Bildebokskolen 85: Å fortelle med bilder og symboler

Summary in English: Picture Book Class #85: Illustrator Svein Nyhus writes about visual storytelling and thinking in his illustrations for "The Octopus" (Norwegian title: "Blekkspruten"), a crossover picture book about sexual abuse, written by Gro Dahle and published 2016; The key (example #1 below) and toy leopard (example #2) are symbolic details in the drawings that are not mentioned among the metaphors in the poetic text. The key symbolizes locking and opening doors, minds, and talks – as well as power, control, and sex organs. The leopard cub, seen throughout the entire visual story, may represent the young girl, the abuse victim, in her spotted shirt. The very last picture, of a full grown, strong, and self confident leopard, can be interpreted as a hope for a happy ending.

Symbolske detaljer i bildebokillustrasjoner

Gro Dahle/Svein Nyhus: «Blekkspruten» (2016)
Omtaler og anmeldelser: 1 2 3 4 5 6 7

En illustratør er en visuell forteller som formidler historier og ideer i bilder. Barnebokillustratører har pleid å tegne nøyaktig det teksten beskriver, for å hjelpe ferske lesere å oppfatte innholdet. Bokillustrasjoner har også vært dekor, blikkfang og visuelle oaser for å holde på interessen.

Moderne bildebokskapere behandler stoffet friere. Mange illustratører er aktive medforfattere. De bestemmer ikke bare hvordan personer og miljøer skal se ut. De kan også antyde egne småhistorier som ikke står i manuset. Ja, bildemakerne tolker teksten og styrer sammen med forfatteren. De beriker og utvider historien og opplevelsen – eller begrenser og forvirrer. For en illustratør må vise konkret det en forfatter kan uttrykke med abstrakte ord, også når det gjelder noe helt presist eller noe veldig generelt. Det kan være vanskelig.

I denne leksjonen i «Bildebokskolen», mine små tips til andre fortellere, viser jeg hvordan jeg synliggjorde historien i «Blekkspruten». Det er ei bildebok for barn og voksne der Gro Dahle skriver poetisk og metaforisk om seksuelle overgrep mot barn.

For egen del tegna jeg inn detaljer for å trigge tanker og vekke assosiasjoner. Jeg liker å leke med symboler og antydninger og fikk være med som likeverdig medskaper. For eksempel forteller bildene mer enn teksten om hva som skjer med Apen, overgriperen, mot slutten.

Ok. Her kommer to eksempler på visuell fortelling og symbolikk for store barn. (Og en komisk sjølopptatt minianalyse av mitt eget arbeid. Jo, det er greit å le.)

Eksempel 1: Nøkkelen i «Blekkspruten»

Første side i «Blekkspruten». Nøkkelen kan tolkes på flere måter.
Den vesle blekkspruten kan kanskje avdramatisere litt.

Flere steder i den korte teksten skriver Gro om å låse. Men forfatteren bruker aldri ordet «nøkkel». Sjøl har jeg gjort nettopp nøkkelen til et gjennomgangssymbol i illustrasjonene.

Nøkler representerer stengte rom og hemmeligheter, makt og kontroll. Men nøkler er også løsninga når noe er fastlåst; de kan åpne opp, både dører, samtaler og gamle tabuer. Ja, nøkkelvignetten på første side skal understreke at boka i seg sjøl kan være en døråpner og lufteluke for dem som trenger det.

At nøkkel og nøkkelhull også er freudianske symboler for kjønnsorganer, streifa meg ikke i det hele tatt. Merkelig nok. Men forlagsredaktøren reagerte. Bra. Da virka tegningene som jeg håpte, og som jeg ønsker for alle bokillustrasjonene mine: De blei mer intelligente enn illustratøren. For det er like mange tolkninger som det er lesere. Og konkrete detaljer rommer alltid historier som er rikere og annerledes enn det en stakkars forteller kan dikte opp.

Fjerde oppslag i «Blekkspruten»: Apen kommer inn på rommet til Gullet. Nøkkelen gjentas som symbolsk detalj i flere bilder.
Den sleivete tusjteknikken skal gi boka liv og særpreg. Dramatiske linjer, blekk og flekker understreker det alvorlige temaet.

Utsnitt: Krok, nøkkel, hull.
Og det private på vidt gap.

Utsnitt: Fangarmene
omslutter og borer seg inn.

Utsnitt: Apen tviholder
på nøkkel og hemmelighet.

Utsnitt: Den nakne apen har
all makt. Et overtramp.

Utsnitt: Mamma tar grep og
overtar kontrollen.

Eksempel 2: Leopard-figuren i «Blekkspruten»

Gro forteller at Gullet (jenta som er hovedperson og offer) leker med dyr på gulvet. Forfatteren skriver også at mamma er hare, høne, bjørn og ørn, mens pappa er struts. Apen blir blekksprut (og til sist en frosk). Jeg har derfor tegna inn dyrefigurer på mange av sidene, både de i teksten, men også potente okser, purker med patter og andre der jeg viser litt kjønn og kropp. Det kan kanskje sette i gang tanker og samtaler.

Første oppslag i «Blekkspruten»: Gullet leker med dyra sine. Den flekkete leopardungen går igjen mange steder. Den kan representere Gullet.

Siste side i «Blekkspruten». Leopardungen har vokst seg
sterk og sjølsikker.

Ett av lekedyra i bildene er en leopardunge. Den sier teksten ingenting om. Dyret er sammen med Gullet gjennom hele boka. Pelsen er flekkete som trøya hennes. Begge er lekne, følsomme og sårbare. Og begge er spennende og sterke, slik alle er, på sin måte.

Aller sist, på kolofonsida, har jeg tegna en triumferende og fullvoksen leopard med lang hals og fast blikk. Kanskje også Gullet, overgrepsofferet, til slutt blir like mektig og trygg? Eller kanskje den voksne, den modne og modige, følger med og passer på?

Vel, det er ikke nødvendig å finstudere detaljene for å oppleve boka. Det holder å ta imot. Det er også greit å ikke like. Men joda, figuren sist er min visuelle fortelling om håp.

Utsnitt: Blekkspruten tar
kvelertak på lekedyret.

Utsnitt: Blekkspruten kler av
ungen, men den vil vekk.

Utsnitt: Gullet klamrer seg
fast og kveler nesten dyret.

Utsnitt: Ungen stirrer tomt og
forskanser seg bak benken.

Utsnitt: Gullet åpner
vinduet og skuer framover.

Sluttkommentarer

«Blekkspruten» er ikke et terapeutisk hjelpemiddel med klare svar, med riktig og galt. Boka er isteden et forsøk på skjønnlitteratur. Teksten og tegningene kan derfor forstås akkurat som leseren måtte ønske.

For alle opplevelser er subjektive og personlige. Dessuten har kunstneriske uttrykksformer egenskaper som åpner opp for mye friere tolkninger og opplevelser enn saklig informasjon gjør. Kreative uttrykk kan dermed belyse ting på andre måter, åpne for sånt vi kanskje overser og gi ny innsikt. Ja, noen mener kunstens oppgave er å innføre det uventa nettopp for å forandre perspektivene.

Illustratørenes mulighet for å dikte i vei gjelder forresten bare når det er rom for fri fantasi. I lærebøker, i bruksanvisninger og andre steder der det er viktig å bli forstått, trengs det tvert om entydige bilder, ikke flertydige. Det er derfor vanlig å skille mellom illustrasjon som er fortolkende og illustrasjon som er saklig.

Jeg veit også at andres meninger kan forstyrre. Alt vi får vite, påvirker oppfatninger og forventinger. Det gjelder også utlegningene i denne bloggen. Så kanskje jeg skal slutte å skrive her? Nei, google-bloggen er mest til for min egen fornøyelse, som et gratis nettarkiv for bilder og tanker. Dessuten er det alltid nok igjen å oppleve for dem som ser etter, uansett om det har vært kommentarer eller ikke.

En siste ting. Ikke alle er like analytiske som jeg. Jeg tenker og tviler. Bobler og babler. Går vill i egne innfall. Det er ok. Men det er like bra å være intuitiv, jobbe mer spontant, med kroppen, uten å tenke så mye. Bare gjøre. La ting skje. Flyte med.

Ja, den som var en leopard!

---

Se også:
• Litt om arbeidet bak «Blekkspruten»
• Omtaler og anmeldelser av boka
• Riksmålsprisen til boka (med juryens begrunnelse og Gros svar)