Summary in English: Picture Book Class #52: In picture book
"Nice" ("Snill", 2002), the illustrator
Svein Nyhus has put in several dotted clots as "a gift to the readers' own imagination"; they can interpret these elements as stones, sponges, dark skies, something broken, a disturbing feeling or whatever they like. This structure was made by
sprinkling salt onto wet acrylic paint. The symbolic and poetic text is by
Gro Dahle.
Tidligere i
«bildebokskolen» har
jeg skrevet om
sånt som kan pirre leserens fantasi. I bildeboka
«Snill», en symbolsk allalderbok som
Gro og jeg ga ut i 2002 og handler om
ei sjølutslettende snill jente, er det et gjennomgående bildeelement som skal gjøre nettopp dét: å få leseren til å utvide historien med sine egne forestillinger. I tolkende illustrasjoner og skjønnlitteratur kan det være en fordel, ja, nesten helt nødvendig.
I illustrasjonene i «Snill» er det nemlig flere gråblå, prikkete flekker som kan minne om steiner, svamper eller skyer. Og de forestiller alt dette, og likevel ikke. For jeg tenkte ikke på spesielle gjenstander eller ting da jeg lagde flekkene. Jeg ville tvertimot framstille noe som var konkret og ubestemmelig på samme tid, både klart og uklart, synlig og usynlig. Slik skulle flekkene vekke nysgjerrigheten og stimulere til meddiktning; de skulle være en gave til leserens egen fantasi.
Jeg vil altså at leserne skal oppleve og forstå de gråblå flekkene som de sjøl vil. Dermed blir de medskapende og deltakende; noen synes flekkene likner på ruglete steiner, natursvamper med porer eller mørke ruskeskyer, andre tenker kanskje på bruddstykker av noe ødelagt, på vonde følelser, en klump i magen, noe urolig og truende. Andre igjen overser dem helt. Alt dette er like riktig og greit; lesernes opplevelser er selvfølgelig helt og fullt deres egne og derfor like viktige som som det bokskaperne måtte ha ment, kanskje tilogmed viktigere. Bra. For med større rom for tolkninger blir boka rikere enn forfatterens og illustratørens begrensa idéer, ja,
boka blir større enn seg sjøl. 
Selve prikkestrukturen lagde jeg av
gråblå akrylmaling og salt som jeg dryssa over malinga mens den ennå var våt. Da oppstod det prikker og nupper der saltkorna ble liggende. Jeg lagde flere papirer med slike malingprikker, reiv ut passende biter og
limte dem sammen med figurene til store
kollasjer.
Det tok forresten ganske lang tid før jeg
tilfeldigvis kom over denne effekten og fant på å bruke den som en fantasieggende detalj i bildene. Noe liknende har skjedd før; når jeg bruker tid, jobber friere, eksperimenterer og leker, oppdager jeg ofte ting som overrasker meg sjøl. Sånt er gøy.
Den siste illustrasjonen i boka viser at historien slutter, eller egentlig fortsetter, med en prikkeflekk nederst i høyre hjørne. Hva som skjer videre, og hva den vesle gutten har i lomma, blir ikke nevnt i teksten. Det må leseren bestemme sjøl. Slik blir slutten både avklart og åpen. Livet og verden går videre.
Forøvrig kan jeg legge til at jeg følte meg fri til å overdrive og fortegne figurer og detaljer i denne boka.
Gro har skrevet en fantasifull historie med doble meninger, språklige bilder og sammenlikninger. Dermed trengte jeg ikke etterlikne virkeligheten, men kunne skape et eget univers med egne regler. På den måten ville jeg også understreke den poetiske og symbolske tonen i forfatterens fortelling. Dessuten ville jeg sjøl kommentere og fortolke teksten, berike og utvide den med noe nytt og annet, ikke bare tegne nøyaktig det samme som ordene forteller om.
Se også:•
Fantasieggende småtegninger og stikkord i «Sånt som er» (2010)»•
Hemmeligheter og antydninger i «Verden har ingen hjørner» (1999)•
En annen teknikk for å lage tilfeldige mønstre på papir
•
Kjøp trykk fra «Snill»
