«Bildebokskolen» 61: Musikalsk tekst

Summary in English: Picture Book Class #61:Two spreads from children's picture book "Gentle" (or 'What a Girl!", original title "Snill", 2002) showing how Norwegian poet Gro Dahle plays with words and sounds in a personal, rhythmic picture book text that has more in common with poetry, musicality and drama than prose.

I dette innlegget i «Bildebokskolen» vil jeg kommentere en tekst jeg liker godt. Den er muntlig og levende, personlig, særegen og leken.

Utdraga her er henta fra bildeboka «Snill» fra 2002. Der forteller Gro Dahle om lille Lussi som er så snill og stille at hun blir helt usynlig og forsvinner inn i tapeten - men som brøyter seg vei ut av veggen igjen. Dobbeltsidene under viser nettopp Lussi etter at hun med et voldsomt brak har brutt ut av stillheten, og foreldrene endelig har funnet henne:

Men hva nå da, Lussi?
Lussi roper ikke lenger.
Lussi velter ikke flere stoler.
Lussi tramper heller ikke.
Smeller ikke, hyler ikke.
Hysj!
Lussi lytter.
Hysj!
Alle sammen ser på Lussi.
Lussi stirrer inn i veggen.
Hysj!
Liten lyd.
Liten stemme.
Lite pip.
Lite rop.
Hva var det?
Hvem? Hvor?
Noen der?
Noen inne?
Noen flere?
Noen hvisker.
Noen kommer.

Svaret følger på neste oppslag. Ja, her er det skikkelig «drama of the turning of the page» som Barbara Bader kalte fortellerteknikken i bildebøker i 1976:

Se på veggen!
Det stikker fram et lite hode.
Et lite smil, en liten nese.
Og så én til, og én til:
Lille Bitten.
Lille Lene.
Lille Lise.
Karoline.
Henriette.
Benedikte.
Ann-Katrine.
Tiril, Toril, Lotteliten.
Ser du at de titter fram?
Kikker ut.
Kryper ut.
En og to og tre og fire og fem.
Bare kom, du, sier Lussi
og rekker hånden fram.
Og bittelille Madeleine
som er nesten gjennomsiktig
triller ut,
tå for tå.
Tipp tapp to.

Fint, ikke sant? Det er i hvert fall lett å merke at forfatteren er poet. Teksten er rytmisk og musikalsk, med gjentakelser og bokstavrim, med ord og navn som spretter og danser, som popper opp, flyter, vokser, gror, med lyder som løper og leker på linjene. Og ingenting for vanskelig. Riktig inspirerende. Og slik bør en bildeboktekst være. Ordene skal ligge godt i munnen. Da blir det ikke bare lett å lese høyt, men gøy også. Både den store som leser og den lille som lytter, kan fryde seg. Og nytelse er ingen dårlig motivasjon, nei, det er vel drivkraft for det meste?

Forfatteren har sagt at bildeboktekster har mer til felles med poesi og dramatikk enn med prosa. Det er lett å forstå.

PS. «Men hva nå da?» er forresten et direkte sitat fra forlagsredaktørens kommentar til det første manuset forfatteren leverte. Historien slutta altfor brått, og redaktøren ville ha mer. Dermed skreiv Gro likegodt spørsmålet inn i teksten og svarte der. Enkelt og greit. Fortellerstemmen henvender seg dessuten direkte til leseren og lytteren, gjennom hele boka. Den sier: «se her, se der!», den spør, den peker, viser, forklarer, aktivt, som i en samtale nesten. Det blir levende. Det blir du og jeg. Det blir her og nå. Det liker jeg.

Se også:
• Andre blogginnlegg om ord og tekst i bildebøker
• Blogginnlegg og wikipedia om «Snill»
• Om jentenavna i «Snill»
• Kjøp trykk fra boka

Ja, ja, det var dagens dose uviktigheter.