Book illustrations: © Svein Nyhus
|
|
Gro Dahle/Svein Nyhus:
«Blekkspruten» (2016)
Omtaler og anmeldelser: 1 2 3 4 5 6 7 |
Boka handler om seksuelle overgrep mot barn, om Apen som trekker gardinene for og vil leke blekksprut, og om Gullet som ikke vil.
«Blekkspruten» begynte med en oppfordring fra engasjerte bibliotekarer og ideer fra gode hjelpere. Istedenfor å lage en barnebok med råd til dem som har vært utsatt for overgrep, et tilrettelagt hjelpemiddel for samtaler og terapi, prøvde vi å lage en skjønnlitterær allalderbok. Sånne bøker har flere nivåer, de kan tolkes friere og leses av flere. Barn får med seg den ytre handlinga, ungdommer og voksne oppfatter det som ligger under.
Forfatteren og tegneren i en bildebok forteller historien på hver sin måte. De bruker ulike metoder med ulike potensialer og begrensninger. Men ordene og bildene virker sammen. Ja, teksten påvirker, illustrasjonene påvirker, bildebokskaperne påvirker. I denne boka styrer altså både Gro og jeg, hver for oss og sammen. Vi prøver for eksempel å vise hvem denne Apen er, det vil si overgriperen i fortellinga. Det er både lett og vanskelig.
Gro formidler følelser og situasjoner i et enkelt språk. Hun beskriver ikke overgrepene direkte, men bruker metaforer, poetiske antydninger og spørsmål: «[når boka] begrenses til kun å handle om incest, blir den trangere og mer lukket, og avhengig av den voksne formidleren, kan den da bli mer ubehagelig enn den faktisk er i sin åpenhet.» Okei. Som illustratør er jeg en medforteller som må tolke teksten, det vil si oversette og gjendikte den i konkrete bilder.
Jeg har forsøkt å gjøre tegningene passe forståelige og passe uforståelige. Jeg bruker sleivete tusj og symbolske detaljer, i en slags rik enkelhet. Flertydige bilder og tekster kan bli en utfordring for dem som innbiller seg at de alltid må forstå alt. Her holder det lenge bare å ta imot og oppleve. Leserne kan bruke sin egen fantasi og dikte videre sjøl. Da kan de utvide historien akkurat så mye eller lite de vil.
En bok kan dessverre ikke redde en hel verden, men det er viktig at det finnes ord for det aller hemmeligste. At bøker som denne rett og slett er til, at den ligger der og venter på at noen skal finne den. For kunst og kultur skaper opplevelser og vekker følelser og tanker. Den som leser, hører eller ser, kan kjenne seg igjen, erfare noe nytt og finne trøst. Så kan kanskje også denne boka åpne noen øyne og dører. Den kan bli en venn, gi håp og kanskje hjelpe litt likevel. Eller kanskje ikke.
Det går i hvert fall an å fortelle om absolutt alt. Det handler bare om form, om hvordan en forteller noe. Og det er uendelig mange måter. «Blekkspruten» er bare én av flere barnebøker om incest og andre tabubelagte temaer. Sammenlagt blir det rikt og mangfoldig og verdifullt.
Ja, jeg tror veldig på synliggjøring, å vise fram og si høyt, også det forbudte, det vi ikke vil vite – og på forskjellige innganger til samme problematikk. For vi trenger å snakke om det som er vanskelig. Hvor grensene går. Hva som er greit og ikke greit. Og er den voksne trygg, blir barna det også. Tabuer handler om lært kultur. Så la oss løse problemer uten å være redde.
Se også:
• Omtaler og anmeldelser
• Utdrag fra «Blekkspruten»
• Flere bilder fra «Blekkspruten»
• Bildebokskolen 14: Alvorlige temaer i barnebøker
og:
• «Filiokus og Blåmann-Klåmann», en bildebok om overgrep
• «Hemmeligheten til Mats», en bildebok om incest
• Flere barnebøker om overgrep
• «Hvis klær kunne fortelle», fotoutstilling
og:
• Redd Barnas arbeid mot seksuelle overgrep mot barn
• Kripos kampanje mot seksuelle overgrep
• Landsforeningen mot seksuelle overgrep
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar