God sommer!

Summary in English: Two editorial illustrations by Svein Nyhus for a local newspaper: one from 2007 packed with puns on a rainy summer, and one from 1990 on local traditions for celebrating Midsummers Eve. The oldest is made with pen and water colours, the other with grey pencils and digital colouring.

Med denne reprisen av en avistegning ønsker jeg alle god sommer. Tegningen stod på trykk i Tønsbergs Blad i 2007. Da var det uvanlig vått i Vestfold. Journalisten ville vitse om regnet, og jeg ble med over to sider. Tegneteknikken er grå blyant fargelagt i Photoshop. Ok. Håper været blir bedre i år.

Om å tegne for kontrollert

Enda dypere i arkivet fant jeg et sankthans-motiv fra 1990. Også der er det tøys og mye å se på, men den gangen er alt barnsligere.

Nå, tjuefem år etterpå, synes jeg den eldste tegningen er nokså uinteressant. Alt er pent og ordentlig, men formen er for tradisjonell. Når det visuelle blir så klønete flinkt og uten personlighet, mister også innholdet betydning.

Joda, dette er bare en brukstegning og lett underholdning med kort levetid, men utførelsen er rett og slett kunstnerisk umoden. Stilen er oppskriftsmessig og forutsigbar, særlig figurene er konvensjonelle. Uttrykket blir banalt. Dessuten er tegnemåten uvanlig anstrengt.

Jeg lager morsomme typer og poeng, pirker og plasserer for å formidle stoffet så klart jeg bare kan, men overdriver tydeligheten og overarbeider noe som isteden bør være sommerlett og behagelig. Dessuten er komposisjonen ufokusert, alt er spredt jevnt utover uten tyngdepunkter for oppmerksomheten (vel, sånne stappfulle motiver kan også være en visuell gave til betrakteren og gøy å leke med). På samme måte gjør de glorete tivolifargene alt like viktig. Da blir ting like gyldig, altså likegyldig og uviktig. Sankthans-tegningen mister kraft i ufarlig stil, uskyldig overflate og stivbeint munterhet.

Jeg liker fortsatt å tulle og bidrar gjerne med uskyldig moro. Jeg liker også å ha kontroll over linjene som før. Men jeg tegner friere nå. Ja, lengre erfaring har gjort meg tryggere på håndverket og lært meg at sleivete sleng og luft gir liv.

Det nyeste bildet øverst er litt løsere i streken, litt mer følsomt og variert. Ja, jeg behersker blyant bedre enn penn. Da blir det straks mer utvungent, mer avslappa, mer levende. De fleste detaljene er fortsatt tydelig definert, men streken puster mer, den er ledigere, og mange partier er bare antyda. Sånn blir det større rom for tolkning. Bildet blir rikere selv om det er færre farger.

I 1990 var jeg forsiktig voksenfrekk og tegna kondom på bakken og pupp på svaberget. Nå har jeg blitt mye modigere. Jeg tør å klusse, antyde og prøve noe nytt. I alle fall litt. Ja, selvsensuren har blitt mindre. Det har dessverre også markedet for avistegninger. Sånne tegneoppdrag får jeg ikke lenger.

«Gå dit det brenner»

Forfatterkona mi pleier å si at enten kan en skrive om hva som helst på en måte som bråker og støyer, eller så kan en velge farlige temaer og motiver som bråker i seg sjøl. Ja, «gå dit det brenner» er et råd hun stadig gjentar. Det tror jeg er lurt. I tegningen min brenner det, men ikke sånn. Hm. Jeg trøster meg med at «du får være den du er til det går over av seg sjøl». Tror hun og jeg får ta en prat en dag.

Se flere sommertegninger her:
• Sensurert tegning fra 1988
• Tegning fra 1988 revidert i 1996
• Sommeraktiviteter i Vestfold 1991 og 2006
• Et kongelig sommermotiv fra 2012