19. februar 2009

«Bildebokskolen» 2:
Sensur i bildebøker

Summary in English: Picture Book Class #2: Censorship and picture books. Three examples of censoring the books of Norwegian illustrator and writer Svein Nyhus. In an illustration for a Sesame Street colouring book (first picture) "no weapons were allowed". The knife depicted in the rough to this illustration is a small pocket knife traditionally used for making willow flutes in Norway,and not regarded as a weapon in Norwegian culture. The illustrator had to remove it though. The second example deals with the use of the word 'negro' in modern children's books (it was replaced in the smaller second edition of this "dedam har ingen hjørner"). The third example is an act of self-censorship and shows how the illustrator changed the face of a character from "Bak Mumme bor Moni". The first face was meant to be more stimulating to the reader's own imagination, but could be misinterpret as "totally destroyed", and was therefore changed into a version with more defined features.

Her er tre småmorsomme eksempler på sensur i bildebøker:

1. På 1990-tallet utgav Gyldendal mange trykksaker med figurene fra barne-tv-serien «Sesam Stasjon». Disse utgivelsene måtte godkjennes  av rettighetshaverne i NRK og i Children's Televison Workshop i USA. Forlaget faksa derfor over alle forslag til tekster og  illustrasjoner for kontroll i New York.

Bildet under viser mitt illustrasjonsforslag til et årstidsmotiv i en fargeleggingsbok om Sesam Stasjon. Hovedpersonene i tegningen gjør typiske våraktiviteter: Bjarne og Max henger opp fuglekasse, mens O. Tidemann spikker seljefløyte. Da kopiene med de amerikanske rettelsene kom tilbake, var den vesle tollekniven merka med beskjeden: «Vennligst fjern kniven (vi viser ikke våpen i bøkene våre.)» Ja, ser man det. Det ble kulturkollisjon og det nyttige verktøyet måtte vekk.



2. Det  neste eksemplet handler om selvsensur

Da jeg utgav «Verden har ingen hjørner» i 1999, var en av tekstene i boka (bildet under) slik:

Jeg skal bli en mann som jeg ikke kjenner nå.
For en dag vokser det skjegg i ansiktet mitt,
og jeg får lange bein,
og stemmen min blir tung og rar
og jeg kan brøle.

Men jeg kan aldri bli dame.
Og jeg kan aldri bli neger.


Da boka kom i ny utgave (i mindre størrelse) i 2002, hadde verden og språkutviklinga gått videre, og jeg forandra slutten på denne måten:

Men jeg kan aldri bli dame.
Og jeg kan aldri bli bebi igjen.


Så ordet neger gikk ut. Ja, det er ikke noen vits å provosere bare for å såre. For øvrig kan en jo kanskje også reagere på nest siste linje og si at det faktisk går an å skifte kjønn... Den rettelsen får jeg ta hvis det blir noen tredje utgave (kanskje jeg skal bytte det ut med Men jeg kan aldri bli robot?)



3. Det siste eksemplet er også selvsensur. I den psykologiske allalderboka «Bak Mumme bor Moni» med tekst av Gro Dahle, skulle jeg tegne en skummel skikkelse kalt Moni. Moni rir på Svarte Hesten med seksten bein og er en slags ustyrlig monsterversjon av den snille gutten Mumme som er hovedperson i boka. 

Javel, tenkte jeg, her får jeg kline til og spille på leserens egen fantasi. Jeg tegna derfor først et skyggelagt, ubestemmelig ansikt som kunne tolkes nokså fritt (bildet under til venstre). Men de skeive ansiktslinjene gjorde det for skummelt, syntes jeg. Det så ut som om ansiktet var skadd eller ødelagt. Så da kom selvsensuren. Jeg viska bort skyggeansiktet og tegna øyne, nese og munn isteden (bildet til høyre). Litt mystisk og truende det også, men likevel mer forsiktig.

 

2 kommentarer :