En bildebokillustrasjon kan utføres på uendelig mange måter. Enkel eller komplisert. fargesterk eller dempa, kontrollert eller klussete. Det siste har jeg et litt motstridende forhold til. Jeg liker begge deler, altså både detaljer, pirk og nitidig utført håndverk såvel som friske, ekspressive og direkte tak.
Uansett hvilket uttrykk eller hvilken bildeteknikk en velger, er det effekter og virkemidler som kan brukes godt eller dårlig. Ofte handler det om å finne en stil og en form som passer til innholdet eller budskapet en vil formidle. Det handler også om illustratørens personlighet, temperament og estetiske grunnsyn. Ja, kanskje aller viktigst er å lage bilder, og tekster, med personlig særpreg, uansett hvilken teknikk en velger. Og å formidle et nærvær og engasjement i prosjektet.
Her viser jeg en personlig utvikling fra kontroll til kluss og litt mer deilig kaos i fem eksempler fra bokillustrasjonene mine fra 1998 til 2008. Jeg sammenlikner ganske like motiver (lange pappaer), og alle tegningene er utført med blyant.
1. I bildeboka «Pappa!» fra 1998 prøvde jeg å tegne en fantastisk drømmepappa. Teknikken er blyant, viskelær og vannfarger. Jeg ville unngå konturer, men isteden forklare former og linjer med lys og skygge mot hverandre. Her hadde jeg full kontroll med detaljerte skisser på forhånd og nyspissa viskelær. Uttrykket kunne blitt veldig stivt og konstruert, men det gikk bedre enn jeg frykta. Bildene ble ganske myke og uanstrengte, men ikke særlig spontane. Og egentlig nokså tunge.
2. I illustrasjonene i «Verden har ingen hjørner» fra 1999 beholdt jeg blyantnyansene fra Pappa-boka, men innførte tydelige konturer. I tillegg klipte jeg ut enkelte deler og limte dem på bakgrunnen, som i eksempelet over. Dermed oppnådde jeg en kontrast og et spenn mellom stive streker og myke skygger. Uttrykket ble pent, men også litt fastlåst. Figurer og gjenstander ble klart definerte objekter i nakne tablåer nesten som i et dokketeater. Ja, her var det jeg som hadde styringa og trakk i trådene.
3. I tegningene i den psykologiske allalderboka «Sinna Mann» fra 2003, som handler om vold i hjemmet, slapp jeg meg mye mer løs. Det skyldtes ikke minst at jeg ikke hadde levert skisser til forlaget på forhånd, og derfor stod friere enn vanlig. Nøyaktige utkast og arbeidstegninger er vanligvis en stor hjelp, men kan også hemme og begrense. Nå ble det ingen omvei fra ide til ferdig bilde. Så istedenfor filing og pussing med gnikkeklut og viskelær som i tidligere bokillustrasjoner, ble det enkle, direkte streker på farva papir som jeg klipte ut og limte opp. Den rå og direkte metoden førte til en mer ekspressiv stil som uttrykker kraft og brutalitet. Det passa med innholdet i boka.
4. I «Hvorfor de kongelige ikke har krone på hodet» fra 2004 valgte jeg en tegneteknikk som skulle kombinere den nøyaktige kontrollen med en friere strek, som i Sinna Mann. Her ble figurene tegna fort med med grov blyant på farva papir, som siden ble skåret ut med skarpe, presise kanter og limt på bakgrunnen. I tillegg brukte jeg marmorert papir der fargene danner et mønster som er både tilfeldig og detaljert på én gang. En fin kombinasjon.
(Kollasjeteknikken med grov blyantstrek på farva papir videreutvikla jeg til en heldigital variant i «Hva sier reven?» i 2013.)
5. I bildeboka «Roy» fra 2008 gikk jeg enda lengre i å slippe meg løs. Jeg brukte en tjukk blyant og prøvde meg fram, men lot strekene stå selv om det ble klussete og litt feil. Dermed ble det mer prøvende, følsomt og levende. Blyantstreken ble forsterka i photoshop, der jeg også la inn fargene. Bakgrunnene er innskanna papir med malingsøl.
Jeg har hele veien forsøkt å lage enkle, slående komposisjoner og likevel gjøre uttrykket rikt og nyansert. Men jeg er en grundig mann og har lett for å overarbeide bildene mine. Derfor strever jeg etter et raskere, mer sleivete uttrykk som virker mer levende og spontant enn det overkontrollerte og tilsynelatende feilfrie.
(Aller modigst med klussinga mi har jeg nok vært i «Sånt som er» fra 2010. Småtegningene der er kjempesleivete, men jobben tok likevel fryktelig lang tid.)
Digitale foredeler og ulemper
Når en bruker digitale hjelpemidler og bilderedigeringsprogrammer er det mye lettere å kombinere kontroll og kluss i en illustrasjon. Det er for eksempel vanlig å skanne inn en rufsete skisse for å bearbeide og fargelegge den nøyaktig og kontrollert i photoshop. Dermed blir uttrykket både ledig og presist på samme tid. Men det digitale resultatet kan også bli for perfekt, så teknisk briljant at det virker unaturlig og dødt. Og de fleste forelsker seg lettere i noe levende med skjønnhetsfeil enn i et vakkert eller delikat parfymert lik.
Se også:
• Mer om kontroll og kluss
• Enda mer om stiv og løs tegnemåte
• Kjøp trykk av pappa med slips
Andre blogginnlegg der jeg sammenlikner tegneteknikker:
• 3. Skog tegna på forskjellige måter
• 4. «Håret til Mamma» tegna på forskjellige måter
• 16. Soverom tegna på forskjellige måter
• 23. Hav tegna på forskjellige måter
• 27. Katter tegna på forskjellige måter
• 43. «Fru Plomme» tegna på forskjellige måter
• 56. Flere dyr tegna på forskjellige måter
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar