Summary in English: A present for Norwegian illustrators and twin brothers Svein and Egil Nyhus celebrating their 50th birthday: A double jumping jack decorated with caricatures of the brothers in costumes from "Two Men and a Whiteboard", their drawing show for children. The toy is made in metal by colleague Werner Grossmann.
Da to menn nylig fylte hundre år, fikk jubilantene en dobbel sprellemann i malt metall. Kunstverket er lagd av illustratørkollega og leketøykonstruktør Werner Grossmann.
Svein og Egil bukker, takker og spreller!
Se også:
• Dobbelt bursdagsportrett 2010
• Å være dobbel - og halv
KUNSTTRYKK TIL SALGS
PRINTS FOR SALE
▼
26. januar 2012
14. januar 2012
Fra arkivene: Barnetegninger
Summary in English: Norwegian illustrator Svein Nyhus (50 years 2012) shows three children's drawings from when he was 5. His main inspiration was cartoons, TV and his twin brother Egil.
I 2012 blir tegneren og barnebokforfatteren Svein Nyhus 50 år. Her markerer vi begivenheten med å presentere tre små tegninger fra dengang han mangla en null. Portrettene til venstre viser illustratøren i (stort sett) lykkelige øyeblikk på 1960-tallet, i 1981 og etter 2005.
Sveinemann vokste opp utenfor Tønsberg med tvillingbror og to storebrødre. Guttene fikk Donald hver uke, de hadde norsk og svensk fjernsyn, morelltrær i hagen og papir på rull.
Femåringens inspirasjonskilder kan altså oppsummeres i tre T-er: tvilling, tegneserier og TV. Og tegnepapir selvsagt. Andre T-er som beskriver tegningene her, ser ut til å være: tullete, tøft, tenkt. Ja, kanskje det?
Se også:
• Svein og tvillingbroren 1965, 1965, 1965, 1974, 1983 og 1983
• Svein og brødrene 1965, 1966 og 1968
• En annen barnetegning av Svein
• Barnetegninger tegna av tvillinger
• «Stein Blyhus» sjarmerer Dolly 2014
I 2012 blir tegneren og barnebokforfatteren Svein Nyhus 50 år. Her markerer vi begivenheten med å presentere tre små tegninger fra dengang han mangla en null. Portrettene til venstre viser illustratøren i (stort sett) lykkelige øyeblikk på 1960-tallet, i 1981 og etter 2005.
Sveinemann vokste opp utenfor Tønsberg med tvillingbror og to storebrødre. Guttene fikk Donald hver uke, de hadde norsk og svensk fjernsyn, morelltrær i hagen og papir på rull.
Femåringens inspirasjonskilder kan altså oppsummeres i tre T-er: tvilling, tegneserier og TV. Og tegnepapir selvsagt. Andre T-er som beskriver tegningene her, ser ut til å være: tullete, tøft, tenkt. Ja, kanskje det?
Se også:
• Svein og tvillingbroren 1965, 1965, 1965, 1974, 1983 og 1983
• Svein og brødrene 1965, 1966 og 1968
• En annen barnetegning av Svein
• Barnetegninger tegna av tvillinger
• «Stein Blyhus» sjarmerer Dolly 2014
9. januar 2012
«Bildebokskolen» 62: Mer om kluss og kontroll
Summary in English: Picture Book Class # 62: Illustrations by Svein Nyhus' from his picture book "Up and Away" (original title "Opp og ut", 2008) showing both controlled and casually made effects; the first versions are early test drawings, the next the finished versions as printed in the book. The illustrator used pencil on tracing paper with digital colouring trying to combine a precise, controlled pencil technique with more lively details and contrasts; hair roughly painted with a brush, and backgrounds made of marbleized papers with randomly floating patterns. In 2008 Nyhus also made "Roy", a book with a more sketchy drawing style.
Her er en ny leksjon i «Bildebokskolen», mine tips og tanker til andre tegnere som vil lage bildebøker. Les det den som vil. Uansett: jeg fant noen gamle tegninger og tenkte jeg kunne gjenta litt om kluss og kontroll i illustrasjoner. Jeg liker nemlig både det som er tilfeldig og klussete, og det som er pirkete og kontrollert. Derfor forsøker jeg å lage bilder som kan være flere ting på én gang. Her er eksempler på det.
De første versjonene av motivene under er prøvetegninger til bildeboka «Opp og ut» fra 2008. De neste variantene er de samme motivene sånn de ble i den ferdige boka, altså etter at jeg hadde jobba enda mer med tegningene.
«Opp og ut« handler om en liten, modig snutefigur og en stor, engstelig steinmann som går til havet sammen. Fortellinga kan tolkes som en beskrivelse av motsatte kvaliteter, for eksempel liten og stor, modig og redd – eller kluss og kontroll.
Da jeg skulle illustrere historien, ville jeg kombinere forseggjorte, skyggelagte blyanttegninger med mer tilfeldige, marmorerte bakgrunner. Også håret på hovedpersonen skulle være mer lekent og spontant enn figurene og omgivelsene. På den måten ville jeg gjøre bildene rikere. Jeg ville også understreke forskjellen mellom den lille spretten med hår som vokser vilt og fritt, og den store steinskallen som sitter fast. For det er lettere å vise og fortelle noe når jeg bruker forskjeller og kontraster. Og variasjon skaper spenning.
Likevel har jeg begrensa virkemidlene for å gi boka et tydeligere særpreg. Det betyr at jeg har valgt noen få og tydelige hovedgrep, og holdt meg til dem. Jeg har for eksempel brukt få farger og valgt enkle, nakne motiver. Og teknikken er gjennomført. Da blir uttrykket mer slående, og boka tydeligere og helere. Dermed skiller den seg ut, den blir sett og gjør inntrykk. Håper jeg.
(Mange farger og detaljer er selvsagt også fint til sitt bruk, men grenseløs bruk av alt som går an, kan lett bli rotete, forvirrende og dermed uinteressant. Dessuten: hvis alt er like viktig og like gyldig, blir det rett og slett likegyldig.)
Selve tegneteknikken er grå og oransje blyanter på kalkérpapir fargelagt i photoshop. Jeg lagde mange skisser og prøvde mange teknikker, men endte opp omtrent der jeg begynte. Tre skritt fram og to og et halvt tilbake. Ganske typisk. Men krussedull-krøllene ble altså til sist rødt bustehår malt med pensel. Flammende og spirende. Spor av levende liv. Det er jeg glad for.
PS. Eksemplene her viser også at illustrasjonene både tjener og taper på at jeg tegner noe om igjen. Selv om det bare er små forandringer, taper jeg kvaliteter jeg hadde, og vinner noe nytt. Men jeg skjønner det ikke før jeg ser det. Ja, ja, det skal ikke være lett.
PPS. Og joda, jeg kjenner meg igjen både i den muntre, fryktløse optimisten og den usikre kolossen her. Jeg er begge.
Se også:
• Utvikling fra kontroll til kluss
• Enda mer om stiv og løs tegnemåte
Dessuten:
• Blogginnlegg, forlaget og wikipedia om «Opp og ut»
(og flere bilder fra boka her, her og her)
• Kjøp trykk av tegninger fra «Opp og ut»
Her er en ny leksjon i «Bildebokskolen», mine tips og tanker til andre tegnere som vil lage bildebøker. Les det den som vil. Uansett: jeg fant noen gamle tegninger og tenkte jeg kunne gjenta litt om kluss og kontroll i illustrasjoner. Jeg liker nemlig både det som er tilfeldig og klussete, og det som er pirkete og kontrollert. Derfor forsøker jeg å lage bilder som kan være flere ting på én gang. Her er eksempler på det.
De første versjonene av motivene under er prøvetegninger til bildeboka «Opp og ut» fra 2008. De neste variantene er de samme motivene sånn de ble i den ferdige boka, altså etter at jeg hadde jobba enda mer med tegningene.
«Opp og ut« handler om en liten, modig snutefigur og en stor, engstelig steinmann som går til havet sammen. Fortellinga kan tolkes som en beskrivelse av motsatte kvaliteter, for eksempel liten og stor, modig og redd – eller kluss og kontroll.
Da jeg skulle illustrere historien, ville jeg kombinere forseggjorte, skyggelagte blyanttegninger med mer tilfeldige, marmorerte bakgrunner. Også håret på hovedpersonen skulle være mer lekent og spontant enn figurene og omgivelsene. På den måten ville jeg gjøre bildene rikere. Jeg ville også understreke forskjellen mellom den lille spretten med hår som vokser vilt og fritt, og den store steinskallen som sitter fast. For det er lettere å vise og fortelle noe når jeg bruker forskjeller og kontraster. Og variasjon skaper spenning.
Likevel har jeg begrensa virkemidlene for å gi boka et tydeligere særpreg. Det betyr at jeg har valgt noen få og tydelige hovedgrep, og holdt meg til dem. Jeg har for eksempel brukt få farger og valgt enkle, nakne motiver. Og teknikken er gjennomført. Da blir uttrykket mer slående, og boka tydeligere og helere. Dermed skiller den seg ut, den blir sett og gjør inntrykk. Håper jeg.
(Mange farger og detaljer er selvsagt også fint til sitt bruk, men grenseløs bruk av alt som går an, kan lett bli rotete, forvirrende og dermed uinteressant. Dessuten: hvis alt er like viktig og like gyldig, blir det rett og slett likegyldig.)
Selve tegneteknikken er grå og oransje blyanter på kalkérpapir fargelagt i photoshop. Jeg lagde mange skisser og prøvde mange teknikker, men endte opp omtrent der jeg begynte. Tre skritt fram og to og et halvt tilbake. Ganske typisk. Men krussedull-krøllene ble altså til sist rødt bustehår malt med pensel. Flammende og spirende. Spor av levende liv. Det er jeg glad for.
PS. Eksemplene her viser også at illustrasjonene både tjener og taper på at jeg tegner noe om igjen. Selv om det bare er små forandringer, taper jeg kvaliteter jeg hadde, og vinner noe nytt. Men jeg skjønner det ikke før jeg ser det. Ja, ja, det skal ikke være lett.
PPS. Og joda, jeg kjenner meg igjen både i den muntre, fryktløse optimisten og den usikre kolossen her. Jeg er begge.
Se også:
• Utvikling fra kontroll til kluss
• Enda mer om stiv og løs tegnemåte
Dessuten:
• Blogginnlegg, forlaget og wikipedia om «Opp og ut»
(og flere bilder fra boka her, her og her)
• Kjøp trykk av tegninger fra «Opp og ut»
4. januar 2012
«Bildebokskolen» 61: Musikalsk tekst
Summary in English: Picture Book Class #61:Two spreads from children's picture book "Gentle" (or 'What a Girl!", original title "Snill", 2002) showing how Norwegian poet Gro Dahle plays with words and sounds in a personal, rhythmic picture book text that has more in common with poetry, musicality and drama than prose.
I dette innlegget i «Bildebokskolen» vil jeg kommentere en tekst jeg liker godt. Den er muntlig og levende, personlig, særegen og leken.
Utdraga her er henta fra bildeboka «Snill» fra 2002. Der forteller Gro Dahle om lille Lussi som er så snill og stille at hun blir helt usynlig og forsvinner inn i tapeten - men som brøyter seg vei ut av veggen igjen. Dobbeltsidene under viser nettopp Lussi etter at hun med et voldsomt brak har brutt ut av stillheten, og foreldrene endelig har funnet henne:
Men hva nå da, Lussi?
Lussi roper ikke lenger.
Lussi velter ikke flere stoler.
Lussi tramper heller ikke.
Smeller ikke, hyler ikke.
Hysj!
Lussi lytter.
Hysj!
Alle sammen ser på Lussi.
Lussi stirrer inn i veggen.
Hysj!
Liten lyd.
Liten stemme.
Lite pip.
Lite rop.
Hva var det?
Hvem? Hvor?
Noen der?
Noen inne?
Noen flere?
Noen hvisker.
Noen kommer.
Svaret følger på neste oppslag. Ja, her er det skikkelig «drama of the turning of the page» som Barbara Bader kalte fortellerteknikken i bildebøker i 1976:
Se på veggen!
Det stikker fram et lite hode.
Et lite smil, en liten nese.
Og så én til, og én til:
Lille Bitten.
Lille Lene.
Lille Lise.
Karoline.
Henriette.
Benedikte.
Ann-Katrine.
Tiril, Toril, Lotteliten.
Ser du at de titter fram?
Kikker ut.
Kryper ut.
En og to og tre og fire og fem.
Bare kom, du, sier Lussi
og rekker hånden fram.
Og bittelille Madeleine
som er nesten gjennomsiktig
triller ut,
tå for tå.
Tipp tapp to.
Fint, ikke sant? Det er i hvert fall lett å merke at forfatteren er poet. Teksten er rytmisk og musikalsk, med gjentakelser og bokstavrim, med ord og navn som spretter og danser, som popper opp, flyter, vokser, gror, med lyder som løper og leker på linjene. Og ingenting for vanskelig. Riktig inspirerende. Og slik bør en bildeboktekst være. Ordene skal ligge godt i munnen. Da blir det ikke bare lett å lese høyt, men gøy også. Både den store som leser og den lille som lytter, kan fryde seg. Og nytelse er ingen dårlig motivasjon, nei, det er vel drivkraft for det meste?
Forfatteren har sagt at bildeboktekster har mer til felles med poesi og dramatikk enn med prosa. Det er lett å forstå.
PS. «Men hva nå da?» er forresten et direkte sitat fra forlagsredaktørens kommentar til det første manuset forfatteren leverte. Historien slutta altfor brått, og redaktøren ville ha mer. Dermed skreiv Gro likegodt spørsmålet inn i teksten og svarte der. Enkelt og greit. Fortellerstemmen henvender seg dessuten direkte til leseren og lytteren, gjennom hele boka. Den sier: «se her, se der!», den spør, den peker, viser, forklarer, aktivt, som i en samtale nesten. Det blir levende. Det blir du og jeg. Det blir her og nå. Det liker jeg.
Se også:
• Andre blogginnlegg om ord og tekst i bildebøker
• Blogginnlegg og wikipedia om «Snill»
• Om jentenavna i «Snill»
• Kjøp trykk fra boka
Ja, ja, det var dagens dose uviktigheter.
I dette innlegget i «Bildebokskolen» vil jeg kommentere en tekst jeg liker godt. Den er muntlig og levende, personlig, særegen og leken.
Utdraga her er henta fra bildeboka «Snill» fra 2002. Der forteller Gro Dahle om lille Lussi som er så snill og stille at hun blir helt usynlig og forsvinner inn i tapeten - men som brøyter seg vei ut av veggen igjen. Dobbeltsidene under viser nettopp Lussi etter at hun med et voldsomt brak har brutt ut av stillheten, og foreldrene endelig har funnet henne:
Men hva nå da, Lussi?
Lussi roper ikke lenger.
Lussi velter ikke flere stoler.
Lussi tramper heller ikke.
Smeller ikke, hyler ikke.
Hysj!
Lussi lytter.
Hysj!
Alle sammen ser på Lussi.
Lussi stirrer inn i veggen.
Hysj!
Liten lyd.
Liten stemme.
Lite pip.
Lite rop.
Hva var det?
Hvem? Hvor?
Noen der?
Noen inne?
Noen flere?
Noen hvisker.
Noen kommer.
Svaret følger på neste oppslag. Ja, her er det skikkelig «drama of the turning of the page» som Barbara Bader kalte fortellerteknikken i bildebøker i 1976:
Se på veggen!
Det stikker fram et lite hode.
Et lite smil, en liten nese.
Og så én til, og én til:
Lille Bitten.
Lille Lene.
Lille Lise.
Karoline.
Henriette.
Benedikte.
Ann-Katrine.
Tiril, Toril, Lotteliten.
Ser du at de titter fram?
Kikker ut.
Kryper ut.
En og to og tre og fire og fem.
Bare kom, du, sier Lussi
og rekker hånden fram.
Og bittelille Madeleine
som er nesten gjennomsiktig
triller ut,
tå for tå.
Tipp tapp to.
Fint, ikke sant? Det er i hvert fall lett å merke at forfatteren er poet. Teksten er rytmisk og musikalsk, med gjentakelser og bokstavrim, med ord og navn som spretter og danser, som popper opp, flyter, vokser, gror, med lyder som løper og leker på linjene. Og ingenting for vanskelig. Riktig inspirerende. Og slik bør en bildeboktekst være. Ordene skal ligge godt i munnen. Da blir det ikke bare lett å lese høyt, men gøy også. Både den store som leser og den lille som lytter, kan fryde seg. Og nytelse er ingen dårlig motivasjon, nei, det er vel drivkraft for det meste?
Forfatteren har sagt at bildeboktekster har mer til felles med poesi og dramatikk enn med prosa. Det er lett å forstå.
PS. «Men hva nå da?» er forresten et direkte sitat fra forlagsredaktørens kommentar til det første manuset forfatteren leverte. Historien slutta altfor brått, og redaktøren ville ha mer. Dermed skreiv Gro likegodt spørsmålet inn i teksten og svarte der. Enkelt og greit. Fortellerstemmen henvender seg dessuten direkte til leseren og lytteren, gjennom hele boka. Den sier: «se her, se der!», den spør, den peker, viser, forklarer, aktivt, som i en samtale nesten. Det blir levende. Det blir du og jeg. Det blir her og nå. Det liker jeg.
Se også:
• Andre blogginnlegg om ord og tekst i bildebøker
• Blogginnlegg og wikipedia om «Snill»
• Om jentenavna i «Snill»
• Kjøp trykk fra boka
Ja, ja, det var dagens dose uviktigheter.
1. januar 2012
Godt nytt år!
Summary in English: Svein Nyhus wishes everyone a Happy New Year!
"GODT NYTT H/ÅR" in Norwegian means "HAPPY NEW HAIR/YEAR". The drawing is Svein Nyhus' contribution to a booklet 2011 for the celebration of Danish colleague Hanne Kvist's 50th birthday; all texts and illustrations in the booklet had to be about the letter H, and Nyhus is playing with the Danish words for "(H)EAVEN" and "(H)ELL". The sketch was also a test for his children's book character "Lars".
Jeg håper alle får det fint i det nye året, at det blir fred på jord - og at ønskene mine går i oppfyllelse!
Apropos lek med bokstaven H: Da Hanne Kvist fylte 50 år våren 2011, ble det trykt et hefte med korte tekster og små illustrasjoner over temaet «bogstaven H». Mitt bidrag var en liten prøvetegning til hovedpersonen i pekebokserien om «Lars». Tegneteknikken er blyant på kalkerpapir (og litt justering på datamaskinen).
Konklusjon: Framtida er usikker, men vi kan påvirke den. I hvert fall litt. Nei, helt. Vi skaper den jo.
Se også:
• Nyttårslek med skjegg 2010
• Nyttårslek med skjegg 2013
"GODT NYTT H/ÅR" in Norwegian means "HAPPY NEW HAIR/YEAR". The drawing is Svein Nyhus' contribution to a booklet 2011 for the celebration of Danish colleague Hanne Kvist's 50th birthday; all texts and illustrations in the booklet had to be about the letter H, and Nyhus is playing with the Danish words for "(H)EAVEN" and "(H)ELL". The sketch was also a test for his children's book character "Lars".
Jeg håper alle får det fint i det nye året, at det blir fred på jord - og at ønskene mine går i oppfyllelse!
Apropos lek med bokstaven H: Da Hanne Kvist fylte 50 år våren 2011, ble det trykt et hefte med korte tekster og små illustrasjoner over temaet «bogstaven H». Mitt bidrag var en liten prøvetegning til hovedpersonen i pekebokserien om «Lars». Tegneteknikken er blyant på kalkerpapir (og litt justering på datamaskinen).
Konklusjon: Framtida er usikker, men vi kan påvirke den. I hvert fall litt. Nei, helt. Vi skaper den jo.
Se også:
• Nyttårslek med skjegg 2010
• Nyttårslek med skjegg 2013