
Denne friheten kan gjøre at noen vil vise alt de kan på én gang og derfor prøver på for mye forskjellig. Det blir sjelden bra. Tvertimot bør en samle seg om ett uttrykk og noen få, enkle, tydelige og gjennomgående hovedgrep for å skape orden og slagkraft. Da kan parallelle oppdrag eller arbeider være en løsning, altså tegne- eller skriveoppdrag som skjer samtidig eller ganske nær hverandre i tid. På den måten kan nemlig illustratøren og forfatteren lettere fordele muligheter, ideer og lyster på ulike arbeider og reindyrke ett hoveduttrykk i hvert av dem.
Under viser jeg tegninger fra fire bildebøker der de visuelle uttrykkene i hver bok har blitt mer særegne fordi jeg jobba med to og to bøker samtidig og så på dem som motsetninger.
2002: «Ingen» kontra «Snill»
Våren 2002 tegna jeg til både bildeboka «Snill», der Gro Dahle er forfatteren, og «Ingen», der jeg sjøl har skrevet teksten.
I «Snill» var jeg tydelig påvirka av tyskeren Wolf Erlbruchs grafiske bildebokkollasjer og brukte detaljer og papirklipp. Samtidig jobba jeg med tegningene til «Ingen», en enkel historie om en ensom figur. I begge oppdragene tvilte jeg, som alltid, på egne løsninger, og kunne for eksempel ikke bestemme meg for om jeg skulle bruke konturer eller ikke. Men med to bøker kunne jeg gjøre begge deler! I «Snill» reindyrka jeg derfor den pirkete kollasjestilen og i «Ingen» det enkle, konturløse uttrykket. Bra.



«Ingen» har forresten mange ordspill. Det er egentlig litt pussig, fordi jeg vanligvis er ganske allergisk mot sånn type tørr humor. Isteden forsøkte jeg å leke med ordene og begrepene på en mer tankevekkende måte. På et slags metaplan ville jeg understreke at denne boka handler om nettopp ingen, om ensomhet, tomhet og «ikke noen», at boka bare er papir og trykksverte og innholdet ikke sant. Og samtidig vise at kunstige forestillinger kanskje er virkelige likevel.
2008: «Opp og ut» kontra «Roy»
Noen av det samme skjedde i 2008. I bøkene «Opp og ut» og «Roy» kunne jeg dyrke pirk og kontroll i den ene boka og kluss og kladding i den andre. Teknikken i begge er i hovedsak vanlig grå blyant på kalkerpapir og digital fargelegging.
Jeg brukte mye tid og energi på å finpusse konturer og former i «Opp og ut». Da jeg rett etterpå begynte på «Roy», var det derfor naturlig å være villere, friere og frekkere. Ja, de superraske skissene der ville jeg ikke ha turt å vise i en tidligere bok. Samtidig er det viktig å understreke at etterarbeidet med innskanning og redigering tok minst like lang tid som for «Opp og ut».




Uttrykket i disse bøkene ble nokså forskjellig, synes jeg, men likevel veldig Svein Nyhus. Og det er greit nok. Ja, ingen kan løpe fra seg sjøl.
Andre bøker med tydelig visuelt særpreg:
• «Håret til mamma» (2007)
• «God natt, natt» (2009)
• «Sånt som er» (2010)