Summary in English: Picture Book Class # 45: Rough sketches as book illustrations. Norwegian illustrator/writer
Svein Nyhus' children's book "Things That Are" (
"Sånt som er", 2010) is "a playful and philosophical picture book about existential questions for children of alle ages". The story is about little Eli collecting things so she can build a world. The book is illustrated with full page drawings on the left hand pages and plates with small drawings on the right hand pages. The drawing technique is mainly
brush pen with black ink and colouring in Photoshop; although the method is quick and simple, the digital editing process after drawing the pieces became quite time consuming.
Bildeboka mi
«Sånt som er», med utgivelse omkring 1. november 2010, handler om lille Eli som samler på alt for å kunne bygge en verden. Historien er kort og tegningene enkle og skisseprega. Hovedfortellinga er gjengitt på sidene til venstre; på høyresidene er det plansjer med småtegninger. Illustrasjonene er stort sett tegna med svart
tusjpensel, og alt er fargelagt i Photoshop. I dette blogginnlegget forteller
jeg om teknikken og tegnestilen som er mye grovere og røffere enn i de finpussa
blyanttegningene jeg har brukt i andre bøker.
Allerede før jeg visste hva boka skulle handle om, hadde jeg bestemt meg for å lage en plansje-bok og å bruke raske småskisser. Jeg ville også prøve mer av
tusjteknikken jeg brukte i Gro Dahles
«God natt, natt» fra 2009. Jeg liker både
kluss og kontroll, men ville altså teste ut en mer
ekspressiv og sleivete stil. Tanken var at når motivet er enkelt, blir ofte ideen klarere, uttrykket mer slående og det blir lettere å oppfatte innholdet fort. Jeg tenkte dessuten at uprentensiøse rabletegninger ville gjøre et sært, litt seriøst billedbokprosjekt lettere og mindre høytidelig.
Jeg trodde også at tegnemetoden ville være lettvint og rask. Men der tok jeg feil. Tegnearbeidet gikk veldig fort, men bearbeidinga etterpå tok ekstremt lang tid. Det skyldtes ikke minst at det ble tusenvis av småtegninger jeg måtte vurdere, skanne inn og så justere i flere omganger. Når antallet er så stort, blir noen ekstra minutter per bit til timer og dager sammenlagt. Prosjektet ble derfor forsinka med seks uker i forhold til avtalt leveringsfrist. Heldigvis var redaktørene på
bokforlaget tålmodige og forståelsesfulle. Og familien min holdt ut. Ja, stakkars dem.
1. Etter at grovmanus og hovedinnholdet i boka var klart, tegna jeg en haug
raske småtegninger. Istedenfor å planlegge hvert motiv nøye og bruke lang tid på å reintegne detaljerte skisser pent og riktig, lagde jeg mange tegninger veldig fort, ofte som ulike varianter av det samme motivet. Deretter kunne jeg plukke ut den versjonen jeg syntes ble best. Det var ikke sjelden det aller første, tilfeldige forsøket som bare var skribla ned for at jeg skulle huske idéen.
Bildet viser tegneredskap (festa med upraktiske snorer til beltet):
tusjpensel(med svart blekk i skaftet), svart kulepenn, svart
fargeblyant (til skyggelegging) og saks. I handa har jeg vann for å slukke tørsten på det kokvarme arbeidsrommet.
2. Selve tegnearbeidet tok høyst et par minutter per tegning. Men
bearbeidninga etterpå var svært tidkrevende og nokså forvirrende: jeg måtte grovsortere og velge ut ett motiv blant mange like, skanne inn alt riktig, retusjere og justere, velge ut enda en gang, tilpasse tegningene pent til hverandre på plansjesida og til sist tekste og fargelegge alt.
Bildet viser hvordan jeg velger ut, flytter og skalerer enkelttegninger i Photoshop.
3. Ferdig oppslag (dobbeltside) med tegninger, farger og tekst på plass. Som vanlig har jeg tviholdt på tydelige hovedgrep gjennom hele boka og forsøkt å være konsekvent. Jeg har for eksempel plassert selve historien på venstresidene og satt plansjene til høyre. Jeg har også begrensa paletten til fem brukne grunnfarger sammen med svart strek, Det gir en ryddig helhet. Stram kontroll kombinert med fri strek gir dessuten en bredde i uttrykket som jeg liker.
Med stort og smått har jeg sikkert hatt over et par tusen biter å forholde meg til. Noen av tegningene jeg ikke brukte, samla jeg som dekor på satspapiret aller først og sist i boka.
I ettertid ser jeg at jeg kunne ha tegna enda mye enklere og mer naivistisk, for eksempel som dansken
Egon Mathiesen, eller vilt og fritt som
Per Dybvig. Motsatt kunne jeg valgt mer raffinerte farger og et mer tiltalende grafisk uttrykk. Men det får bli en annen gang. Hvis jeg orker. For det er tungt å tegne og tøyse med tida.
Aller sist: Mange kunstnere strever etter å finne tilbake til spontaniteten, leken og nærværet i tidlige barnetegninger. Det skal gi et ektere, ærligere og mer levende uttrykk. Kanskje det er det jeg har prøvd på her? Uansett har jeg nok etter fattig evne forsøkt å antyde små barns alvorlige livsapetitt og fordomsfrie nysgjerrighet, både i tegningene og teksten. Jeg oppnådde også flere minutter av behagelig
flyt-opplevelser under tegnearbeidet. Det er en tilstand av lykkelig, ubevisst tilstedeværelse, for eksempel når en koser seg eller gjør noe uten å tenke, men glemmer tid og sted - og seg sjøl. Men stort sett har jeg grubla og reflektert og analysert. I en kamp mot klokka og kalenderen.
Se også:
•
Mer om tusj og photoshop
•
Mer om kontroll og kluss i tegninger
•
Undertekst og antydninger i «Sånt som er»
•
Plansjeformen kom først i «Sånt som er»
•
Katalog-presentasjon av «Sånt som er»
• Løft i «Sånt som er»
Fra arkivet henter vi denne gangen en stil-studie i bukseseler og tekstilmønstre fra det frilynte sekstitallet. Tegneren Svein Nyhus koser seg med tvilligbror Egils hattesnor mens storebror Morten ler og mellombror Einar er flink fotomodell. Åstedet er Eik utenfor Tønsberg, året 1965.
I september var Egil Nyhus og tvillingbroren på Jæren med sin tegneforestilling, blant annet på biblioteket på Nærbø under kulturuka i Hå. Etter den tre kvarter lange forestillingen tegnet Norges fremste Kaptein Sabeltann-illustratør sjørøveren på brødrenes tusjtavle - og lot publikum få slippe til med sine egne versjoner. Det ble et populært ekstranummer. Selv om kunstneren med det uvanlig detaljerte kaptein-portrettet (bildet nederst til høyre) fikk svart tusj på trøya.
Bildeboka mi «Sånt som er», med utgivelse omkring 1. november 2010, handler om lille Eli som samler på alt for å kunne bygge en verden. Historien er kort og tegningene enkle og skisseprega. Hovedfortellinga er gjengitt på sidene til venstre; på høyresidene er det plansjer med småtegninger. Illustrasjonene er stort sett tegna med svart tusjpensel, og alt er fargelagt i Photoshop. I dette blogginnlegget forteller jeg om teknikken og tegnestilen som er mye grovere og røffere enn i de finpussa blyanttegningene jeg har brukt i andre bøker.
1. Etter at grovmanus og hovedinnholdet i boka var klart, tegna jeg en haug raske småtegninger. Istedenfor å planlegge hvert motiv nøye og bruke lang tid på å reintegne detaljerte skisser pent og riktig, lagde jeg mange tegninger veldig fort, ofte som ulike varianter av det samme motivet. Deretter kunne jeg plukke ut den versjonen jeg syntes ble best. Det var ikke sjelden det aller første, tilfeldige forsøket som bare var skribla ned for at jeg skulle huske idéen.
2. Selve tegnearbeidet tok høyst et par minutter per tegning. Men bearbeidninga etterpå var svært tidkrevende og nokså forvirrende: jeg måtte grovsortere og velge ut ett motiv blant mange like, skanne inn alt riktig, retusjere og justere, velge ut enda en gang, tilpasse tegningene pent til hverandre på plansjesida og til sist tekste og fargelegge alt. 
3. Ferdig oppslag (dobbeltside) med tegninger, farger og tekst på plass. Som vanlig har jeg tviholdt på tydelige hovedgrep gjennom hele boka og forsøkt å være konsekvent. Jeg har for eksempel plassert selve historien på venstresidene og satt plansjene til høyre. Jeg har også begrensa paletten til fem brukne grunnfarger sammen med svart strek, Det gir en ryddig helhet. Stram kontroll kombinert med fri strek gir dessuten en bredde i uttrykket som jeg liker.
Med stort og smått har jeg sikkert hatt over et par tusen biter å forholde meg til. Noen av tegningene jeg ikke brukte, samla jeg som dekor på satspapiret aller først og sist i boka.
17. september møttes en del illustratører og barnebokforfattere som hadde besøkt barnebokmessa i Bologna i vår. Møtestedet var en finere italiensk restaurant i Oslo, og da gildet var over og regningen skulle betales, dukket dette skøyeraktige portrettet av tegneren Svein Nyhus opp på duken. Tegningen viser Nyhus som selvsikkert presenterer gjestene rundt bordet. Mesteren bak kunstverket er ingen ringere enn illustratørveteran og tohåndstegner Anders Kaardahl fra Horten. Hånden, som tilfeldigvis lurte seg med på bildet, tilhører enda en tegner, nemlig Åshild Irgens. 
Sist i oktober kommer jeg med en ny billedbok. Den heter «Sånt som er» og er ifølge Gyldendal forlag «en bok i Nyhus’ beste tradisjon: dyp klokskap om verden og livet, formidlet klart, underholdende og vakkert.» Boka handler om Eli som samler på «sånt som er» i kofferten sin, og alle dobbeltsidene i boka har en plansje av småtegninger på høyre side. Illustrasjonene er enkle, raske og nesten slurvete. De er tegna med svart tusjpensel og fargelagt på datamaskin som i «God natt, natt» fra 2009, men denne gangen har jeg også brukt kulepenner, svart fargeblyant og litt flere farger.
Se også:
• CD-omslag med løse figurer - eksempel 1: Blårollinger
Flere ganger i «Bildebokskolen» har jeg lagt ut illustrasjoner som forestiller det samme, men er tegna i ulike teknikker. Her har jeg valgt en tegning fra Gro Dahles «Hemmeligheten til fru Plomme», en bildebok som opprinnelig ble utgitt i 1999, men som kommer i ny utgave i august 2010.
1. prøvetegning: Bildet viser hovedpersonene i boka, nemlig lille Lucia og tykke fru Plomme, i stue-scenen der fru Plomme flyr med vingene sine for første gang. Jeg har valgt en halvmorsom tegneseriestil med nesten overkontrollert formforenkling og veldig tydelige detaljer. Den lyse blyantteknikken er omtrent som i «Den grådige ungen» som kom to år tidligere. 
2. prøvetegning: Motivet er nøyaktig det samme som i den første tegningen (jeg la over på lysbord og brukte blåpapir for å få det så likt). Men her brukte jeg andre farger, papirklipp og kopimaskinkopier for å få svartere strek. Uttrykket minner om celle-animasjon, tradisjonell tegnefilm der de bevegelige delene males på egne celler eller plast-ark; figurene har klare konturer og er tydelig atskilt fra bakgrunnen. 
3. prøvetegning: Motivet er fortsatt det samme, men figurene er tegna og plassert litt annerledes. Papirklipp-teknikken er inspirert av den tyske bildebokillustratøren Wolf Erlbruchs kollasjer der han kombinerer strektegning med papirstrukturer og grafiske flatevirkninger. De utklipte figurene, den stive scenen og ikke minst skyggene her gjør at dette likner veldig på dokketeater. Det er ok.
Den ferdige bokillustrasjonen: Figurene er mindre karikert og gjenstandene ikke fullt så flate og oppstilte som i de andre tegningene, men særlig fru Plomme-skikkelsen blir litt slapp og formløs. 
Som en sommer-bonus til spesielt interesserte viser vi her de smellvakre profilene til tvillingtegnere i «To menn og en tavle». Dobbeltportrettet er tatt like før festmiddagen under Den nordiske barnebokkonferansen i Stavanger i 2003. Dresskoden for arrangementet var «fantasy», og tvillingene hadde for anledningen iført seg svarte badehetter, åpne burnuser og ellers veldig, veldig lite.
Dette innlegget i «Bildebokskolen» handler om visuell helhet og variasjon. Bildeeksemplene er henta fra «Håret til mamma» av Gro Dahle, en symbolsk-psykologisk bildebok fra 2007 om ei lita jente som må gre ut hårflokene til den deprimerte mora si. Hele boka består av femten oppslag med store, utfallende tegninger.
