|
| Svein Nyhus: «Skal vi leke?» (2016) |
«Skal vi leke?» fra 2016 er en superenkel pekebok for de minste barna. Der leker jeg med papirboka som fysisk gjenstand. Jeg vil aktivisere sanser og kropp, gjøre boka og hovedpersonen levende og forsterke fellesskapet i lesestunden.
Boka har siden kommet i en stor og en liten utgave. Her skriver jeg om størrelsen på bøker.
|
| Den norske originalboka måler 18 x 25 cm. Niños spanske «¿Jugamos?» kom i størrelsen 24 x 34 cm i 2018, og i en kvadratisk variant på 15 x 15 cm i 2021. Den store boka omslutter barnet, den lille er hendig. |
Det var også gøy å lese den utenlandske reklamen: «Kan en bok være mer underholdende enn en skjerm? «Skal vi leke?» er et friskt uttrykk for skandinavisk pedagogikk. Den analoge verdens reaksjon på den digitale.»
|
| «Her er det plass til en finger.» |
En kjempestor bok kan omfavne og oppsluke leserne. De kan gå inn i opplevelsen og synke ned i illustrasjonene, enten det er et mylder av detaljer å studere på, eller store figurer og enkle former som kommer nærmere og blir en del av virkeligheten her og nå.
En liten bok oppfattes som stillere, og kan virke søt. Små formater er også hendigere, de er lettere å bla i for små fingre og korte armer, og de tar liten plass i vesker og på nattbord.
|
| Også «Pappa!» og «Verden har ingen hjørner!» har kommet i små utgaver. Det lille formatet ble litt trangt for den kjempestore faren, men passa perfekt til en filosofisk samtalebok. |
En brei, horisontal bildebok kan forsterke leseretningen, tempoet i sideskiftene og framdriften, for eksempel i en reisefortelling. Ekstreme høydeformater kan egne seg til innhold der vertikale bevegelser er viktige, for eksempel historier om voksende skyskrapere eller å falle ned fra månen. Et kvadratisk format er mer nøytralt og retningsløst. Det passer til konsentrasjon om selvstendige enkeltoppslag, til punktvise ideer og dikt uten en historie som fortsetter på neste side.
En annen vri er selvsagt å bryte forventninger og kombinere kontraster. For eksempel å lage et gigantisk verk om en prikk eller en knøttliten bok om universet.
Hvis proporsjonene i en ny utgave endres, altså når forholdet mellom høyde og bredde forandrer seg, må designeren også justere layouten. Slik det argentinske forlaget nesten umerkelig har gjort med den lille «¿Jugamos?».
I digitale medier har illustratøren ingen kontroll over hvor store eller små bildene blir. Spaltebredder og bildestørrelser tilpasser seg automatisk ulike skjermer og visningsvinduer, og gjengivelsene kan variere veldig. Men mange e-bøker, og alle PDF-er, beholder sideproporsjonene for å unngå beskjæringer og kutt i motivene.
På papir er kontrollen annerledes. Papirboka er konkret og uforanderlig, den er en ting i tilværelsen, en trofast venn og en skattekiste du kan holde fast i, åpne opp og spare på, ikke bare et digitalt vindu mot en flyktig verden som farer forbi så lenge du har strøm.
|
| I Klassekampen 16. oktober 2022 sammenlikner Karin Haugen «Skal vi leke?» med Hervé Tullets bildebøker. Det har hun gjort før. |
Se også:
• Mer om «Skal vi leke?»
• Om boktyper og formater (på engelsk)
Annen boklek:
• Å leke gjemsel med pekeboka «Lars er Lars»
• Å stimulere språket med «Lars er ikke»
• Å bruke «Jeg!» og andre bildebøker i barnehagen
Andre bøker i grov tusjteknikk:
• «God natt, natt» (2009)
• «Sånt som er» (2010)
• «Blekkspruten» (2016)
