«Bildebokskolen» 36:Fra skisse til ferdig illustrasjon (eksempel 4)

Summary in English: Picture Book Class #36: Yet another example of small thumbnails, early roughs, detailed trace sketch and a finished colour drawing by Svein Nyhus. The final illustration, from children's picture book "Hemmeligheten til fru Plomme" ("Mrs Plum's Secret"), was originally made with water colours and pencil (first colour image). When reprinted in 2010 the colouring was simplified by using Photoshop (second colour image).

I forbindelse med at Gro Dahles og Svein Nyhus' barnebok «Hemmeligheten til fru Plomme» fra 1999 kommer i ny utgave i sommer, viser vi tegningene til en av illustrasjonene derfra.
1. Idéutkast og traceskisse (til venstre)

a. Blyanttegningen øverst til høyre er første ideskisse der motivet ble bestemt («hus, gjerde, folk som glor»).

b. Strektegningene i midten viser hvordan bildeelementene ble plassert på et liggende sideformat.

c. Nederst er detaljene justert til en «traceskisse» som nøyaktig grunnlag for den endelige fargeoriginalen. En slik traceskisse blir forstørra på kopimaskinen, kopien blir lagt på lysbordet og motivet tegna av strek for strek på et nytt papir der originalillustrasjonen til sist blir lagd ferdig.

2. Ferdig fargeillustrasjon (under)

Tegneteknikken i illustrasjonen som er trykt i boka, er vannfarger, grå blyant og viskelær. Den første fargetegningen under er fra 1999-utgaven av boka, den andre fra 2010. I den nye versjonen er vannfargeoriginalen for eksperimentets skyld fargelagt i photoshop med kun grått/blått og gult/brunt.

Flire bilder fra den nye utgaven er vist her.

Partytriks for tegneinteresserte: korttidstatoveringer!

Summary in English: Norwegian illustrator Svein Nyhus (to the right) showing a simple party trick; he has created his own temporary tattoo by using a white board pen. It's easy to make and easy to wash off with water. Hilde Hipp Hurra Hammer with real tattoos to the left ("Reidar" refers to illustrator Reidar Kjelsen)

I dagens blogginnlegg tipser vi om et enestående partytriks for den tegneinteresserte: med en whiteboardpenn, altså tusj for hvite tusjtavler, kan du dekorere deler av kroppen med tegninger (hvis kroppen ikke er allergisk)! Slike korttidstatoveringer er en sikker vinner i festlig lag (i hvert fall i noen) og er lett å vaske bort med vann.

Bildet viser bildebokillustratøren Svein Nyhus (til venstre) med en enkel hylningstatovering til kunstnerkollega Reidar Kjelsen. Til høyre konsertarrangør Hilde Hipp Hurra Hammer med ekte saker. Foto av animatøren og tegneren Olve Askim.

«Bildebokskolen» 35: Barneblikket utvider bevisstheten

Summary in English: Picture Book class #35: In his semi-philosophical picture book "The World has No Corners" ("Verden har ingen hjørner", 1999) Norwegian illustrator and writer Svein Nyhus looks at the world as young children do: they experience things for the first time, try to make sense of what they see and often end up with poetic comments on details in a magical world that adults forget. The book has no traditional story but short texts similar to quotes and ideas from his own children when they were 3-5 years old. "The World has No Cormers" was followed up with "Me!" ("Jeg!", 2004), a picture book illustrated with collages instead of drawings made with pencils and water colours.

I 1999 utgav jeg bildeboka «Verden har ingen hjørner». Den har ingen vanlig handling, bare korte, halvfilosofiske tekster. Det er tankene til en liten gutt som sitter i en pappeske og ser på verden rundt seg.

Idéen til boka kom etter et foredrag av den svenske bildebokforskeren Ulla Rhedin. Hun fortalte om bildebøker og psykologi, om hvordan små barn opplever verden som ny og magisk, men prøver å forstå den likevel. Det inspirerte meg veldig; den neste boka mi kunne selvfølgelig handle om alt - om hele verden! Dessuten likna bekrivelsene i foredraget på det våre egne barn ga uttrykk for. De kom med tilfeldige kommentarer om stort og smått, og de morsomste utsagnene skrev vi ned, slik du ser i bildet nedenfor. Dermed var det klart; jeg ville lage min egen lille samling med livsbetraktninger, skrevet som om de var sitater fra et barn.

For små barn opplever alt for første gang og møter omgivelsene med et fordomsfritt blikk. De lurer kanskje på det de ser, prøver seg fram og leter etter mening, men forstår ting på sin måte. Uansett er verden uendelig stor og hemmelighetsfull — og samtidig liten, nær og hverdagslig. Barn tenker dessuten konkret, men mangler selvfølgelig den kunnskapen og fornuften de voksne har. Da kan de si og finne på ting som virker feil og komiske, men like gjerne si noe veldig poetisk og poengtert.

Dette forfriskende barneblikket har alltid fascinert meg, og jeg har som forfatter flere ganger tatt på meg «barnebrillene». Da forsøker jeg å se tilværelsen fra nye vinkler, nedenfra kanskje, som et barn ville gjort. Jeg drar på oppdagelsesreise og skattejakt i småting, åpner opp sansene og skjerper fokus, prøver å bruke øyne, ører, nese, tunge og fingertupper. Det blir en øvelse i oppmerksomhet og observasjon. Samtidig liker jeg å uttrykke meg kort, enkelt og grunnleggende, igjen nesten slik et barn ville ha gjort.

Her viser jeg to eksempler fra bøker der jeg har brukt barneblikket.

1. Eksempel på barneblikket i «Verden har ingen hjørner»

På himmelen er sola som lyser på alle bilene,
og der er skyene og der bor Gud.
Gud sitter og venter og venter,
og Gud har en kjempelang stige
og et kjempetungt piano som velter når det er tordenvær.
Stigen går ned til fafar på kirkegården.
Han er ikke levende og kan ikke spise opp maten sin.

For mennesker vokser til de ikke klarer mer.
Så dør de.
Og mus dør og katter dør,
og blomstene tørker i vasen og faller ned på bordet.
Og allting blir borte i veikanten. Det har jeg sett.

Men i jorda ligger potetene og prater sammen
og vil opp i lyset.

2. Eksempel på barneblikket i «Jeg!»

Bildeboka «Jeg!» fra 2004 er en selvstendig fortsettelse av «Verden har ingen hjørner». Begge inneholder små, eksistensielle refleksjonstekster, men her er de illustrert med kollasjer istedenfor fargelagte blyanttegninger.

Se her.

Noen steder er jeg hard,
og noen steder er jeg bløt,
På øreflippen, for eksempel.
Og på kinnet.
Og se her.
Noen steder er jeg tjukk også
og noen steder er jeg tynn.
Og noen ganger fryser jeg
og noen ganger svetter jeg.
Og noen ganger er jeg grei,
og noen ganger er jeg skikkelig bøllete.
Men mest er jeg midt i mellom.
For jeg er en vanlig gutt.
Og helt uvanlig.
For det er bare jeg som er jeg.

Hvis en som voksen ser verden i et barneperspektiv, kan en gjenoppdage tinga rundt seg. Det er gøy. For når en møter livet på en ny måte, bruker sansene, er nysgjerrig og undrende, begynner en å tenke annerledes og blir mer til stede i øyeblikket. En blir mer kreativ, levende og ikke like fastlåst i gamle svar og vaner. Det oppstår nye opplevelser og ny innsikt. Omgivelsene blir fulle av detaljer, spor og pussige sammenhenger som en ikke tenkte på før. Alt får verdi og ladning. Ja, virkeligheten utvider seg, blir rikere, mer spennende og intens, og trivialitetene nesten gudommelige. Det gjelder bare å se etter som et barn. Bare snu deg nå. Har du tenkt på at det er akkurat sånn det er? At det skinner der borte, og har gjort det lenge? Eller at det er flere lyder oppå hverandre? Er det ikke utrolig og fantastisk?

«Bildebokskolen» 34:Metaperspektiv og andre tekstdetaljer

Summary in English: Picture Book Class # 34: Norwegian illustrator/writer Svein Nyhus comments on the language in four of his children's books: the use of meta-perspective in "The World Has No Corners" ("Verden har ingen hjørner", 1999) and "Nobody" ("Ingen", 2002); the absence of the pronouns "he" and "she" for the main character "Little Lu" in the fantasy novel "Little Lu and Bulibar the Wizard" ("Lille Lu og trollmannen Bulibar", 2001); and poetic rhymes in "Up and Away" ("Opp og ut", 2008)

Jippi! Her kommer enda flere detaljer om barnebøkene mine! Nei, jeg burde vel heller beklage denne ekstremt sjølopptatte «bildebokskolen» min. Men det er godt ment: jeg vil dele erfaringer fra bokarbeidet mitt med dem som er interessert i sånt, og kanskje si noe om illustrasjon og barnelitteratur. Og fordi jeg kjenner mine egne bøker best, bruker jeg dem som eksempler. Okei. Denne gangen handler det om fire små tekstdetaljer jeg er fornøyd med.

1. Avslutninga i «Verden har ingen hjørner»: Bakerst i den halvfilosofiske bildeboka «Verden har ingen hjørner» fra 1999 er det en liten tekst med metaperspektiv, altså en tekst om teksten, som jeg synes gir prosjektet et passende løft:

En gang var jeg en gutt.
Og en gang var denne boka
og dette papiret
bare en tanke i hodet
og et tre i skogen.

2. Virkelighetsleken i «Ingen»: Metablikket kan også brukes på «Ingen» fra 2002, en bildebok om en ensom figur som heter Ingen. Leseren kan leve seg inn i fantasien, men like gjerne tolke teksten som fullstendig sann fordi den forteller om seg sjøl: boka handler bokstavelig talt om ingen nettopp fordi det bare er papir og trykksverte og ikke en levende person. Jeg liker denne leken med virkeligheten — og at det kanskje setter i gang noen nye tanker.

3. Merkverdighetene i «Lille Lu og trollmannen Bulibar»: Også i fortellingsboka «Lille Lu og trollmannen Bulibar» fra 2001 ville jeg stimulere fantasien og få leserne til å dikte sjøl. Jeg ville for eksempel ikke bestemme kjønnet til hovedpersonen, en liten trollmannlærling, men overlate til hver enkelt å avgjøre om boka handler om en gutt eller ei jente. I denne korte barneromanen skriver jeg derfor aldri «han» eller «hun» om Lille Lu, men bruker konsekvent bare navnet. Dette er et påfunn som kan gjøre språket unaturlig, men også mer personlig. Setningene får i hvert fall et litt annerledes preg. Og en litt merkelig tone syntes jeg passa bra til en litt merkelig verden som i denne fantasyromanen.

I «Lille Lu og trollmannen Bulibar» forsøkte jeg også å bruke et enkelt ordforråd, nesten som hos et lite barn, for å komme nærmere følelsene, ja, selve livsalvoret, kanskje. Dessuten jobba jeg med rytmen og lyden i ordene for at teksten skulle bli ok å lese høyt.

4. Poesien i «Opp og ut«: Også i bildeboka «Opp og ut» fra 2008, som handler om en liten og en stor raring på vei mot havet, ville jeg bruke et litt rart språk. Jeg ville skrive kort og enkelt, gjøre teksten rytmisk og bruke stikkord istedenfor hele setninger. Det var i hvert fall det jeg prøvde på. Tvillingbroren min sier at jeg var påvirka av de poetiske skriveriene til kona mi. Ja, kanskje det. Eller er det omvendt?

Tvillingbror Egil Nyhus med egen blogg!

Summary in English: Norwegian illustrator and caricaturist Egil Nyhus, twin brother of Svein Nyhus, started his own blog yesterday. There he will be able to show some of his editorial cartoons and picture book illustrations. The Nyhus twins are perfroming together in the show "Two men and a white board".

Den utrolig fantastiske illustratøren, karikaturtegneren, humoristen og pedagogen Egil Nyhus, tvillingbroren til selveste Svein Nyhus, har nylig oppretta sin egen blogg. Der kan han, hvis han får tid, vise noen av sine sylskarpe avistegninger og overveldende bokillustrasjoner. Egil begynte forresten som fast avistegner allerede som 16-åring. Vi er ikke bare imponert — vi er sjokkert!




Tvillingbrødrene har inspirert hverandre fra før de ble født! I hvert fall har Svein blitt veldig påvirka av Egil. I dag jobber de sammen i «To menn og en tavle», en vilter tegneforestilling for barn. Alle innlegg om Egil på Sveins blogg blir lista opp her.

Og, hvis noen skulle lure: Svein er 3 minutter eldre enn Egil. Svein er dermed storebror. Fysisk sett.

«Bildebokskolen» 33:Hemmelige beskjeder og personlige løsninger

Summary in English: Picture Book Class #33: Two examples of hidden messages from Norwegian illustrator Svein Nyhus to his (and writer Gro Dahle's) children: 1. An illustration from picture book "Gentle" ("Snill", 2002) containing a small piece of paper with the text: "Simon, Kaia and Ninni are the world's nicest children. (...)" 2. An illustration from "Angry Man" ("Sinna Mann", 2003) with the names of the children written in the crown of the tree. Both examples show how illustration, as fiction in general, always is personal.

I noen av bildebøkene til Svein Nyhus og Gro Dahle, har tegneren lagt igjen private spor i bildene. Det første eksemplet her viser en personlig melding skjult i den siste illustrasjonen i bildeboka «Snill»: hvis du snur bildet på hodet og studererer lappene foran vaktmesteren, kan du lese at «Simon, Kaia og Ninni er verdens fineste barn». Hvem som er foreldrene, sier lappen ingenting om. Men den viser at skjønnlitteratur er høyst personlig, at hvordan man skriver og tegner er individuelt og at det ikke fins fasitløsninger. Selv om det selvsagt er rammer og begrensninger for arbeidet, og selv om man vil formidle et bestemt budskap.




De samme tre navna er gjemt i flere bildebøker, for eksempel i trekrona i tegningen under, som er henta fra «Sinna Mann». Gro Dahle har ellers skrevet fire småbarnsbøker om barna Simon og Kaia — og om lillesøster Ninni i «Den helt vidunderlige grisen Nøffi».



Forresten: Vaktmesterfiguren i den første tegningen ble med i filmatiseringen av «Sinna Mann». Det har jeg fortalt om her.

Se også:
• Kjøp trykk av det enkle elgbildet

«Sinna Mann» i nytt opplag - og tre personlighetsforvandlinger

Summary in English: Gro Dahle's and Svein Nyhus' "Sinna Mann" ("Angry man", 2003), a picture book for children and adults about a boy witnessing domestic violence, has recently been published in a third edition. The first two images below show the father character in this book, transformating from "kind dad" to "angry man". The next two are from "Bak Mumme bor Moni" ("Suddenly Moni", 2000), a picture book about a little boy becoming a monster when he gets angry. The last images show two of the illustrator's different personalities; demonstrating that being playful is a quality often found by illustrators.

1. Personlighetsforvandling i «Sinna Mann»: I forbindelse med at bildeboka «Sinna Mann» av Gro Dahle og Svein Nyhus i år blir utgitt i et tredje opplag, gjengir vi et par illustrasjoner fra boka. «Sinna Mann» ble opprinnelig utgitt i 2003 og handler om den lille gutten Boj som ser at pappa slår mamma. Bildene under viser hvordan faren i boka forvandler seg fra «snill pappa» til «sinna mann».

Forresten: Selv om temaet er superviktig, er ei barnebok om hjemmevold ingen typisk gavebok. Det overrasker derfor både forfatter og illustratør at «Sinna Mann» har kommet i tre opplag.



2. Personlighetsforvandling i «Bak Mumme bor Moni»: Bildeboka «Sinna Mann» ble til etter at Øivind Aschjem i Alternativ til Vold spurte om tegneren i «Bak Mumme bor Moni» også kunne lage ei bok om barn og familievold. Øivind Aschjem hadde da brukt «Bak Mumme bor Moni» som samtalebok i behandlinga av voldsutøvere og -ofre. Boka, som er skrevet av Gro Dahle og kom ut i 2000, handler om den lille gutten Mumme som blir så forferdelig sinna at han forandrer seg til monsteret Moni.

Bildene under viser den følsomme Mumme — og Moni som kommer opp gjennom gulvet som en vulkan. Dette er en allalderbok som bruker symboler og metaforer for å fortelle om følelser og psykologi. Rollefigurene utvikler seg også i løpet av den korte boka, noe som nesten alltid er tegn på kvalitet i en fortelling. Tegneteknikk er blyant, viskelær og vannfarger.



3. Personlighetsforvandling hos tegneren: Også illustratøren har flere ansikter. Tøysekoppen og varulven her er noen av de aller nyeste. Disse viser også at tegnere bør kunne leke og late som, og kanskje være litt skuespillere, særlig når de tegner figurer og karikaturer. Ellers er nok de viktigste personlige kvalitetene hos en illustratør å kunne tenke i bilder, legge merke til ting og være oppfinnsom.



Og når vi først er inne på det å tegne ansikter: Illustratøren pleier å tegne dokkefjes med lite mimikk i bøkene sine. Dermed kan leserne sjøl dikte inn følelser i figurene. Det ser du i bildeeksemplene her.

Se også:
• Også hesten i «Bak Mumme bor Moni» forandrer karakter

«Bildebokskolen» 32:Samme historie fortalt på to måter: «Håret til mamma» og «Havet i hovedet»

Summary in English:
Picture Book Class #32: Same story told in two different ways: Gro Dahle's and Svein Nyhus' "Håret til Mamma" ("Mum's Hair"), published in Norwegian 2007, is a children's picture book about a girl and her mother suffering from mental illness. The story is told in simple, poetic words and large pencil drawings coloured in photoshop. The story was rewritten by the author and published as a therapeutic book in Danish in 2008 ("Havet i hovedet"/"The Sea in the Head"). This time "hair" as symbol for mind and mental condition was replaced by "ocean" as the metaphor. Norwegian artist Iben Sandemose made new ink illustrations.

Gro Dahles og Svein Nyhus' bildebok «Håret til Mamma» fra 2007 handler om ei jente og mammaen hennes som er deprimert og psykisk syk. I den korte, poetiske teksten i boka bruker forfatteren hår som metafor, et språklig bilde, for følelser og mental helse. Denne fortellinga kom i 2008 også i en dansk «skyggeutgave» under tittelen «Havet i hovedet». Det er en variant med ny tekst av forfatteren og nye illustrasjoner av Iben Sandemose. I denne leksjonen av bildebokskolen blir tre oppslag fra disse bøkene sammenlikna for å vise hvordan en fortelling kan få nye bilder, både språklig og visuelt.

Ideen om å lage en barnebok, eller egentlig et skjønnlitterært opplysningshefte, om psykisk syke foreldre kom opprinnelig som en forespørsel fra Socialt Udviklingscenter SUS i København. Men da Gro Dahle hadde skrevet manuset sitt, og viste det til forlagsredaktøren i Norge, ville hun heller ha den. Dermed skrev forfatteren en ny versjon til Danmark.

I den danske «Havet i hovedet» har fortellinga om jenta og mammaen fått en annen vri: istedenfor flokete hår som symbol for psykiske lidelser, bruker forfatteren opprørt hav som metafor. Gros forfatterstemme med gjentakelser, rytme og poetiske bilder er likevel tydelig i begge tekstene.

1. Rolig begynnelse med ladning og muligheter: Selv om grunnhistorien er den samme, gjør tegningene at «Håret til mamma« og «Havet i hovedet» virker veldig ulike. Begge begynner likevel med hovedpersonene: I den norske boka er det jenta Emma, i den danske lille Tulle. Men mens illustrasjonene i «Håret til mamma» viser mammaen, er hun ikke med i en eneste tegning i «skyggeboka». Illustratøren der overlater isteden til leseren å forestille seg henne. Et fortellerteknisk meget interessant valg.



2. Dramatisk midtparti: Mens Emma forsvinner inn i stormer og floker i håret til mamma, seiler Tulle inn i stormene på havet i hodet hennes. Men begge steder forteller forfatteren om en skikkelse som forsøker å hjelpe, som holder fast og styrer. I den danske utgaven er dette gjort enda tydeligere gjennom en opplysningstekst aller først i heftet. Den sier at det ikke er barns oppgave eller ansvar å hjelpe en syk voksen.



3. Trygg slutt: Som for praktisk talt alle barnebøker, ender også denne historien lyst, trygt og håpefullt, i alle fall inntil videre. Den spinkle huska med tynt tau er en forsiktig påminnelse om at det går opp og ned her i verden og det meste er usikkert.



Det blir kanskje feil å holde så forskjellige visuelle uttrykk og stiler opp mot hverandre som her. Sammenlikninger gjør det likevel lettere å se egenarten og kvalitetene ved et arbeid. Den store, innbundne boka har tunge, forseggjorte blyanttegninger fargelagt i photoshop, det danske heftet raske, lette og lyse tusjtegninger der figurene er morsommere og søtere. Begge uttrykk har sine sterke og svake sider. Hvilken versjon en leser vil foretrekke, avhenger både av personlig smak og den situasjonen boka brukes i. Uansett blir kommunikasjonen, altså formidlinga av budskapet og innholdet i fortellinga, forskjellig. Det blir også opplevelsen.

«Havet i hovedet» kan forresten bestilles direkte fra SUS. Heftet er gratis. Det er ikke den norske boka. Men det koster ikke noe å låne den på biblioteket. Eller å skumlese den i butikken.

---

Se også:
• Andre barnebøker av Gro Dahle på dansk:

• «Bag Mumme bor Moni« (2000)
  
• «Fem vinde over Tamalon» (2002)
  
• «Silkesød» (2011)
  
• «Vrede mand» (2011)

Logo og fane for Follebu skole

Summary in English: Part of Norwegian illustrator Svein Nyhus' wall decorations at Follebu primary school near Lillehammer is used as a logo on the school's new official banner. (The first picture shows the old banner.)

Den nye Follebu skole i Gausdal ved Lillehammer har valgt et motiv fra Svein Nyhus' veggmalerier som sin nye logo. Motivet er også brukt på skolens flunkende nye 17. mai-fane, lagd av Pernille Skurdal.

Den gamle og den nye skolefana er vist i bildene under. Begge fanene har blått og gull som hovedfarger. De nye figurene er henta fra hjørnet på hovedveggen i bakgrunnen.

«Håret til Mamma» og «Pappa!» på polsk

Summary in English: Gro Dahle's and Svein Nyhus' picture book "Håret til Mamma" ("Mum's Hair") has recently been published in Polish as "Włosy mamy". This is a children's book about a girl with a depressed mother, told in simple, poetic words and large pencil drawings coloured in photoshop. Nyhus' elaborate illustrations can also be found in "Tato!", the Polish edition of his own picture book "Pappa!" ("Dad!"), published in 2008.

Våren 2010 ble Gro Dahles og Svein Nyhus' «Håret til Mamma» fra 2007 utgitt på polsk. Det er en billedbok om Emma og mammaen hennes som er deprimert og psykisk syk. Historien blir fortalt gjennom en kort, poetisk og symbolsk tekst om det flotte håret som floker seg til og blir et villniss. Boka er illustrert med store, fargelagte blyanttegninger.

I anledning den utenlandske utgivelsen minner vi om Googles smarte oversettingstjeneste. For eksempel blir polske omtaler av «Håret til Mamma» slik, slik, slik, slik, slik, slik, slik, slik, slik, slik, slik og sånn når Google oversetter dem til norsk. Automatiske maskinoversettelser blir litt merkelige, men gir likevel nyttige stikkord som forteller hva de fremmede tekstene handler om. Dessuten ble vi imponert over hvor mange nettkommentarer det allerede finnes om en oversatt barnebok fra et lite land. Det er tydeligvis lett å produsere tekster og legge dem ut. Sånn som her.

Det polske forlaget heter for øvrig EneDueRabe og holder til i Gdańsk. Oversetter er Helena Garczyńska. En hyggelig gjeng!

I 2008 utgav det polske forlaget Sveins billedbok «Pappa!» under tittelen «Tato!» (du kan bla litt her). Boka, som opprinnelig ble utgitt i 1998 (og i en miniutgave i 2005), har også kommet på gresk (2002), fransk (2005) og italiensk (2007), hver gang i små opplag.

Forfatteren mistenker at intressen fra utlandet skyldes de «vakre og følsomme» blyanttegningene og det allmennmenneskelige motivet: boka handler om en liten gutt som lengter etter pappa og dikter opp en fantastisk drømmeversjon av ham. For både store og små tenker på faren sin, enten han er der eller ikke. Dessuten trodde forleggerne kanskje at boka kunne bli en populær farsdagsgave? Vel, det ble den ikke, og verken forlag eller forfatter har tjent stort på disse oversettelsene. Og det er det vanlige for oversatte barnebøker. En klok markedsfører i Gyldendal sa det slik: «Dette er ikke bissniss, det er kulturutveksling».

Mens «Włosy mamy» ble presentert i et foredrag om deprimerte kvinner andre pinsedag 2010, leste forfatteren sjøl fra «Tato!» i tegnemøter med barn i Gdansk 2008 og Warzawa 2011. Han presenterte forresten også den italienske utgaven i en liten opplesning i Bologna 2007. Pussige greier.

Se også:
• Polsk utgave av «Snill» 2011
• Svein Nyhus på besøk i Polen 2008 og 2011

«Bildebokskolen» 31:Bruk av bilderamme i arbeid med kollasj (illustratørtips 2)

Summary in English: Picture Book Class #31:Yet another illustrator's tip: When working with paper collages Norwegian book illustrator Svein Nyhus uses a cardboard frame to try out different positions for the pieces on the pages before gluing them to the background. The middle of the double spread is marked with a thin black sewing thread tied to the frame. Examples from picture books "Time says Tick Tock" (2005) and "Why Kings and Queens Don't Wear Crowns" (2004).

Når jeg lager bokillustrasjoner som papirkollasjer, har jeg flere ganger brukt en hjelperamme i arbeidet.

Kollasjteknikken går ut på å tegne figurer og detaljer på tynt papir som jeg klipper ut og limer til en bakgrunn. For å gjøre det lettere å plassere bitene presist innenfor sideformatet, skjærer jeg til en bred ramme av stiv, grå bokpapp i riktig størrelse. Midt på fester jeg en svart sytråd som markerer papirbretten på oppslaget. Denne ramma legger jeg bare løst oppå hele komposisjonen av papirbiter. Den er lett å flytte rundt og løfte av og på. Dermed kan jeg enkelt prøve ut nøyaktige plasseringer av delene og lettere finne en god løsning før jeg limer bitene fast og reinskjærer bildekantene til en ferdig original.

Eksempel 1: «Tikk takk, sier Tiden»

Det første eksemplet på bruk av hjelperamme er henta fra bildeboka »Tikk takk sier Tiden» som Gro og jeg lagde i 2005.

Bakgrunnen i illustrasjonen her er lagd med små stempler på lys gul kartong. Klokkefiguren er tegna på kalkérpapir. Det krøller seg lett og er vanskelig å lime pent.

Layouten (komposisjonen) i illustrasjonen følger for øvrig en ganske nøyaktig strekskisse som jeg hadde tegna på forhånd.

Eksempel 2: «Hvorfor de kongelige ikke har krone på hodet»

Det neste eksemplet er fra «Hvorfor de kongelige ikke har krone på hodet», Märtha Louises eventyrbok fra 2004 der hun forteller om kronprins Olavs møte med norsk vinter for hundre år siden.

Tegneteknikken er den samme som over. Her har jeg imidlertid kopiert tekstfeltet på gjennomsiktig folie for å kunne flytte teksten rundt med illustrasjonen som bakgrunn.

Bildene viser hvordan jeg brukte hjelperamma og plasserte mange av de samme bitene litt forskjellig i to prøvekomposisjoner. Jeg flytta for eksempel fyrtårnet fra venstre over til høyre side i bakgrunnen.

Den ferdig bokillustrasjonen er utfallende til alle sider og dekker hele oppslaget. Alle biter er limt på riktig plass og teksten er plassert over et rolig parti av bildet.

Oppslaget her er skanna inn fra den amerikanske utgaven av boka. Der har alle illustrasjonene kraftigere farger, antakelig fordi utgiverne mener barn liker det bedre. Jeg liker det ikke. Jeg synes tegningene tvertimot virker litt møkkete i forhold til den lysere norske originalutgaven.

Jeg forteller forresten mer om arbeidet med denne illustrasjonen her.

Et annet triks når det er viktig å plassere papirbitene akkurat rett, er å lage viktige smådeler for seg, for eksempel armer og bein separat fra kroppene. Da kan en finjustere detaljene mye mer nøyaktig i forhold til motivet.

Hvis man derimot jobber digitalt, altså med kollasj av innskanna tegninger, er mulighetene for å flytte og forandre mye større. Dermed er det ikke noe poeng med en hjelperamme. Men det kan jo ha sine fordeler å lage en unik papiroriginal, kanskje?
.

«Bildebokskolen» 30:Tegnevanter (illustratørtips 1)

Summary in English: Picture Book Class #30: An illustrator's tip: the use of cotton gloves prevent smudging a pencil drawing or spoiling the paper with fat from the skin. (Gloves also make it easier to move the hand smoothly over a graphics tablet.)

Jeg bruker ofte vanter for å beskytte papiret når jeg tegner. Da unngår jeg å gni inn fett fra huden som kan gjøre det vanskeligere å bruke vannfarger eller blyant etterpå. Myke bomullsvanter kan også brukes som fille for å gni utover blyant eller pastellkritt. De er dessuten lett å skifte hvis jeg vil holde meg rein på hendene.

Jeg kjøper vanter på apoteket og klipper av fingertuppene på dem for å få mer følelse og kontroll med tegneredskapet jeg holder i. Det finnes også spesielle «ustillingshansker» for å håndtere kunstverk uten å skitne dem til. Engangshansker i latex fungerer ikke.

Det kan også være lurt å bruke et stykke papir under tegnehanda for å unngå å sette av fett, svette og skitt. Et papirstykke ligger dessuten i ro og gnir ikke streken utover som håndbevegelser kan gjøre.

På bildet jobber jeg med blyant og viskelær på kalkérpapir for å lage en tegning til «Håret til mamma» i 2007. På kalkérpapir er det veldig lett å smøre streken utover og lage myke gråtoner, men det er like lett å skitne til alt, så hansker er derfor til stor hjelp.

Du ser også bilder av vantene mine her og her.

Bonustips: Tørre vanter kan også være nyttig for den som sliter med at klam hud ikke glir lett på et digitalt tegnebrett, men bremser håndbevegelsene og hemmer tegneflyten.

Se også:
• Blyant på kalkérpapir og digital fargelegging