In the academic article “Good Girls – Silence, Speech, and Normality“, the Swedish literary scholar Gustav Borsgård compares two children's books: Tove Jansson’s “The Invisible Child” (“Det osynliga barnet“, 1962) and Gro Dahle and Svein Nyhus’ “Snill“ (“What A Girl!“, 2002). Both stories are about girls who become quiet and withdrawn after being hurt, ignored, or pressured to conform and behave in certain ways. Jansson's Ninny becomes invisible, while Dahle's Lussi gradually disappears into a wall. Borsgård examines what these transformations might mean and how the girls eventually find their voices again. He suggests this may represent adaptation to social norms rather than full liberation. Overall, the study examines silence, emotional trauma, power, gender, and changing ideas of normality and what it means to be a “good girl”.
I den vitenskapelige artikkelen Good Girls – Silence, Speech, and Normality («Snille jenter – taushet, tale og det normale») sammenligner Gustav Borsgård Tove Janssons «Det usynlige barnet» fra 1962 med Gros og min bildebok «Snill» fra 2002. Begge fortellingene skildrer jenter som blir tause etter å ha blitt såra, oversett eller pressa til å tilpasse seg. Hos Jansson blir Ninni usynlig, mens Lussi i «Snill» gradvis forsvinner inn i veggen.
I følge Borsgård, som er lektor i litteraturvitenskap ved Mälardalens universitet i Sverige, er forvandlingene uttrykk for traumer, utenforskap og sosiale forventninger. Han skriver om skiftende forestillinger om hva det vil si å være en «snill jente». Når begge jentene får stemmen tilbake, tolker han det både som en frigjøring og en tilpasning til samfunnets normer .
Se også:
• Nasjonalbibliotekets online-kopi av «Snill»
• Eva Maagerø og Guri Lorentzen Østbyes vitenskapelige analyse av «Snill» fra 2017
• Alle blogginnlegg om «Snill»
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar