|
| Gro Dahle/Svein Nyhus: «Ikke!» (2022) Illustrasjonene er tegna på en skjerm. © Svein Nyhus |
I bildeboka «Ikke!», som kom i oktober 2022, leker jeg med former og streker. Jeg har blant annet tegna inn detaljer som likner på ansikter. Her skriver jeg om forestillingsevnen og kraften i fantasi og fortellinger. Klikk på bildene for å se dem større.
Mennesker er kreative. Veldig kreative. Vi lager ting vi trenger, men også historier og bilder, oftest uten å være klar over det. Sansene oppfatter bare en liten del av virkeligheten, men hjernen fyller automatisk på med resten. Det kan for eksempel være alt det øyet ikke ser, men som vi kan forestille oss likevel: horisonten som er skjult bak det som står foran, melka i et lukket kjøleskap, eller fuglekassa i treet lenge før vi har sagd og snekra og hengt den opp. Kreativiteten skaper drømmer og planer – og med livlig fantasi kan vi forestille oss farer og dermed unngå dem.
|
| Ser du «ansiktet» i klærne? |
Flere sier vi dikter historier for å skape mening. Vi trenger trygg grunn under føttene. Vi vil forstå. Og finner vi ikke svar, finner vi på. Ja, vi ser systemer og sammenhenger, betydning og beskjeder selv i tilfeldigheter. Vi finner mening i det meningsløse. Dette kreative blikket, som noen kaller pareidoli eller apofeni, gjør at vi for eksempel ser øyne og munner i flekker og former. For vi er rågode til å oppdage ansikter – og avlese dem lynraskt. Det er nyttig når vi må reagere på farer fortere enn vi rekker å tenke.
Andre har sagt at mennesker elsker fortellinger fordi det har vært en fordel i utviklingshistorien. Menneskedyret fant vel ut at det var lettere å overleve i grupper enn aleine, og da var det smart å utvikle språk for å dele erfaringer og løfte i flokk. Det var mye å mestre, og så ble det livsviktig med historier. De som likte å høre etter, jobba bedre sammen og lærte flere nyttige råd enn de uinteresserte. Fortellerne og lytterne overlevde vanskelige vilkår, fikk barn og førte fortellergleden og fantasien videre til etterkommerne. Kanskje.
Noen mener også at fortellingene er selve grunnlaget for alt menneskene har fått til. Forestillingsevnen er vår superkraft. Vi kan lage en kunstig virkelighet som oppleves som ekte og viktig for mange. Fortellingene om verden blir inspirasjon for fellesskapet. Historiene vekker forestillinger og følelser som får samfunnet til å samarbeide og godta grunnlover og guder og alt vi ikke kan se, men tror på likevel. For menneskene kan se det usynlige. Og fortelle om det. Det kan ingen andre intelligente flokkdyr.
|
| I «ikke!» er det former og flekker som minner om øyne og munner. |
Illustrasjoner som formidler og fortolker
Illustrasjoner skal formidle et budskap. De skal forklare og forsterke et meningsinnhold, og ofte også forskjønne og fortolke det. I en bildebok må illustratøren oversette forfatterens tekst til sitt eget språk, nemlig bilder. Sånn blir illustratøren en visuell medforfatter som former sine visjoner av teksten. Bildene beriker og utvider teksten, men tolkningen begrenser den også. Uansett blir historien og opplevelsen til når ordene fra forfatteren, bildene til illustratøren – og innlevelsen hos leseren – møter hverandre og smelter sammen.
|
| Lyktene foran på biler kan likne på øyne. |
Form og ideer kan forstyrre flyten om de blir altfor tydelige. Når fiffige påfunn tar all oppmerksomhet, avsporer fortellinga. Ansiktsformene her er ikke viktige, de skal bare være små tilleggsopplevelser som kanskje åpner blikket for andre ting. Jeg forsøkte derfor å gjøre dem mindre synlige.
Vel, ingen trenger egentlig å se og forstå det forfatteren og illustratøren har tenkt og ment. Opplevelser er alltid individuelle, enten det gjelder mat, musikk eller malerier. Og i kunst og kultur fins det ingen fasit med klare svar om rett og galt. Det er bare mange måter og muligheter, ulike effekter og virkninger. Så spørs det hva kunstnerne og håndverkerne ønsker å oppnå.
Besjeling
Mange barn er opptatt av besjeling, at døde ting får liv og personlighet. Ja, vi er sosiale vesener, og alt levende lokker. De store vil nok føle at øynene kan gjøre detaljene ufarlige og morsomme, mens de minste, som opplever verden mer gåtefull og magisk, kanskje synes det blir skummelt.
Sjøl ville jeg at ansiktet på veien skulle være truende, mens øynene på farene i det andre motivet skulle gjøre bildet mindre skremmende og gi liv til kjedelige gjenstander. Andre ser kanskje noe annet.
|
| «Øynene» og «tennene» gjør veien farligere, «smilet» på traileren gjør den vennligere. Ansiktsformene blir skjulte tilleggsopplevelser for dem som ser etter. © Svein Nyhus 2022 |
|
| Det tok lang tid å forenkle gjenstandene rundt og tegne «øyne» på dem. Uttrykket blir veldig kontrollert, men detaljene vekker følelser. © Svein Nyhus 2022 |
|
| Besjeling i «Sånt som er»: «Sånt som hjelper til». (2010) |
• Hvorfor har vi fantasi?
• Mer formlek i «Ikke!»
• Hemmeligheter og antydninger i «Verden har ingen hjørner»
• En fantasieggende flekk i «Snill»
• Antydninger og meddiktning i «Sånt som er»
