – om barn ikke skal skånes og skjermes fra sånt, fra virkelighetens brutalitet og mørke kjellere. Men her i Kardemommeby finnes disse kjellerne, det finnes mørke kott, skygger, kroker og hjørner hvor barn gjemmer seg, hvor barn lever i uutholdelige hverdager. Mange barn, tusenvis og tusenvis av hemmelige skyggebarn som ingen vet om, som de fleste ikke ønsker å vite om, barn som tror de er alene i hele verden, at ingen andre vet om dem, de finnes virkelig.
Jeg ønsker derfor at det også skal finnes bøker om også disse barna, at det skal finnes bøker om hver mørke krok, at det skal finnes bøker om barn der barna finnes, at det skal også finnes språk for disse erfaringene. Da kan språket peke på disse barna og si at vi vet om dere, språket kan strekke fram hendene sine, ordene kan komme inn de smaleste sprekker og hilse på, hviske at de ikke er alene, for ordene kan bli venner, kan trøste, kan holde med selskap og kan også si at hvis de bare forteller hemmelighetene sine, så kan de få hjelp. Slik kan språket bli en redningsvest, et tau, en stige, en lommelykt. For så viktig er språket!
Summary in English:"Aquarium"("Akvarium", 2014) by Gro Dahle and Svein Nyhus recently won the Norwegian Critics Prize for books for children and young adults.
Gro Dahle is a Norwegian author, writing in different genres. She has reached international acclaim for her children's books, illustrated by her husband Svein Nyhus. Her books are published in more than 15 countries. In her acceptance speech for the award Dahle explained how "Akvarium", a poetic fable on child neglect and parental failure, was inspired by the true story of a boy and his alcoholic father.
«Akvarium», ei bildebok som Gro og jeg kom med i 2014, ble nylig belønna med Kritikerprisen. Boka handler om Moa som må passe på mora si som er en gullfisk. I takketalen fra Gro, som jeg leste opp da hun ikke kunne være med på prisoverrekkelsen, avslørte forfatteren historien bak historien:
[...]
og til slutt vil jeg takke den fulle mannen
som kom på døra mi en formiddag for et par år siden
og ville ha en bok til sønnen sin som var fire år,
og spurte om jeg hadde det,
om han kunne få en bok.
Jo, sa jeg, han kunne da få en bok,
jeg skulle se hva jeg hadde liggende.
Og så tenkte jeg å skrive en hilsen i boka, til sønnen,
og jeg lurte på det, om mannen ville det,
og det syntes han var en god ide, at jeg skrev en hilsen til sønnen.
Og da spurte jeg hva sønnen het,
og så begynte han å streve med å huske,
og han sto der og gapte og strevde og jobbet med å huske,
og munnen åpnet og lukket seg,
og akkurat da så han ut som en fisk,
og det kom bare bobler ut av munnen hans.
Og jeg forsto plutselig at han var full,
han sto der og var full klokka halv tolv på formiddagen,
og så begynte han å gråte,
for han kunne ikke, han klarte bare ikke å huske hva sønnen på fire år het.
Og han gråt, og jeg gråt, og så skrev jeg til slutt:
«Tusen smil til verdens fineste gutt. Hilsen Gro»
Og etterpå gikk jeg inn og skrev denne historien.
Forlaget beskriver boka her og her. Og her er en digital blakopi av de første sidene.
Summary in English: Illustrator Egil Nyhus, twin brother of colleague Svein Nyhus, recently won the prize "Editorial Cartoon of the Year" for a caricature of terrorist Anders Behring Breivik for Norwegian newspaper Romerikes Blad. We congratulate! More of Egil's cartoons and caricatures can be seen here.
Summary in English: Illustrator and author Svein Nyhus' recently was awarded first prize in category "picture book" for his "All that are" ("Sånt som er", 2010) in "The Most Beautiful Books of the Year" ("Årets vakreste bøker"), an annual competition for Norwegian book designers and illustrators arranged by Grafill.
Det første bildet under viser bok og pris. Det neste Nyhus' tvillingbror sittende drømmende ytterst til høyre på fjerde bakerste stolrad i Nasjonalbiblioteket 24. mars 2011 (øverst til høyre i bildet).
Juryen begrunner tildelingen slik: «En original, helhetlig og gjennomført bok som kan berøre og engasjere lesere i alle aldre. Den er gjennomført med en fantasifull skaperkraft og er rik på formspråk og visualisering. Boka er vevd sammen og komponert på mesterlig vis.» Javel. Tegneren fikk for øvrig et tilsvarende gull i «Årets vakreste bøker» i 1999, den gangen for «Pappa!». «Sånt som er» ble også nominert til den ypperste utmerkelsen «Årets vakreste bok», men tapte for en annen bok. Designen og materialvalget hadde ikke høy nok presisjon. Javel. Det samme skjedde forresten med «Sinna Mann» i 2004.
Boka «Sinna Mann» ble utgitt i 2003 og handler om familievold. Den har blitt oversatt til kinesisk, svensk og islandsk. I løpet av 2011 kommer også en dansk og japansk utgave. Våren 2011 skal dessuten filmversjonen på turné blant skolebarn i Rogaland.
I anledning prisrekorden presenterer vi noen av utklippsfigurene fra animasjonsfilmen: papirdokkene i kassa på bildet viser forskjellige varianter av pappa- og sinna mann-figuren som ble brukt der. Anita Killi har laget filmen i cut-out-teknikk, det vil si med flate papir- og materialbiter som hun flytter og fotograferer bilde for bilde slik at det ser ut som om de beveger seg i den ferdige filmen.
Bildene under viser hvordan animatøren har formet sine egne versjoner av illustrasjonene i billedboka. Det første bildet er fra boka, det andre fra filmen. Gutten i filmen likner for øvrig mer på Viktor i Svein Nyhus' «Verden har ingen hjørner» enn på Boj i boka om «Sinna Mann». Animatøren har også lagt til nye detaljer og scener som ikke var med i den opprinnelige historien. Det er fint.
Summary in English: Norwegian illustrator Svein Nyhus is nominated for the international "Astrid Lindgren Memorial Award" (ALMA) together with spouse and writer Gro Dahle. Photo of Nyhus (right) with twin brother 2010.
Tegneren Svein Nyhus er for sjette år på rad nominert til «Litteraturprisen til minne om Astrid Lindgren» (ALMA) sammen med kona og forfatteren Gro Dahle. Hele åtte norske kandidater er innstilt til denne «barnelitteraturens nobelpris» i skarp konkurranse med 167 andre fra ialt 62 land. Fra Kina er det bare nominert én person. Skulle kineserne ha forholdsvis like mange nominasjoner som de norske, måtte de med sine drøyt 1,3 milliarder innbyggere ha foreslått over 2200 personer til prisen. Så utvalget og konkurransen blir kanskje litt pussig.
Bildet viser Nyhus (til høyre) sammen med den første kona si, tvillingbroren og karikaturtegneren E. Nyhus, og er tatt under «Årets vakreste bøker», Grafills årlige premiering av bøker, i mars 2010.
Summary in English: Svein Nyhus, Norwegian illustrator and writer of children's books, was recently awarded the national "Bokkunstprisen" ("Book Art Prize") by his colleagues. The photos show the artist in front of a smiling audience at the prize ceremony and a few days earlier with more hair.
Torsdag 18. mars fikk selveste Svein Nyhus «Bokkunstprisen». Den ble delt ut under «Årets vakreste bøker», en årlig konkurranse som blir arrangert av Grafill - organisasjon for visuell kommunikasjon. Bildet, som prisvinneren har tatt med egen hånd, viser ham sammen med et særdeles blidt publikum av kolleger i Nasjonalbiblioteket i Oslo.
Hvis du klikker på bildet, får du se en større versjon. Og situasjonen sett fra en ganske annen vinkel, ser du her.
Til sammenlikning viser vi bokkunstprinsen på malejobb få dager tidligere. Publikummet bak er like fargerikt på begge bildene, men håravfallet på prinsen har vært dramatisk.
Fan mail and bribes: The first photo shows a Christmas gift to Lille Lu, the main character in Svein Nyhus' children's book "Lille Lu og trollmannen Bulibar" ("Little Lu and Bulibar the wizard"), sent from a five year old fan. The second photo shows "bribes" sent from a librarian to Svein Nyhus in order to speed up the sale of an original illustration.
Her kommer to eksempler på spesiell fanpost henta fra Sveins arkiver:
1. Bildet under: Før jul 2004 ankom følgende gave i posten fra oslogutten Jørgen på fem år: et konisk, blått stearinlys, en nissetegning og et grønt papirjuletre med gullstjerner. Forsendelsen var adressert til Svein, men selve presangen var til Lille Lu, den store lille hovedpersonen i fortellingsboka Lille Lu og trollmannen Bulibar fra 2001. Sånt rører små og store hjerter, enten de er av papir eller av ekte blod og muskelvev.
2. Neste bilde: Da Ås bibliotek i 2007 ville kjøpe en originaltegning fra bildeboka Tikk takk, sier Tiden til sin samling av bokillustrasjoner, sendte en fargerik bibliotekar disse bestikkelsene for å få fortgang i handelen: en liten fløyelsveske i lilla, blått og sølv, en pakke myke lakrisbåter, to jakkemerker (med Atomkrig nå! og bilde av en fredsdue), et kronestykke, et symerke med traktormotiv, en konedokke med magnet, en liten stjerne, fem flintsteiner samt en lapp med teksten: «Gaver til snille Svein. Du er jommen kjempegrei. Er du ikke enig? Smiger til Svein Nyhus. Han er kjempeflink og kjempegrei og (fyll ut selv). Hilsen Alf.» Originalbildet biblioteket ville ha, ble sendt samme dag bestikkelsene kom i hus. Og lakrisbåtene forsvant på under et kvarter.
I går ble altså «My Favorite War» tildelt «Prix Contrechamp» i langfilm-klassen under den franske «Festival international du film d'animation d'Annecy». Gratulerer til regissøren og manusforfatteren Ilze Burkovska Jacobsen, til produsenten og til hele produksjonsgjengen!
