«Lars» som æpp

Summary in English: Norwegian illustrator Svein Nyhus' simple picture books about "Lars" are out as apps for iPhone/iPad.

Nå har de fire pekebøkene om «Lars» kommet som applikasjon for iPhone og iPad. Dette er enkle saker, men det er ikke veldig dyrt. Vi får betrakte det som et eksperiment.

Bokklubben har forresten lagt ut noen høyoppløste bilder fra bøkene her. Og tidlig i april 2013 kom denne reklamesnutten:



Se også:
• Blogginnlegg om «Lars»-bøkene

Bildebokskolen 69: Om å lage en enkel figur i en barnebok - og en jobb som vokste

Summary in English: Picture Book Class #69: Creating a simple picture book character when having too many ideas and too much time. Norwegian illustrator Svein Nyhus shows how he developed the character "Lars" for his picture books series for young children: Nyhus works thoroughly and experiments around. He begins with free sketches of a little fellow full of energy and personality, continues into countless variations on a theme and finally ends up with a boy drawn with black pencil on grey paper, then cut out, scanned and coloured in Photoshop. Nyhus is obviously slowed down by his numerous whimsies and lack of decisiveness. Image #6 shows the final cover of the first "Lars" book. The poster at the bottom sums it all up.

I denne navlebeskuende leksjonen i «Bildebokskolen» forteller jeg om hvordan hovedpersonen i den ferske pekeboka «Lars sier hei» ble til. Dette er samtidig et skrekkeksempel på hvordan en enkel arbeidsoppgave ble mye større enn jeg hadde planlagt, vokste seg forbi alle frister og tok nesten alle kreftene mine, fordi jeg ikke klarte å velge.

De tre første bøkene i småbarnsserien om «Lars» heter «Lars er Lars», «Lars danser» og «Lars er ikke». Tegningene her er henta fra forarbeidet til den første boka. Den kom i 2011.



Illustratører er forskjellige. Jeg er en som vil mye på én gang, er impulsiv og oppfinnsom. Så når jeg ikke veit hvor jeg skal, prøver jeg meg fram i flere retninger. Da blir det lett noen omveier. Og endel ekstraarbeid.

Ja, jeg er en kreativ, men udisiplinert og ukonsentrert surrekopp. Jeg snubler i alle påfunn og forstyrrer meg sjøl. Samtidig er jeg analytisk og systematisk, en overfølsom perfeksjonist med høye ambisjoner for visse ting. Jeg vil lage noe som kommuniserer tydelig, er forståelig, ikke vanskelig, men som også skiller seg ut og har særpreg. Dessuten vil jeg gi noe både til den voksne som leser fra boka, og selvsagt til barnet. Gi det gjenkjennelse og bekreftelse, noe gøy og lett, men også utfordringer, noe å tenke på, noe å føle, kanskje undring, kanskje erkjennelse, noe poetisk, alvorlig, eksistensielt, et løft - og altså noe superenkelt. Det kan være supervanskelig.

Jeg sliter mest med overproduksjon av forsøk og skisser når jeg har god tid eller tidsfristene er åpne. Jeg kan også jobbe meg bort i bokprosjekter der jeg bestemmer teksten og bildene sjøl og bare blir begrensa av mine egne haltende evner. Det samme gjelder store, seriøse oppdrag med et varig sluttprodukt. Da stiger prestasjonskravet, og jeg går vill i alle muligheter innafor det uttrykket eller de ideene jeg vil formidle. Jeg tester ut bitte små forskjeller og ombestemmer meg i nesten det uendelige. Det blir en frustrerende utholdenhetsprøve over mange uker. Arbeidsdisiplinen er svak. Altfor ofte utsetter jeg vanskelige valg og flykter fra krevende oppgaver i nettsurfing istedenfor å tegne og gjøre det som trengs. Jeg sover for lite og blir i dårlig humør. Men joda, i all utprøving kan jeg også oppdage nye, kreative vrier jeg kanskje ikke ville ha kommet over ellers. For kunst = lek + forskning. Det er en trøst.

Et eksempel på hvor unødvendig grundig jeg kan jobbe med småting, er altså arbeidet med å finne hovedfiguren i de veldig enkle Lars-bøkene. Under viser jeg bare noen få av mange flere forsøk.

1. Drodling og testing

Når jeg arbeider med bildebøker, er optimismen og gleden størst aller først. Her ville jeg opprinnelig lage noe kjempeenkelt, men sprell levende, vilt og energisk, gjerne tegna med grov tusjpensel. Og noe annerledes. Ja, jeg hadde særlig sansen for den enøyde raringen og barneskjelettet i den første tegningen under. Men jeg valgte etterhvert noe annet.




2. Detaljerte negleskisser og første prøvetegning

De ukompliserte, raske illustrasjonene under er tegna med svart tusjpensel og fargelagt digitalt. De er egentlig helt ferdige og kunne ha blitt brukt akkurat som de er. Jeg syntes likevel guttefiguren ble litt likegyldig. Og dermed ble jeg usikker.



3. Utprøving av en annen tegneteknikk

Jeg måtte prøve ut flere tegneteknikker. I eksemplene under er omslaget tegna med blyant på kalkérpapir. Uttrykket blir mykt og kunstferdig skittent. Jeg la også inn løse kollasjbiter og bakgrunner i photoshop. Men øynene på figuren ble litt merkelige.



4. Ny figur

Etter dette fulgte et nytt ras av raske skisser for å finne en mer personlig Lars-figur. Jeg ville at skikkelsen skulle være tydelig og lett å like, men ganske nøytral og ikke for tegneserieaktig. Jeg endte til slutt opp med en blid gutt med et stort, snauklipt, nesten trillrundt dokkehode, sparsom mimikk og en liten, kantete sprellemannkropp i pysjamas eller fangedrakt.

4a. Utprøving av enkel, mørkhåra gutt i forskjellige tegneteknikker og roller.

Jeg ville som nevnt lage en enkel figur med et forsiktig særpreg. Jeg havna ganske fort i alternativer som «fattiggutt», «fange», «liten mann» og «svart». Dette er visuelle tolkninger som kan gi flere assosiasjoner, som både åpner og låser, og som gir historiene ladning selv om teksten er svært kort og generell. Av disse typene valgte jeg å satse på en liten familie i stripete fangeleiruniformer. Illustrasjonene skulle ellers bestå av bestemmelige og ubestemmelige rekvisitter i nakne, fattigslige miljøer.





4b. Figurskisser som variasjoner over et tema.

Jeg limer ofte opp gode skisser som inspirasjon for tegnearbeidet videre og for å holde oversikt. Her tok jeg med det meste for ikke å gå glipp av muligheter og kvaliteter som kan forsvinne i bunken.



4c. Raske, reintegna blyantoriginaler som ikke ble brukt likevel.

Jeg samla skissene i én Lars-figur og tegna de variantene jeg trengte, og enda noen til, i en røff, men ganske tynn blyantstrek. Men, som vanlig, ble de reintegna versjonene fattigere enn de varierte og rare utkastene.



5. Enda en ny tegneteknikk

Da jeg omsider hadde funnet figuren og slått meg til ro med karakteren, syntes jeg som sagt blyantstreken ble for kjedelig. Dermed valgte jeg en ny tegneteknikk som forsinka alt sammen enda mer: figuren ble tegna med svart blyant på grått papir og skåret ut, deretter skanna inn, fargelagt og plassert i Photoshop. Det gir en passe blanding av sleivete, sprø blyantstreker og sylskarpe skjærekanter. Kluss og kontoll.

Databruk gir også kontroll. Men alle delprosessene tar mye mer tid. Så kanskje det likevel er best å omfavne de spontane tilfeldighetene og tegne alt på ett papir? Og be andre skanne inn. Vel, det får bli en annen gang.



6. Endelig bokomslag

Aller sist bytta jeg ut tegneserieøynene med prikkeøyne på alle illustrasjonene.

Selv om utviklingsprosessen var uvanlig omfattende, ble sluttresultatet ikke veldig spennende. Men jeg kan leve med figuren. Den uttrykker den livsfølelsen jeg ville formidle. Og forarbeidet er nesten usynlig. For selv om jeg strever masse på forhånd, vil jeg at bildene i de ferdige bøkene skal virke uanstrengte og ledige. De skal samtidig være rike nok til at noen gidder å se på dem. Jeg håper jeg har fått til det.



Forvirra?

Alt dette sjølopptatte kavet om tro og tvil og meningsløse detaljer har jeg forsøkt å uttrykke i den ene tegningen under. Ja, enkelhet er en dyd.



Et nyttig tips til sist: En jobb med mange muligheter krever mange valg. Det kan forstyrre veldig. For å unngå total forvirring, avsporinger og uryddige løsninger pleier jeg derfor tidlig i arbeidsløpet å bestemme noen få, inspirerende stikkord som beskriver hva jeg vil oppnå. Orda noterer jeg på en huskelapp som jeg henger opp på veggen. Det skjerper oppmerksomheten; da kan jeg konsentrere tankene om noen tydelige hovedgrep og overordna idéer. Dermed blir det lettere å styre riktig gjennom hele prosessen. Ja, klare mål og visjoner gjør jobben mer fokusert. Da blir det ferdige resultatet mer helhetlig og samla.

Og joda, jeg tenker nok for mye. Det er lurere å bare gjøre.

Se også:
• Mer om digital kollasjteknikk
• Andre blogginnlegg om Lars-bøkene
• Smågutter i «Verden har ingen hjørner» (1999) og «Jeg!» (2004)
• Figurutvikling i «My Favorite War»
• Raske skisser og langsom bearbeiding i «Sånt som er» (2010)

Skatter fra en femtiårsutstilling (2): Barnetegninger

Summary in English: Children's drawings made by Norwegian twins and illustrators Egil and Svein Nyhus (then aged 5-7 years) on display at a small exhibiton in Oslo January-August 2012. It is striking how Egil intuitively understands form, volume, proportions, perspective etc. However, Svein has something to strive for. Still Egil is able to draw anything.



Da jeg fylte femti i 2012, stilte jeg ut tegninger og ting i Gyldendalhuset i Oslo. Jeg har allerede presentert relikvier derfra. Her viser jeg fram monteret med barnetegninger som jeg og tvillingbroren min Egil, en av verdens beste avistegnere, tegna som 5-7-åringer.



Jeg kommenterte flere av disse tegningene i et blogginnlegg i fjor, men jeg gjentar det gjerne: Det er påfallende hvor tydelig guttekulturen er, hvordan tvillingene hermer etter hverandre, og hvor mye flinkere Egil er til å tegne enn jeg, den tre minutter eldre broren. Men jeg hadde noe Egil ikke hadde, nemlig et forbilde og mål å strekke seg etter. Det har jeg fortsatt. Og det er jo bra.




Egil og jeg inspirerte og fulgte hverandre i praktisk talt alt. Og vi tegna masse, påvirka av Donald, tegneserier og TV. Ja, sånn var livet. Jeg følte meg både dobbel og halv.

PS. Barnebildet viser tvillingene og storebrødrene i 1965.

Se også:
• Mer om tvillingtegningene
• Flere av Sveins barnetegninger
• Relikvier fra femtiårsutstillinga
• Salgsutstilling i Tønsberg høsten 2012

Bildebokskolen 68: Tilfeldigheter kan gi kreative løsninger

Summary in English: Picture Book Class #68: Happy accidents used in picture book illustrations. Small accidents, coincidences and things left to chance may give more interesting and creative results than full control and planned solutions:
• Example #1: In a paper collage in "Time says Tick Tock" (original Norwegian title "Tikk takk, sier tiden", 2005) illustrator Svein Nyhus chose to replace a tiny cutout drawing of a toy dog with one made of a leftover cutting with a random shape;
• Example #2: In a digital collage in "Lars dances" ("Lars danser", 2011) Nyhus drawed and cut out small paper stars, but turned them over to show randomly put pencil lines on the back of the paper instead of conture lines exactly following the shapes;
• Example #3: In "Lars says hello" (original Norwegian title "Lars sier hei", 2013) the illustrator used a trashed sheet of paper full of cut out holes as a background pattern.

Denne måneden kommer «Lars sier hei», en ny småbarnsbok i serien om Lars. Tegneteknikken med papirbiter som jeg fargelegger og setter sammen på datamaskinen, har jeg kommentert flere ganger før. Jeg har også skrevet om inspirerende tilfeldigheter som har oppstått underveis. Her kommer enda tre små eksempler på det. Blogginnlegget blir dermed årets første time i «Bildebokskolen», forsiktige tips til tegnere og andre som kanskje er interessert i sånt.

Å utnytte tilfeldigheter i en kreativ prosess

Når jeg arbeider med illustrasjoner, forsøker jeg ofte å kombinere vilje, bevissthet og kontroll med tilfeldigheter som oppstår litt av seg sjøl. Da blir bildene vanligvis mer levende og interessante. Jeg prøver for eksempel å blande gjennomtenkte former, streker og plasseringer med uberegneligheter, kluss og søl. For slik er vel også selve livet? En miks av styring og vingling.

Små pussigheter oppstår lett når jeg arbeider med kollasj av papirbiter. Når jeg lager nøyaktige figurer, presise detaljer og bakgrunner, blir det masse papirrester med rare former og spor etter ulike tegneredskaper på forskjellig underlag. Det kan være fantastisk inspirerende, og i en begeistra flyt-opplevelse kan jeg masseprodusere slike «heldige uhell» i time- og dagevis.

Når denne utprøvende famle-, leke- og produksjonsfasen er over, gjelder det, som alltid, å velge ut det som passer best. Det er slett ikke lett, og vanligvis bruker jeg likevel ikke bitene. Jeg er tilbake i fornuft, analyse og krav om at ting skal være ordentlige. Men selv om jeg ikke får brukt disse befriende viljeløse slumpetreffene, er de en viktig påminnelse om at tilfeldigheter kan være svært anvendelige; De kan føre til mye rikere, mer fantasieggende, sære og smarte løsninger enn det jeg klarer å tenke ut sjøl. Ja, slumpen er mye mer oppfinnsom enn jeg.

Forfatteren Merete Morken Andersen har kalt slike gylne feil «slurvegull». (Hun har også skrevet at det er viktig å forstå når en skal jobbe hardt og intenst – og når det holder at det er «godt nok».) Andre har optimistisk sagt at det slett ikke fins feil i kunsten - bare nyttig erfaring og spennende uhell. Atter andre har understreket at en nettopp må våge å gjøre feil for å være kreativ og original. Jeg tror det stemmer.

Da jeg forsiktig begynte å leke med papirklipp og bakgrunner for over ti år siden, oppdaga jeg for alvor verdien av tilfeldighetene. Siden har jeg masseprodusert papir med mer eller mindre ukontrollerte spor, flekker og kluss - og ikke minst marmorert papir der oljefargene danner tilfeldige, men ofte vakre mønstre.

Det aller meste har jeg aldri fått bruk for, men i flere illustrasjoner har jeg utnytta sånne slumpmessige effekter. I bildeboka «Snill» la jeg for eksempel inn papirbiter med saltstruktur og rivekanter som var både konkrete og nesten abstrakte, for å gjøre bildene rikere og la lesernes egen fantasi overgå mine egne begrensninger.

Under viser jeg altså tre eksempler på bruk av bittesmå tilfeldigheter i bildebokkollasjene mine. De minner meg også på at «kunst = forskning + lek». Det kan nesten ikke sies bedre og mer presist. I hvert fall kommer de største kreative oppdagelsene nesten alltid som overraskelser når jeg glemmer meg bort og bare leker formålsløst med materialene eller formene. Ja, det gjelder å ta sjanser og å tørre. Og mulighetene er uendelige!

1. Eksempel fra «Tikk takk, sier Tiden»: Papirrester med tilfeldige former

En liten detalj i en av kollasjene i «Tikk takk, sier Tiden» (2005), en blå lekehund, oppstod som en rein tilfeldighet fra en rest etter papirklippinga. Den formen hadde jeg ikke klart å tenke ut sjøl:

a. Enkelt utkast i svart strek der jeg planlegger motivet og layouten for boksidene.
b. Ferdig utskåret originalfigur som jeg har lagt over og tegna nøyaktig etter en detaljert trace-skisse.



c. De ferdige papirbitene blir plassert innenfor sideformatet (jeg bruker en pappramme som markerer papirkantene og midten i boka). Her er formen og strekene på den bittelille hundefiguren planlagte og «riktige».
d. Flere forsøk på å tegne hundefigurer. Den første varianten var grei nok, men jeg synes det blir finere når jeg leker med småbitene. Ja, de hundene som er lagd av tilfeldige papirrester, blir mer originale, personlige og morsomme.



e. Ferdig bokillustrasjon der alle papirbitene, også lekehunden, er limt på plass. En annen blå papirbit-hund som er tegna mer kontrollert, ser du her. Legg ellers merke til at jeg til sist tegna jenta på nytt på lysere papir og at ingenting her er forandra i photoshop.

2. Eksempel fra «Lars danser»: Tilfeldige streker på baksida av papirbitene

Også i «Lars danser» (2011) utnytta jeg enkelte tilfeldigheter, blant annet baksidekluss. Tegneteknikken med grove blyantstreker kombinert med skarpe papirkutt er forresten i seg sjøl et forsøk på å forene tilfeldig kluss med kontroll.


a. Stjernefigurer tegnes med kontur på grått papir. Etterpå skjærer jeg ut formene med papirkniv.
b. Da jeg hadde skåret ut småstjernene, oppdaga jeg at baksida tilfeldigvis hadde restestreker som ga et mer interessant resultat enn figurer med konturer som følger formen.



c. Ferdig illustrasjon i boka. De grå papirstjernene med baksidekluss er fargelagt ved hjelp av photoshop.

3. Eksempel fra «Lars sier hei»: Papirrester med utklipte hull og tilfeldige former

Uforusette lykketreff oppstod også under tegnearbeidet til den nye pekeboka «Lars sier hei» (2013). Da fant jeg som vanlig ting i papirrestene jeg kunne bruke i de enkle illustrasjonene:



a. Steintegninger på grått papir som jeg har klipt ut, limt opp og skanna inn. Disse blir til sist fargelagt og plassert i en digital kollasj.

b. Papirrester med tilfeldige hull etter at tegningene av steinene er skåret ut. Dette er papirkutt og avkapp jeg vanligvis bare ville ha kasta.


c. Ferdig bokillustrasjon der bitene er farglagt og retusjert i photoshop. Mønsteret på steinen er bygd opp av tilfeldig blyantkluss og tusjsøl (Og joda, her brukte jeg ingen av steinene fra arket over, men tegna enda flere for å finne den rette.)

d. Ferdig bokillustrasjon der de hullete papirrestene danner bakgrunnen.

e. Det samme hullete bakgrunnsmønsteret ble også brukt i tegningen bak på bokomslaget.

Oppsummert

Det enkleste rådet når det gjelder tilfeldigheter, er rett og slett å bruke det første og beste som en måtte ha tilgang til, det som ligger klart her og nå. En trenger nemlig ikke alltid stresse og streve med å velge «riktig» og finne én, bestemt løsning, men la slumpen avgjøre og se hva som skjer. Ofte blir det like bra. Og ikke sjelden fører det til positive overraskelser og kreativ utvikling.

Aller sist må jeg legge til at det selvfølgelig ikke passer å la tilfeldighetene råde i alle sammenhenger. For eksempel vil kluss være et forstyrrende fremmedelement i presise, klare sakillustrasjoner som bare skal forstås på én eneste måte og ikke tolkes. Det samme gjelder for andre oppgaver som bare har ett fasitsvar, for bilder som skal gjengi virkeligheten så overbevisende naturtro som mulig og i visuelle uttrykk der stålkontrollen er selve hovedpoenget. Eller kanskje ikke?

Flere blogginnlegg om små tilfeldigheter i bildebøkene mine:

• Tilfeldige rivekanter og trestrukturer i en skogillustrasjon
• Tilfeldig marmoreringssøl som bakgrunnsmønster
• Tilfeldig saltstruktur for å stimulere fantasien
• Tilfeldig klussehår
• Tilfeldig flekk som inspirerte til snabelprofil
• Tilfeldige tekster som kunne blitt helt ok
• Tilfeldige synsinntrykk som likner på rever
og..
• Intervju om inspirasjon (og motstand)