Svein Nyhus viser barnebokillustrasjoner i «Crossover - fra tekst til bilde» i Drammens Museum 19.juni–19.oktober 2014 – sammen med malerier av Thor-Arne Moen og Ari Behn og installasjoner av Linn Ulvin. Fotografiene under er fra den fine åpningskvelden.
Om illustrasjonskunst, stil og håndverk
I utstillingskatalogen skriver kunsthistorikeren Øivind Storm Bjerke flere essay, blant annet om illustrasjonskunst. Der kommenterer han illustratøren, revetegningene og «motsetningen mellom en kunstoppfatning som hviler på krav til at kunst skal være formfullendt, demonstrere håndverkskvaliteter i motsetning til en kunstoppfatning som først og fremst legger vekt på ideens originalitet og er mindre opptatt av utførelsen» på denne måten:
«[Svein Nyhus] tegner ikke av hverken figurer eller scener direkte fra hvordan musikken blir billedlagt i videoen, men skaper en egen fortolkning som fanger opp de brå kast i rytmene og overraskende skiftninger i lydbildet. De underlige figurene og ikke minst den kreative energien som oser ut av videoen som følger melodien, har smittet over i boken som må sies å være en visuell svir for både små og ikke minst store.
Illustrasjonene er en fryd for øyet. Hans tegning av reven gjør dette smarte og flirfulle dyret til en festlig skapning vi alle gjerne vil bli bedre kjent med selv om vi straks forstår at vi må regne med å bli narret og latterliggjort i revens selskap. Nyhus' tegninger har en stakkato og taggete rytme som driver blikket omkring i tegningene i høyt tempo, for så å puste ut en stakket stund og falle til ro på runde og balanserte former, før de igjen farer videre over boksidene. Vekslingen mellom det livlige og raske og dvelende og langsomme blir en parallell til vekslinger i tempo, melodilinjer og rytmer i sangen. Det er også interessant å se hvordan Nyhus bruker bokformatet når han lager oversiktlige og rene venstresider med tekst og bilder klart og pedagogisk disponert for seg mens høyresidene er dominert av bilder. Der skal blikket falle ned og det visuelle dominere, mens man fordøyer teksten man har lest. Teksten er kanskje ikke den mest opplysende eller tankefulle, men den fenger gjennom hvordan konsonanter og vokaler nærmest får en abstrakt lydlig kvalitet. Uansett er det den visuelle utformingen som skaper tyngden i boken. Nyhus' fabuleringer omkring dyr og menneskeskikkelser er nok bedre egnet til å stimulere både barns og voksnes fantasi enn ordene. Selv om denne boken nok var tenkt som et morsomt avbrekk melllom mer seriøse prosjekter, har den alle kvaliteter som bør tilsi at den blir en klassiker.
Nyhus bruker referanser til tidligere tiders kunst og formkultur på en finurlig og sofistikert måte. I en tegnestil som henter impulser fra vidt forskjellige hold, som vikingeornamentikk, naivisme, 1920-årenes art deco og Paul Renee Gauguins eksperimenter i genren, utfolder Nyhus en visuell ekvilibrisme som få kan gjøre ham etter. Hans kunst kjennetegnes av en sikker følelse for stil. Uansett hvor ville ideer og påfunn han kan utsette oss for, så er det hele gjort i en overbevisende form og et sobert håndverk.
«Stil», «form» og «håndverk» er ikke de ordene vi snubler oftest over i sammenheng med samtidskunst. Det skyldes at den delen av samtidskunsten som blir viet mest oppmerksomhet, i liten grad blir profilert gjennom slike kvaliteter, men først og fremst vekker oppsikt gjennom å representere noe nytt. Det blir derfor viktig å distansere seg både fra tradisjonelle ferdigheter og referanser til historien. Det er ikke for sterkt å påstå at det i dag eksisterer sterke fordommer mot kunst som representerer hva vi i denne sammenheng kan kalle tradisjonelle kvaliteter.
Når det gjelder den estetiske formen har mange vondt for å svelge det som er vakkert og skjønt i kunsten. Nyhus' tegninger kan også være skumle, men gjennomgående er de preget av menneskelig varme og innlevelse. De er gjennomsyret av en stilbevissthet som forteller om en kunstner som har sett mye og dyrker formen. Når det gjelder den delen av kunsten Nyhus arbeider med, illustrasjonskunsten, er det fortsatt plass for både teknisk perfeksjon, skjønnhet og lun hygge. Ord som man nok vil være betenkt på å bruke som hedersord knyttet til andre genre i samtidskunsten.»
Se også
• Dagsavisen om «sprelsk Crossover i paviljongen»
• Drammens Tidende om utstillingskritikk
• Digitaltrykk fra «Hva sier reven?»
• Digitaltrykk av flere bokillustrasjoner
• Dobbel sommerutstilling på Fulehuk fyr 2014
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar