Som regel begynner arbeidet med ei bok som en idé om et tema eller et motiv. Når det gjelder bildeboka «Sånt som er», som kom i november 2010 og handler om lille Eli som samler alt som er, begynte jeg derimot verken med handling, skikkelser eller tegninger. Her var presentasjonsformen viktigere enn innholdet og bildene.Jeg har nemlig lenge hatt lyst til å lage en bildebok der historien eller budskapet blir fortalt gjennom plansjer med småtegninger. Og nettopp plansjeformen ble grunnlaget for denne fortellinga.
Jeg vil at bøkene mine skal være litt rare, men lette å forstå. Ofte ender jeg opp med ideer og tekster presentert i punkter og biter istedenfor en tradisjonell, sammenhengende historie. På den måten blir strukturen løsere, og opplevelsen friere. Da må leserne skape sammenhengene sjøl, og det blir dermed mer rom for deres egen fantasi. For å gjøre tolkninga enda mer åpen, ville jeg i «Sånt som er» i tillegg bruke antydende stikkord og raske skisser istedenfor overforklarende tekster og detaljerte tegninger. Jeg ville i hvert fall prøve det ut.
Tidlige plansjebok-ideer (1998, 1999, 2010)
+Plansje+4.jpg)
Strektegningen fra 1998 viser at jeg har ønska å leke med plansjer en god stund. Tegningen er henta fra en søknad om støtte til en bildebokidé jeg hadde da, og består av tilfeldige drodlerier som jeg sorterte etter tema. Istedenfor å skrive ei vanlig fortelling, ville jeg lage en katalog over merkelige ting i «Lingerland». Dette bokprosjektet fikk riktignok ingen penger, men ideene førte til at jeg skreiv fantasyromanen «Lille Lu og trollmannen Bulibar» som kom ut i 2001 og fikk kulturdepartementets litteraturpris året etter.Plansjebildene under er lagd ti år seinere. Det første, fra 2009, viser et kjapt prinsipputkast til to sider i ei plansjebok. Her handler det ikke om et fantasirike, men om vår egen verden. I det andre bildet, fra januar 2010, har jeg gått videre og lagd en prøveillustrasjon til et konkret bokprosjekt, nemlig «Sånt som er».
«Sånt som er» (2010)
Manuset og prøvetegningene til «Sånt som er» ble kraftig forandra da jeg gjorde boka ferdig høsten 2010. Jeg beholdt hovedpersonen og plansjeformen, men forkorta historien, gjorde poengene tydeligere og bytta ut de fleste småtegningene. Jeg ville dessuten bruke en uanstrengt «klussestil» i tegningene – og samtidig stramme dem opp med presis fargelegging i photoshop. I tillegg ville jeg eksperimentere mer med tusjpensel-teknikken i «God natt, natt» fra året før.
A4-arket til venstre viser en oversikt over alle sidene i «Sånt som er». Der er hovedideer og motiver plassert i riktig rekkefølge. Dette papiret fungerte som hovedmanus og arbeidsdokument helt til det siste. Jeg hadde i tillegg en haug tekstforslag og skisser, men slapp å spikre detaljene på forhånd. Dermed fikk jeg frihet til å tilpasse bitene etter hvert som de kom til under arbeidets gang.Under viser jeg fire oppslag fra den ferdige plansjeboka. Hovedhistorien om Eli som samler ting i kofferten sin, står på sidene til venstre, plansjene til høyre.
«Sånt som er» ble ikke som planlagt. Helst ville jeg ha konstruert en tjukk katalog over et helt univers, men denne varianten er i det minste et forsøk på å lage ei myldrebok av løsrevne innfall som leserne kan oppleve og forstå som de vil. For jeg vil nok heller skape undring enn å gi entydige svar. Dessuten klarte jeg å gjennomføre prosjektet. Det var en stor seier bare dét – selv om utgivelsen ble forsinka fem uker og jeg ble fullstendig utslitt. Jeg turte også å bruke de første råskissene som originaler. Så om boka ikke ble perfekt, lærte jeg noe – og var modig. Håper det var verdt slitet.
Se også:
• Undertekst og antydninger i «Sånt som er»
• Raske småtegninger i «Sånt som er»
