«Bildebokskolen» 34:Metaperspektiv og andre tekstdetaljer

Summary in English: Picture Book Class # 34: Norwegian illustrator/writer Svein Nyhus comments on the language in four of his children's books: the use of meta-perspective in "The World Has No Corners" ("Verden har ingen hjørner", 1999) and "Nobody" ("Ingen", 2002); the absence of the pronouns "he" and "she" for the main character "Little Lu" in the fantasy novel "Little Lu and Bulibar the Wizard" ("Lille Lu og trollmannen Bulibar", 2001); and poetic rhymes in "Up and Away" ("Opp og ut", 2008)

Jippi! Her kommer enda flere detaljer om barnebøkene mine! Nei, jeg burde vel heller beklage denne ekstremt sjølopptatte «bildebokskolen» min. Men det er godt ment: jeg vil dele erfaringer fra bokarbeidet mitt med dem som er interessert i sånt, og kanskje si noe om illustrasjon og barnelitteratur. Og fordi jeg kjenner mine egne bøker best, bruker jeg dem som eksempler. Okei. Denne gangen handler det om fire små tekstdetaljer jeg er fornøyd med.

1. Avslutninga i «Verden har ingen hjørner»: Bakerst i den halvfilosofiske bildeboka «Verden har ingen hjørner» fra 1999 er det en liten tekst med metaperspektiv, altså en tekst om teksten, som jeg synes gir prosjektet et passende løft:

En gang var jeg en gutt.
Og en gang var denne boka
og dette papiret
bare en tanke i hodet
og et tre i skogen.

2. Virkelighetsleken i «Ingen»: Metablikket kan også brukes på «Ingen» fra 2002, en bildebok om en ensom figur som heter Ingen. Leseren kan leve seg inn i fantasien, men like gjerne tolke teksten som fullstendig sann fordi den forteller om seg sjøl: boka handler bokstavelig talt om ingen nettopp fordi det bare er papir og trykksverte og ikke en levende person. Jeg liker denne leken med virkeligheten — og at det kanskje setter i gang noen nye tanker.

3. Merkverdighetene i «Lille Lu og trollmannen Bulibar»: Også i fortellingsboka «Lille Lu og trollmannen Bulibar» fra 2001 ville jeg stimulere fantasien og få leserne til å dikte sjøl. Jeg ville for eksempel ikke bestemme kjønnet til hovedpersonen, en liten trollmannlærling, men overlate til hver enkelt å avgjøre om boka handler om en gutt eller ei jente. I denne korte barneromanen skriver jeg derfor aldri «han» eller «hun» om Lille Lu, men bruker konsekvent bare navnet. Dette er et påfunn som kan gjøre språket unaturlig, men også mer personlig. Setningene får i hvert fall et litt annerledes preg. Og en litt merkelig tone syntes jeg passa bra til en litt merkelig verden som i denne fantasyromanen.

I «Lille Lu og trollmannen Bulibar» forsøkte jeg også å bruke et enkelt ordforråd, nesten som hos et lite barn, for å komme nærmere følelsene, ja, selve livsalvoret, kanskje. Dessuten jobba jeg med rytmen og lyden i ordene for at teksten skulle bli ok å lese høyt.

4. Poesien i «Opp og ut«: Også i bildeboka «Opp og ut» fra 2008, som handler om en liten og en stor raring på vei mot havet, ville jeg bruke et litt rart språk. Jeg ville skrive kort og enkelt, gjøre teksten rytmisk og bruke stikkord istedenfor hele setninger. Det var i hvert fall det jeg prøvde på. Tvillingbroren min sier at jeg var påvirka av de poetiske skriveriene til kona mi. Ja, kanskje det. Eller er det omvendt?