«Bildebokskolen» 83:Forskningsartikkel om tid og rom i bildebøker

Summary in English: "Picture Book class" #83: A new article in Nordic Journal of ChildLit Aesthetics explores how concepts of time and space are depicted in three picturebooks by Gro Dahle and Svein Nyhus that are set within the family house context: "The Greedy Child" (Norwegian title "Den grådige ungen", 1997), "Behind Mumme lives Moni" ("Bak Mumme bor Moni", 2000), and "What a Girl" ("Snill", 2002). Dahle and Nyhus’ family house chronotope frames and enables both a vulnerable and strong child, thus reflecting an understanding of childhood in a Scandinavian postmodern context around the year 2000.



En fersk artikkel i Barnelitterært forskningstidsskrift tar for seg tre bildebøker av Gro Dahle og Svein Nyhus: «Den grådige ungen» (1997), «Bak Mumme bor Moni» (2000) og «Snill» (2002).

Artikkelen er skrevet av Atle Krogstad, førsteamanuensis i norsk ved Dronning Mauds Minne, Høgskole for førskolelærerutdanning i Trondheim. Han ser på hjemmet som kronotop i disse barnebøkene. Kronotop er Mikhail Bakhtins begrep for hvordan tid og rom er presentert i litteratur og språk. Krogstad forklarer at hjemmet i bøkene her setter rammer for både det sårbare og det sterke barnet. På den måten avspeiler bøkene forestillinger om barndom i det postmoderne Skandinavia rundt år 2000.

---

Se også:
• Om rom i Sveins barnebokillustrasjoner
• Om hus i Sveins barnebokillustrasjoner
og
• Alle blogginnlegg om «Den grådige ungen»
• Alle blogginnlegg om «Bak Mumme bor Moni»
• Alle blogginnlegg om «Snill»

Bildebokskolen 70: Dramatiske illustrasjoner – og figurer som forandrer seg

Summary in English: Picture Book Class #70: Characters that change. Norwegian illustrator Svein Nyhus shows how he formed "Big Black Horse" for "Suddenly Moni" (original Norwegian title "Bak Mumme bor Moni", 2000), a picture book written by his wife Gro Dahle; "Bak Mumme bor Moni" is a psychological crossover book for children and adults about a sensitive, little boy becoming so angry that he turns into a scary monster. At first the boy doesn't understand who the monster is, and how to cope with its fury and 16-legged horse, but gradually he learns how to control his feelings and use the power and energy within himself; the boy calms the horse and take over the reins, and the angry monster turns into a nice little monkey. The illustrations were made with mainly grey pencils on water colour.

I dette innlegget i «Bildebokskolen» viser jeg hvordan jeg forma og forandra figurer i bildeboka «Bak Mumme bor Moni» som ble utgitt i 2000.

Teksten er skrevet av Gro Dahle og handler om den lille, følsomme gutten Mumme og det rasende monsteret Moni som kommer når gutten blir sinna og fortvila. Dette er en psykologisk allalderbok der forfatteren bruker metaforer for å fortelle om uforståelig sterke følelser og en indre kamp; monsteret som kommer, er gutten sjøl. Med en sånn tekst kan også illustratøren få boltre seg med overdrivelser og symboler. Tegneren kan vri på virkeligheten og blande lek og alvor. Det liker jeg.

Skisser av «Store Svarte Hesten»

Ett av de språklige bildene forfatteren bruker for å beskrive kreftene i raseriet, er «Store Svarte Hesten med seksten bein» som rir tvers gjennom hovedpersonen Mumme. Tegningene her viser hvordan hesten og monsteret endrer seg i løpet av boka; karakterutviklinga gjør fortellinga mer dramatisk og psykologisk interessant – og slutten mer håpefull.

De små negleskissene jeg holder opp på bildet, er tidlige utkast til den ustyrlige kjempehesten. Ved å tegne i liten størrelse var det lettere å få naturlig flyt og slagkraftig enkelhet i komposisjonene. På grunnlag av småskissene konstruerte jeg ferdige traceskisser; det er overleggingstegninger med nøyaktig plassering av strekene i motivene. Disse kopierte jeg opp i stor størrelse og la på lysbordet sånn at jeg kunne streke opp de store fargeoriginalene under full kontroll.

Prøvetegning

Den første prøvetegningen av monsteret på hesten fikk en fremmed dekorramme av aggressive pigger, og klærne på figuren var annerledes enn de jeg bestemte meg for seinere. Men jeg likte formen på den mektige hestekroppen og beholdt tegningen bak på boka.

Tegneteknikken jeg brukte for å lage denne og de andre fargeillustrasjonene, er blyant, viskelær og vannfarger kombinert med litt pastellkritt (og forsiktige eksperimenter med akrylmaling, maskeringstape og voks i noen av bildene).


Monsteret på hesten

Inne i boka er hesten først kantete og skummel. Det gjelder også monsteret; ansiktet her ble opprinnelig så nifst at jeg sensurerte det.

Selv om hesten er svær og truende, ville jeg vise at den ikke er ond, bare vill og sterk. Jeg tegna den uten øyne for å understreke at kraften er blind og viljeløs og ikke styrer seg sjøl.

Gutten lokker hesten

Etter hvert får den lille gutten i historien kontroll over hesten – og dermed over det voldsomme sinnet. Bildet viser gutten som lokker dyret med sukker i lua, og monsteret som mister grepet og faller av.

Gutten tar styringa

På siste side er hesten rund og føyelig, men fortsatt full av liv og kraft. Gutten holder i tømmene, kontrollerer energien og vil ri til månen; monsteret er blitt en dum, liten ape som ikke lenger er farlig, men vinker farvel. Nå bærer det avsted, videre opp og ut i livet - i riktig leseretning.

«Bak Mumme bor Moni» ble forløperen til «Sinna Mann», en bildebok om familievold som kom i 2003. Familieterapeuten Øivind Aschjem i Alternativ til Vold brukte nemlig «Bak Mumme bor Moni» som samtalebok i møte med voldelige voksne. Han ringte meg og ba om å få en egen bok om barn som opplever vold. Da lagde Gro og jeg det.

Se også:
• Guttens forvandling i «Bak Mumme bor Moni»
• Hestetegninger 2004 og 2013
• Kjøp trykk av gutten på hesten

«Bildebokskolen» 55:Detaljer og forenkling i hustegninger

Summary in English: Picture Book Class #55: Details and simplifiction: Eight picture book illustrations by Norwegian Svein Nyhus showing houses in different levels of details and simplifiction. The drawing techniques range from pencil and water colour to brush and ink coloured digitally.

Jeg har flere ganger drevet «komparative studier» og vist bilder som forestiller det samme. Denne gangen sammenlikner jeg åtte tegninger av hus som eksempler på detaljer og forenkling. Alle er henta fra bildebokillustrasjonene mine. I løpet av femten år har jeg gått fra en detaljert vitsetegnestil og «karikert realisme» til et løsere uttrykk. Husa har blitt mer symboler enn virkelige bygninger når tekstene har blitt mer poetiske med rom for fri tolkning. Men jeg liker fortsatt både detaljer og enkelhet, og synes ulike tegnemåter passer til ulike ting. Så enkelt. Ja, ulike oppdrag krever forskjellige løsninger.

1. «Den grådige ungen» (1997): Dette er en gammeldags enebolig i et idyllisk, norsk villastrøk som minner om mitt eget barndomshjem utenfor Tønsberg. Detaljene i tegningen skal gi leserne noe å se på og utvide historien som teksten forteller. Tegneteknikken er grå blyant, viskelær og vannfarger (vannløselig tusj på flaske).

2. «Den helt vidunderlige grisen Nøffi» (1998): Det røde huset er en karikert variant av vårt eget hus på Tjøme, på samme måte som teksten er en gjenfortelling av historien om vår egen datter Ninni og stuegrisen Nøffi. Legg forresten merke til kompostbingen bak huset og griseskiltet ved porten som også er basert på virkelige hendelser. Fortsatt er tegneteknikken blyant og vannfarger.

3. «Verden har ingen hjørner» (1999): Her leker jeg med lys, skygger og forenkla former, nesten som om det var en lekeby av byggeklosser. Inspirert av blant annet tysk ekspresjonisme bruker jeg også skeive vinkler og overdrivelser. Selve bygningene er dessuten mer eksotiske enn norske, ja, det meste er litt mystisk og annerledes. Det liker jeg. Teknikken er nok en gang blyant og viskelær.

4. «Bak Mumme bor Moni» (2000): Huset her skal være en visualisering av det generelle begrepet eller abstrakte tankebildet «hus». Teksten forteller om «Blå fjellet», «Hvite huset» og liknende, og da ville jeg antyde at dette er symboler og psykologi, ikke konkrete steder eller bygninger. Huset skulle dessuten være både rolig og truende på én gang. Jeg lagde over seksti utkast før jeg til slutt turte å sløyfe takstein, takrenner, vindussprosser og ringeklokke, og tegne så nakent som her.

5. «Ingen» (2001): Her tenkte jeg at en naken, konturløs flatestil kunne passe til en superenkel tekst om en som nesten ikke fins og er ensom. Samtidig la jeg inn gråtoner og nyanser for at det ikke skulle bli altfor kjedelig og ufølsomt. Forenklinga er dessuten en kontrast til de mer kompliserte illustrasjonene i «Snill» som jeg jobba med omtrent samtidig. På den måten skulle hver bok få sitt eget visuelle særpreg. Det tror jeg er viktig.

6. «Håret til mamma» (2007): Her kan leseren ane deler av husgavler i bakgrunnen. Jeg pleier ellers å tegne hele figurer og gjenstander uten beskjæring, og er dårlig på å antyde med få streker, men her viser jeg altså bare litt. Så får leseren dikte resten. Illustrasjonen er lagd som en blyanttegning i grått og oransje som er skanna inn, fargelagt og kombinert med marmorert papir i photoshop.

7. «God natt, natt» (2009): Huset her er så forenkla at det har blitt nesten som et skrifttegn i tusj, slående og tydelig som et piktogram, og slett ikke realistisk. Passer ok til den poetiske teksten. Tegneteknikken er svart tusjpensel fargelagt i photoshop.

8. «Sånt som er» (2010): Utsnittet her er henta fra bildeplansjene i den siste boka mi. Det viser hvordan jeg klusser videre og leker mer med husformen – som fortsatt har hjemlig saltak. Men byen til venstre virker heller litt søreuropeisk, kanskje? Teknikken er tusj og photoshop omtrent som i «God natt, natt».

Andre blogg-innlegg der jeg sammenlikner motiver og tegneteknikker:
• 3. Skog
• 4. «Håret til Mamma»
• 7. Pappaer
• 16. Soverom
• 20. Elger
• 23. Hav
• 27. Katter
• 43. «Hemmeligheten til fru Plomme»
• 56. Flere dyr
• Avistegninger
• En boktegning

«Sinna Mann» i nytt opplag - og tre personlighetsforvandlinger

Summary in English: Gro Dahle's and Svein Nyhus' "Sinna Mann" ("Angry man", 2003), a picture book for children and adults about a boy witnessing domestic violence, has recently been published in a third edition. The first two images below show the father character in this book, transformating from "kind dad" to "angry man". The next two are from "Bak Mumme bor Moni" ("Suddenly Moni", 2000), a picture book about a little boy becoming a monster when he gets angry. The last images show two of the illustrator's different personalities; demonstrating that being playful is a quality often found by illustrators.

1. Personlighetsforvandling i «Sinna Mann»: I forbindelse med at bildeboka «Sinna Mann» av Gro Dahle og Svein Nyhus i år blir utgitt i et tredje opplag, gjengir vi et par illustrasjoner fra boka. «Sinna Mann» ble opprinnelig utgitt i 2003 og handler om den lille gutten Boj som ser at pappa slår mamma. Bildene under viser hvordan faren i boka forvandler seg fra «snill pappa» til «sinna mann».

Forresten: Selv om temaet er superviktig, er ei barnebok om hjemmevold ingen typisk gavebok. Det overrasker derfor både forfatter og illustratør at «Sinna Mann» har kommet i tre opplag.



2. Personlighetsforvandling i «Bak Mumme bor Moni»: Bildeboka «Sinna Mann» ble til etter at Øivind Aschjem i Alternativ til Vold spurte om tegneren i «Bak Mumme bor Moni» også kunne lage ei bok om barn og familievold. Øivind Aschjem hadde da brukt «Bak Mumme bor Moni» som samtalebok i behandlinga av voldsutøvere og -ofre. Boka, som er skrevet av Gro Dahle og kom ut i 2000, handler om den lille gutten Mumme som blir så forferdelig sinna at han forandrer seg til monsteret Moni.

Bildene under viser den følsomme Mumme — og Moni som kommer opp gjennom gulvet som en vulkan. Dette er en allalderbok som bruker symboler og metaforer for å fortelle om følelser og psykologi. Rollefigurene utvikler seg også i løpet av den korte boka, noe som nesten alltid er tegn på kvalitet i en fortelling. Tegneteknikk er blyant, viskelær og vannfarger.



3. Personlighetsforvandling hos tegneren: Også illustratøren har flere ansikter. Tøysekoppen og varulven her er noen av de aller nyeste. Disse viser også at tegnere bør kunne leke og late som, og kanskje være litt skuespillere, særlig når de tegner figurer og karikaturer. Ellers er nok de viktigste personlige kvalitetene hos en illustratør å kunne tenke i bilder, legge merke til ting og være oppfinnsom.



Og når vi først er inne på det å tegne ansikter: Illustratøren pleier å tegne dokkefjes med lite mimikk i bøkene sine. Dermed kan leserne sjøl dikte inn følelser i figurene. Det ser du i bildeeksemplene her.

Se også:
• Også hesten i «Bak Mumme bor Moni» forandrer karakter

Svein Nyhus og Gro Dahle om bildebøker 2001

Summary in English: A link to an interview with illustrator Svein Nyhus and his writer wife Gro Dahle on Norwegian national television (NRK) 2001. In this presentation they read from their children's picture books "Verden har ingen hjørner" ("The World has No Corners", 1999) and "Bak Mumme bor Moni" ("Suddenly Moni", 2000).

I NRKs rikholdige nettarkiv av gamle TV-programmer fant vi dette innslaget med selveste Svein Nyhus, illustratøren og barnebokforfatteren. Programmet ble sendt i januar 2001 og var det første i skolefjernsynsserien «Bokormen blar i billedbøker». Her forteller tegneren og forfatterkona hans Gro Dahle om «Verden har ingen hjørner» (1999) og «Bak Mumme bor Moni» (2000), to barnebøker som var nye da.

Siden 2001 har Svein blitt mer dradd i trynet og tynnere i håret. Også Gro har forandra seg. Men bøkene er de samme.

«Bildebokskolen» 2:Sensur i bildebøker

Summary in English: Picture Book Class #2: Censorship and picture books. Three examples of censoring the books of Norwegian illustrator and writer Svein Nyhus. In an illustration for a Sesame Street colouring book (first picture) "no weapons were allowed". The knife depicted in the rough to this illustration is a small pocket knife traditionally used for making willow flutes in Norway,and not regarded as a weapon in Norwegian culture. The illustrator had to remove it though. The second example deals with the use of the word 'negro' in modern children's books (it was replaced in the smaller second edition of this "dedam har ingen hjørner"). The third example is an act of self-censorship and shows how the illustrator changed the face of a character from "Bak Mumme bor Moni". The first face was meant to be more stimulating to the reader's own imagination, but could be misinterpret as "totally destroyed", and was therefore changed into a version with more defined features.

Her er tre småmorsomme eksempler på sensur i bildebøker:

1. På 1990-tallet utgav Gyldendal mange trykksaker med figurene fra barne-tv-serien «Sesam Stasjon». Disse utgivelsene måtte godkjennes  av rettighetshaverne i NRK og i Children's Televison Workshop i USA. Forlaget faksa derfor over alle forslag til tekster og  illustrasjoner for kontroll i New York.

Bildet under viser mitt illustrasjonsforslag til et årstidsmotiv i en fargeleggingsbok om Sesam Stasjon. Hovedpersonene i tegningen gjør typiske våraktiviteter: Bjarne og Max henger opp fuglekasse, mens O. Tidemann spikker seljefløyte. Da kopiene med de amerikanske rettelsene kom tilbake, var den vesle tollekniven merka med beskjeden: «Vennligst fjern kniven (vi viser ikke våpen i bøkene våre.)» Ja, ser man det. Det ble kulturkollisjon og det nyttige verktøyet måtte vekk.



2. Det  neste eksemplet handler om selvsensur. 

Da jeg utgav «Verden har ingen hjørner» i 1999, var en av tekstene i boka (bildet under) slik:

Jeg skal bli en mann som jeg ikke kjenner nå.
For en dag vokser det skjegg i ansiktet mitt,
og jeg får lange bein,
og stemmen min blir tung og rar
og jeg kan brøle.

Men jeg kan aldri bli dame.
Og jeg kan aldri bli neger.

Da boka kom i ny utgave (i mindre størrelse) i 2002, hadde verden og språkutviklinga gått videre, og jeg forandra slutten på denne måten:

Men jeg kan aldri bli dame.
Og jeg kan aldri bli bebi igjen.

Så ordet neger gikk ut. Ja, det er ikke noen vits å provosere bare for å såre. For øvrig kan en jo kanskje også reagere på nest siste linje og si at det faktisk går an å skifte kjønn... Den rettelsen får jeg ta hvis det blir noen tredje utgave (kanskje jeg skal bytte det ut med Men jeg kan aldri bli robot?)



3. Det siste eksemplet er også selvsensur. I den psykologiske allalderboka «Bak Mumme bor Moni» med tekst av Gro Dahle, skulle jeg tegne en skummel skikkelse kalt Moni. Moni rir på Svarte Hesten med seksten bein og er en slags ustyrlig monsterversjon av den snille gutten Mumme som er hovedperson i boka. 

Javel, tenkte jeg, her får jeg kline til og spille på leserens egen fantasi. Jeg tegna derfor først et skyggelagt, ubestemmelig ansikt som kunne tolkes nokså fritt (bildet under til venstre). Men de skeive ansiktslinjene gjorde det for skummelt, syntes jeg. Det så ut som om ansiktet var skadd eller ødelagt. Så da kom selvsensuren. Jeg viska bort skyggeansiktet og tegna øyne, nese og munn isteden (bildet til høyre). Litt mystisk og truende det også, men likevel mer forsiktig.

 

Se også
• Sensur av en sommertegning