


Gros og min bildebok kom i 2003 og handler om familievold; det er en alvorlig historie om Boj som lever med en pappa som slår mamma. Den er fortalt med dramatikk, poetiske metaforer og store, ekspressive bilder i et forsøk på å forene kunstnerisk frihet med et pedagogisk budskap.
Boka og vi har fått både ros og ris for å presentere et tabuemne for barn og for formen fortellinga har fått. Greit nok. For selv om «Sinna Mann» slett ikke er en perfekt barnebok, har den vært viktig i samtaleterapi og gjennom medieoppmerksomheten etterpå; den har vakt debatt, vært brukt i kampanjer mot vold, danna grunnlag for teaterstykker og blitt filmatisert.
Vi aner ikke hvor gammel bokanmelderen her er, eller hvilken skole han går på, men liker konklusjonen i omtalen hans. Den viser i hvert fall at opplevelser er forskjellige, og kanskje annerledes enn det mange tror. Det er viktig å tenke på for den som lager bok. Eller noe annet.
Se også:
• Flere omtaler og anmeldelser av «Sinna mann»
• Om alvoret i «Sinna mann»
• Gro Dahle om «Sinna mann» (NRK, 2007)