Book illustrations: © Svein Nyhus
|
|
Gro Dahle og Svein Nyhus:
«Dragen» (2018)
Omtaler og anmeldelser: 1 2 |
I oktober kom bildeboka «Dragen», en allalderbok med tekst av Gro Dahle og tegningene mine. Den handler om skolejenta Lilli som bor sammen med en drage. Dragen steller i huset, lager middag, kjefter og straffer, ryker og gløder. Den enkle fabelen kan leses konkret eller tolkes symbolsk. Det bestemmer den som leser og ser. Leserne eier sin egen opplevelse, og kan gjøre som de vil.
Sjøl sier forfatteren at ei bok kan være en lykt for hemmeligheter og mørke kroker og en døråpner for kjellere, loft og viktige samtaler. Ei bok kan også bli en venn for den som tilfeldigvis snubler over den. «Dragen» er i alle fall ikke ei innsovningsbok. Gro lager oppvåkningsbøker. Det er det hun vil.
Alvor og lek i bilder
Når jeg illustrerer bøker, må jeg nødvendigvis forme ting på min egen måte. Noe annet er umulig. Jeg prøver å hjelpe teksten og gjøre den forståelig. Jeg tegner skikkelser og gjenstander som er lett å kjenne igjen. Samtidig vil jeg lage noe litt annerledes, litt uvanlig, gjerne litt uforståelig, noe som vekker undring, tanker og følelser.
I «Dragen« forsøkte jeg vel særlig å ta alvoret på alvor og blande fantasi og realisme. I den visuelle gjendiktninga og iscenesettinga av orda brukte jeg dramatiske lys- og skyggevirkninger, markante figurer, neddempa farger og vare nyanser. Og fordi jeg elsker kontraster og overdrivelser, klinte jeg til med høyt og lavt, stort og smått, langt og kort, rett og rundt, grovt og fint, sterkt og svakt, pust og pes.
Variasjonen i bildeelementene skaper trøkk og ekspressiv dynamikk som gjentar både det overdrevne og det sårbare i fortellinga. Forskjeller gjør det også lettere å se enkeltdelene, og formidlinga, kommunikasjonen, blir mer effektiv: skal jeg vise hvor lite noe er, trengs det noe stort å sammenlikne det lille med.
På liknende vis forsøkte jeg å kombinere andre motsetninger, for eksempel utflytende konturer og store penselstrøk med klart definerte detaljer. Jeg ville lage noe som var både tydelig og utydelig, entydig og flertydig på samme tid, sånn som teksten, sånn som livet. En miks av det meste, egentlig, men likevel seg sjøl.
De uskarpe tåkebildene virker dessuten litt drømmeaktige, mens det flekkete skyggelandskapet og de myke overgangene skaper en illusjon av et mer eller mindre troverdig rom. Bildene blir både litt virkelige og uvirkelige. Ja, kanskje eventyret ikke bare er eventyr, men litt sant også?
Min forkjærlighet for karikerte ulikheter og teatralske grep viser seg i «Dragen» særlig i vekslinga mellom lys og mørke. Selv om jeg sjelden blir helt fornøyd, likte jeg spesielt godt at Lilli tindrer i hvitt samtidig som hun har tunge konturer og svarte partier. Tegnemåten oppstod tilfeldig da jeg skissa med stor energi.
I ettertid synes jeg bruken av mørkt og lyst på samme figur ble en fin visualisering av det sammensatte og ofte motsetningsfylte i tilværelsen. «Dragen» er ei tilsynelatende enkel fortelling om godt og vondt, om snille og slemme, men virkeligheten er mer nyansert og komplisert enn det. Personer, saker og ting rommer ofte en dobbelthet. Jeg prøvde derfor å blande ulike kvaliteter i en yin og yang-dans der det ene alltid har en flekk av det motsatte i seg. Slik ville jeg vise spennet mellom ytterpunktene og spenninga i alt. Ikke noe mindre enn det. Ha, ha. Ja, sånn kan det gå når jeg grubler i vei over tilfeldige flekker i et bilde.
Formuttrykket er bevisst ganske seriøst. Skyggene formidler både voldsomme tak, alvor og hemmeligheter, paletten er litt mørk og alvorlig. Den «poetiske ekspresjonismen» (dette er forfatterens uttrykk) i bildene viser at denne bildeboka like mye henvender seg til de store som til de små, kanskje også til ungdommer og voksne. Dessuten har jeg som tidligere tegna inn symbolske detaljer for dem som liker å lure på ting. Og det er altså antydninger og ubestemmeligheter som kan trigge ivrige lesere til å dikte videre og fylle inn alt som mangler. Sånn blir boka rikere enn seg sjøl og mer intelligent og kreativ enn illustratøren og forfatteren til sammen.
Gro ga meg som alltid frihet til å velge motiver og utforme illustrasjonene som jeg ville. Men hun ba meg tegne dragen som en konkret drage, ikke som en kvinneskikkelse eller noe annet, og hun fikk meg til å beholde det sterke bildeuttrykket. Jeg har ellers lett for å sensurere meg sjøl.
Eller har bildene i boka blitt for sterke, for skumle? Njai, jeg tror vel ikke det. Bøker har ikke lyd, bildene står stille, og vi kan lukke igjen, med et klask, når vi vil. Filmene på YouTube er skumlere og farligere enn tegningene i ei bildebok. Eller kanskje likevel ikke? Sterke tekster og sterke bilder kan nok gi ei bok, selve tingen, en helt spesiell ladning, en egen utstråling eller mystisk kraft, i hvert fall for de minste, som virker enda sterkere på dem enn en glatt og luktfri skjerm som stadig forandrer seg. Ja, faktisk, det tror jeg kan skje. En iPad er bare et vindu, ei bok kan være som et skrin, den kan inneholde og være det den forteller om.
Ok.
Illustrasjonsarbeidet til «Dragen» var gøy – og krevende. Det begynte med stor selvsikkerhet og alle muligheter åpne. Bildeuttrykket og tegneteknikken min utvikla seg underveis, og oppdraget vokste utover seg sjøl. Jeg ble mer og mer ambisiøs, både sikker og usikker, jeg tvilte og fortvilte, og leverte helt utslitt to og en halv måned etter fristen. Jeg tror det var verdt det. «Dragen» var et eksperiment, som hver bok jeg lager, som det meste jeg gjør. Ja, ja.
Tegneteknikken i «Dragen»
(Her beskriver jeg den digitale tegneteknikken i detalj, for dem som måtte være interessert. )
Illustrasjonene er tegna direkte i Photoshop med digitalpenn på tegneskjerm. Det er selvsagt mange måter å gjøre dette på. Metoden her har jeg brukt flere ganger før, men istedenfor å «klippe ut» biter med lasso-verktøyet og plassere dem på en egen bakgrunn, har jeg «malt» konturer, lys og skygge på samme flate.
|
| Illustrasjonene i «Dragen» er tegna med digitalpenn på skjerm. Jeg har rigga til et enkelt stativ av bordbiter og kasser der Cintiq-en er vinkla på skrå og iMac-en er oppstilt passe høyt bak. Tastaturet er festa med borrelås, pennen har snor som syns i rotet, paraplyen skjermer for sol, og tegnehansken glir lett på skjermen. (A3-skanneren til høyre var ikke i bruk under arbeidet, men det gikk med mye styrkedrikk og mange podkaster.) |
Aller først oppretter jeg et Photoshop-dokument i RGB, 400ppi (det holder lenge med 350 ppi) og størrelse som på trykk (sideformatet her er 25 x 26,5 cm). Jeg legger alltid til 0,5 cm beskjæringsmonn i kantene. Arbeidet videre i programmet er i prinsippet slik:
 |
| Datategningene er bygd opp av flere lag i Photoshop. Motivet blir tegna i grått (punkt 1–3). Fargene kommer til i laget øverst (punkt 4). Photoshop-brushene er som tjukke blyanter med kornete strek. |
2. lag: Skisse: Jeg skisserer motivet på et nytt, transparent lag. De digitale penslene jeg bruker, likner på blyanter og kritt med varierende strek i grått og svart og med myk eller sprø struktur. Brushene er basert på standardpenslene som følger med Photoshop, men jeg har valgt andre teksturer, kontraster, strektykkelser og så videre.
3. lag: Original: Jeg demper skissetegningen ved å sette fyllprosenten for laget til for eksempel 20 prosent. På et nytt lag reintegner jeg en original som følger strekene i skissa.
4. lag: Farger: Aller øverst opprettes et lag med modus satt til «farger». Fargene som tegnes inn her, påvirker den grå tegningen under.
 |
| Deler av tegneprosessen fra trace-skisse til ferdig original. (Og jo da, det var gøy å få leke med sterke effekter og kitsjaktig barokkstil.) |
|
| Ferdig illustrasjon. Photoshop-dokumentet har samme cm-mål som boksidene. Bildeoppløsninga er på 400 ppi. |
 |
| Digitale bilder kan forandres i det uendelige. Da er det lett å gå seg vill i tidkrevende og meningsløs utprøving. |
Ja, mulighetene i digital bildebehandling er nesten uendelige. Det er lett å teste, lett å angre, lett å forandre, lett å ta nye kopier og fortsette på dem. Lett å gjøre alt på nytt og helt annerledes. Da blir det vanskelig å stoppe.
|
| Når ideen og hovedmotivet er bestemt, arbeider jeg med skisser og ferdig original i ett og samme, høyoppløste dokument. Skjermbildene her er henta fra ulike lag i den samme Photoshop-fila. |
|
| Ferdig illustrasjon. Jeg ville at barnetegningen skulle være barnslig, men likeve tydelig og vise at Lilli er glad i å tegne. |
Bonus: Last ned Photoshop-penslene jeg brukte i «Dragen»
Du kan laste ned blyant-imitasjonene jeg tegna med i «Dragen», hvis du klikker på denne lenka (det er en ABR-fil med fem-seks pensler).
På en Mac kan du legge filen i «Brushes»-mappa (Programmer > Adobe Photoshop > Presets > Brushes). Når du starter opp Photoshop og velger pensel-verktøyet («Brushes»), kan du laste inn pensel-pakka via rullegardinmenyen/fanen for pensel-verktøyet og valget «Importer pensler...».
Brushene gir ikke så rik og nyansert strek som ekte blyanter, men jeg har hatt stor glede av disse, særlig «20 PX» (blyant) og «100 PX» (breiere, kornete). I «penselinnstillinger» (eget vindu) kan du øke kontraster, bredde og så videre. Stort sett bruker jeg pensler i modus «vanlig» og med tetthet 100 %. Det er også kjekt med «multiplisert» (gjennomsiktige lag som legger seg på hverandre) og gråtoner istedenfor svart.
Se også:
• Høyoppløste bilder fra «Dragen»
• Gro Dahle skriver om «Dragen»
• Gro Dahle skriver om bildeboka som forskningsstasjon
• Forfatter og illustratør forteller om «Dragen» (podcast)
• Svein Nyhus skravler i vei (podcast)
