På dette bildet er tvillingbroren min Egil (til venstre) og jeg sju og et halvt. Året er 1969 og det er første skoledag. Det var trygt og fint. For det er hyggelig å være tvilling og ha en bestevenn som alltid er der. Det er dessuten inspirerende med en lekekamerat som tenker likt, mener likt, handler likt, et levende speilbilde som støtter og stimulerer og skaper sjøl. Samtidig er det vanskelig. Tvillinger blir sammenlikna og forveksla. De blir sett og ikke sett. Sjøl ble jeg kjempesterk som del av et par, men også sårbar og svak aleine. Sammen med (og uten) Egil følte jeg meg derfor både dobbel og halv.Her skal også jeg sammenlikne Svein og Egil. Under ser du flere barnetegninger fra vi var 5-7 år gamle. Eksemplene viser at tegneferdighetene våre holdt et ganske høyt nivå, men at enegga tvillinger tross alt er forskjellige: Egil har alltid vært en uvanlig dyktig håndverker og ble tidlig rutinert, mens min egen utvikling har gått tråere (selv om jeg har blitt modigere med åra). Tegningene her vitner ellers om at vi begge først og fremst forteller med tegningene våre, ikke forskjønner verden eller avbilder virkeligheten.
Fordi personlighet i stor grad er noe vi blir født med, tror jeg at mange grunnleggende sett tegner på samme måte hele livet; den voksne beholder ofte stiltrekk som var synlige allerede i tidlige barnetegninger. Utviklinga etterpå er en justering fordi kroppen og hjernen modner. Uttrykket påvirkes selvsagt også av trening, erfaring og ikke minst impulser utenfra. Likevel gir medfødt talent og temperament muligheter og begrensinger som gjør seg gjeldende hele veien. Overfører jeg denne teorien til broren min og meg, synes jeg å se voksenstilen vår i barnetegningene her: Egil er sikker, tegner lett og korrekt. Svein er ikke like oppmerksom, men prøver hardt.
1. Sammenlikning: cowboy og fange i lenker (Egil og Svein 5 år)
Egils tegninger til venstre, Sveins til høyre. Jeg synes de eldste, intuitive barnetegningene har kunstneriske, mer sofistikerte kvaliteter som blir borte seinere. Ja, flinke oppskriftstegninger sjarmerer sjelden.
2. Sammenlikning: sittende mann (Egil og Svein 5 år)
Modell i rom. Sveins mann til høyre er vår egen pappa.
3. Sammenlikning: indianerscene (Egil og Svein 6 år)
Fri fantasi inspirert av tegneserier. Egils mesterlige tegning først, så Sveins.
4. Sammenlikning: soldater (Egil og Svein 7 år)
Soldatpropaganda og nazieffekter i tegneserier og filmer forførte meg og brødrene mine fra vi var bittesmå. Dette er guttegreier som er politisk ukorrekt, kanskje, men ikke verre enn voldsromantikken og militærestetikken i dag. Uansett irriterer jeg meg i ettertid mer over at jeg vrir hakekorset feil i tegningen min, at jeg legger kanonløpet foran personen i forgrunnen og ikke klarer å tegne tyskerhjelmer riktig. Godt at alle brødrene ble militærnektere (selv om Forsvaret gikk glipp av to uniformsnerder).
5. Flere tegninger fra vidunderbarnet Egil
Når jeg som voksen betrakter barnetegningene til tvillingbroren min, forstår jeg lettere den frustrasjonen jeg i mange år følte i forhold til egne tegneferdigheter. Jeg tegna selvsagt mer detaljert enn de fleste på min alder. Men Egils tegninger er rett og slett skremmende imponerende; hvordan han som femåring plasserer rette stolbein på gulvet, parallelt med hverandre og forskjøvet i rommet, hvordan han tegner gjerdestolper og hushjørner loddrett i et tredimensjonalt landskap på det flate arket, beskriver og forklarer former og volumer, rette og buede linjer, sirkler i forkortning, velger korrekte proporsjoner, knekker knær, albuer og fingre riktig vei, ja, til og med gjengir hestebein nesten som i virkeligheten. Jeg vokste rett og slett opp med et vidunderbarn: helt naturlig og uanstrengt tegna Egil det han så, huska og forstod. Jeg satte strekene feil.
Bortsett fra profiltegningen av meg, har Egil tegna motivene under uten å ha sett etter noe.
Jeg mista heldigvis ikke motet helt, men tegna uten å tenke for mye på det. Jeg øvde og trente. Men det var først som godt voksen at jeg innså at det gjelder å bli venner med det en har. En må utnytte og utvikle nettopp dette, være personlig og ikke konkurrere i å likne på andre. Da blir en ikke en mislykka kopi, men verdensmester i å være seg sjøl. Og det kan alle. Mulighetene er altså enorme, og seieren er bombesikker.
6. Mellombror Einars sjarmerende kunst
En trøst for en tapende tvilling er storebror Einars tegninger. Hans er enklere enn våre, men jeg liker dem bedre. De er sjarmerende naive og samtidig selvsikre, ryddige og behagelige. Jeg regner med at han har kikka på bilder og herma. For eksempel ser du den ekte Bjørn Wirkola her.
7. Foto-bonus: Firerbanden 1965
Det avslørende fotodokumentet til venstre viser hvem som er den egentlige lederen blant brødrene: minstemann Egil Nyhus (foran til høyre) har alltid vært råest, ikke bare på tegnepapiret.PS. Bare for ordens skyld: jeg er selvsagt takknemlig for både tegnetalent, tvillingbror og andre utrolige tilfeldigheter. Jeg har fått rike fødselsgaver og trukket et vinnerlodd. Jeg unner dessuten Egil å være «den flinkeste».
Ok. Nok med nistirring på egen navle for i dag.
Se også:
• Flere av Sveins barnetegninger
• Barnetegninger brukt i ei bok
• Alle blogginnlegg om barnetegninger
• Tvillingbrødrenes voksentegninger
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar