I 2014 ble «Hva sier reven?» tilrettelagt som taktil følebok for svaksynte barn. Spesialversjonen er illustrert og produsert av industridesigneren Eva P. Eriksson for NBL (Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek).
Jeg var enerådende illustratør og designer i den opprinnelige bildeboka. På samme vis formga Eva P. Eriksson sine følebilder uten min innblanding. Det var derfor ekstra gøy å se hennes gjendiktninger av tegningene mine nå nylig.
Motivene er ekstremt forenkla med flate figurer uten bakgrunn. Bare dyr som blir omtalt i teksten er gjengitt, alltid i profil og samme gjenkjennelige størrelse, og stort sett sånn at når en leser med fingrene fra venstre mot høyre, vil en møte hodet først.
Ja, følebøker er foredling av form og konsentrert kommunikasjon. De viser også at begrensninger ofte kan stimulere kreativiteten – og at alle kulturuttrykk, på en eller annen måte, bygger på noe annet. Jo, vi står alle i en uendelig rekke av sammenhenger.
Det er også moro å la fingertuppene kjærtegne uforståelig blindeskrift i 28 punkts standardstørrelse og relieffbilder trykt på varmefølsomt svellepapir.
Like fascinerende, eller egentlig like merkelig, er det at Ylvis' overraskende populære musikkvideo fra 2013 i det hele tatt ble bildebok, på rekordtid, som så ble følebok. En sansenes metamorfose fra lyd og bevegelse til bilde og berøring!
Hva så med barnebøker for blinde? Ja, hva, hvordan og hvorfor? Det handler om funksjon, estetikk og skaperkraft. Men også om omsorg og moral og alvoret i leken. Selve livet. Gøy det også.
Ok. Vi skal snakke mer om bøkene under Nordisk barnebokkonferanse i Stavanger om få dager. Der har jeg deltatt på tilsvarende arrangementer i nesten tjue år. Et fantastisk tiltak for dem som liker sånt og kan komme.
Mitt eget forhold til taktile bildebøker har ellers ofte begrensa seg til tilfeldige møter med nokså uinteressante pekebøker for helt små barn som ser. Dette er enkle bøker med noen få materialeffekter i tillegg til vanlige bildebokillustrasjoner, for eksempel pelsimitasjon limt på kartong. Formen er fargerik og konvensjonell: den følger velkjente oppskrifter for produkter i et kommersielt massemarked. Bøkene skal like mye friste voksne kjøpere, travle og velmenende, som den nysgjerrige ungen med apetitt på verden. Og det er nok mer fysisk stimulering enn kunsterisk opplevelse.
Jeg har også møtt Virginia Allen Jensens sjarmerende «Hvad er det?» fra 1978. Det er en kjempeenkel følebok med gummierte strukturer beregna på barn som ikke kan se (og dem som kan det). Boka handler om Lille Ru og var veldig populær da barna mine var små. Først nå har jeg oppdaga at «Lille Ru» er en klassiker i sjangeren. Det overrasker meg ikke.
I tillegg har jeg såvidt sett Anette Diesens tilrettelagte bildebøker. De virker.
Bildebonus i ettertid: Joda, Eva, Liv og jeg fikk til en OK liten samtale om følebøker under barnebokkonferansen i Stavanger. Så takk for den!
Se også:
• Norsk, engelsk, svensk og koreansk utgave av «Hva sier reven?»
• Digitaltrykk fra boka
• Over 600 bokomtaler av «What does the Fox Say?»
• «Skal vi leke?», mitt eget forsøk på en interaktiv, ikke-digital småbarnsbok
