Bildebokskolen 69: Om å lage en enkel figur i en barnebok - og en jobb som vokste

Summary in English: Picture Book Class #69: Creating a simple picture book character when having too many ideas and too much time. Norwegian illustrator Svein Nyhus shows how he developed the character "Lars" for his picture books series for young children: Nyhus works thoroughly and experiments around. He begins with free sketches of a little fellow full of energy and personality, continues into countless variations on a theme and finally ends up with a boy drawn with black pencil on grey paper, then cut out, scanned and coloured in Photoshop. Nyhus is obviously slowed down by his numerous whimsies and lack of decisiveness. Image #6 shows the final cover of the first "Lars" book. The poster at the bottom sums it all up.

I denne navlebeskuende leksjonen i «Bildebokskolen» forteller jeg om hvordan hovedpersonen i den ferske pekeboka «Lars sier hei» ble til. Dette er samtidig et skrekkeksempel på hvordan en enkel arbeidsoppgave ble mye større enn jeg hadde planlagt, vokste seg forbi alle frister og tok nesten alle kreftene mine, fordi jeg ikke klarte å velge.

De tre første bøkene i småbarnsserien om «Lars» heter «Lars er Lars», «Lars danser» og «Lars er ikke». Tegningene her er henta fra forarbeidet til den første boka. Den kom i 2011.



Illustratører er forskjellige. Jeg er en som vil mye på én gang, er impulsiv og oppfinnsom. Så når jeg ikke veit hvor jeg skal, prøver jeg meg fram i flere retninger. Da blir det lett noen omveier. Og endel ekstraarbeid.

Ja, jeg er en kreativ, men udisiplinert og ukonsentrert surrekopp. Jeg snubler i alle påfunn og forstyrrer meg sjøl. Samtidig er jeg analytisk og systematisk, en overfølsom perfeksjonist med høye ambisjoner for visse ting. Jeg vil lage noe som kommuniserer tydelig, er forståelig, ikke vanskelig, men som også skiller seg ut og har særpreg. Dessuten vil jeg gi noe både til den voksne som leser fra boka, og selvsagt til barnet. Gi det gjenkjennelse og bekreftelse, noe gøy og lett, men også utfordringer, noe å tenke på, noe å føle, kanskje undring, kanskje erkjennelse, noe poetisk, alvorlig, eksistensielt, et løft - og altså noe superenkelt. Det kan være supervanskelig.

Jeg sliter mest med overproduksjon av forsøk og skisser når jeg har god tid eller tidsfristene er åpne. Jeg kan også jobbe meg bort i bokprosjekter der jeg bestemmer teksten og bildene sjøl og bare blir begrensa av mine egne haltende evner. Det samme gjelder store, seriøse oppdrag med et varig sluttprodukt. Da stiger prestasjonskravet, og jeg går vill i alle muligheter innafor det uttrykket eller de ideene jeg vil formidle. Jeg tester ut bitte små forskjeller og ombestemmer meg i nesten det uendelige. Det blir en frustrerende utholdenhetsprøve over mange uker. Arbeidsdisiplinen er svak. Altfor ofte utsetter jeg vanskelige valg og flykter fra krevende oppgaver i nettsurfing istedenfor å tegne og gjøre det som trengs. Jeg sover for lite og blir i dårlig humør. Men joda, i all utprøving kan jeg også oppdage nye, kreative vrier jeg kanskje ikke ville ha kommet over ellers. For kunst = lek + forskning. Det er en trøst.

Et eksempel på hvor unødvendig grundig jeg kan jobbe med småting, er altså arbeidet med å finne hovedfiguren i de veldig enkle Lars-bøkene. Under viser jeg bare noen få av mange flere forsøk.

1. Drodling og testing

Når jeg arbeider med bildebøker, er optimismen og gleden størst aller først. Her ville jeg opprinnelig lage noe kjempeenkelt, men sprell levende, vilt og energisk, gjerne tegna med grov tusjpensel. Og noe annerledes. Ja, jeg hadde særlig sansen for den enøyde raringen og barneskjelettet i den første tegningen under. Men jeg valgte etterhvert noe annet.




2. Detaljerte negleskisser og første prøvetegning

De ukompliserte, raske illustrasjonene under er tegna med svart tusjpensel og fargelagt digitalt. De er egentlig helt ferdige og kunne ha blitt brukt akkurat som de er. Jeg syntes likevel guttefiguren ble litt likegyldig. Og dermed ble jeg usikker.



3. Utprøving av en annen tegneteknikk

Jeg måtte prøve ut flere tegneteknikker. I eksemplene under er omslaget tegna med blyant på kalkérpapir. Uttrykket blir mykt og kunstferdig skittent. Jeg la også inn løse kollasjbiter og bakgrunner i photoshop. Men øynene på figuren ble litt merkelige.



4. Ny figur

Etter dette fulgte et nytt ras av raske skisser for å finne en mer personlig Lars-figur. Jeg ville at skikkelsen skulle være tydelig og lett å like, men ganske nøytral og ikke for tegneserieaktig. Jeg endte til slutt opp med en blid gutt med et stort, snauklipt, nesten trillrundt dokkehode, sparsom mimikk og en liten, kantete sprellemannkropp i pysjamas eller fangedrakt.

4a. Utprøving av enkel, mørkhåra gutt i forskjellige tegneteknikker og roller.

Jeg ville som nevnt lage en enkel figur med et forsiktig særpreg. Jeg havna ganske fort i alternativer som «fattiggutt», «fange», «liten mann» og «svart». Dette er visuelle tolkninger som kan gi flere assosiasjoner, som både åpner og låser, og som gir historiene ladning selv om teksten er svært kort og generell. Av disse typene valgte jeg å satse på en liten familie i stripete fangeleiruniformer. Illustrasjonene skulle ellers bestå av bestemmelige og ubestemmelige rekvisitter i nakne, fattigslige miljøer.





4b. Figurskisser som variasjoner over et tema.

Jeg limer ofte opp gode skisser som inspirasjon for tegnearbeidet videre og for å holde oversikt. Her tok jeg med det meste for ikke å gå glipp av muligheter og kvaliteter som kan forsvinne i bunken.



4c. Raske, reintegna blyantoriginaler som ikke ble brukt likevel.

Jeg samla skissene i én Lars-figur og tegna de variantene jeg trengte, og enda noen til, i en røff, men ganske tynn blyantstrek. Men, som vanlig, ble de reintegna versjonene fattigere enn de varierte og rare utkastene.



5. Enda en ny tegneteknikk

Da jeg omsider hadde funnet figuren og slått meg til ro med karakteren, syntes jeg som sagt blyantstreken ble for kjedelig. Dermed valgte jeg en ny tegneteknikk som forsinka alt sammen enda mer: figuren ble tegna med svart blyant på grått papir og skåret ut, deretter skanna inn, fargelagt og plassert i Photoshop. Det gir en passe blanding av sleivete, sprø blyantstreker og sylskarpe skjærekanter. Kluss og kontoll.

Databruk gir også kontroll. Men alle delprosessene tar mye mer tid. Så kanskje det likevel er best å omfavne de spontane tilfeldighetene og tegne alt på ett papir? Og be andre skanne inn. Vel, det får bli en annen gang.



6. Endelig bokomslag

Aller sist bytta jeg ut tegneserieøynene med prikkeøyne på alle illustrasjonene.

Selv om utviklingsprosessen var uvanlig omfattende, ble sluttresultatet ikke veldig spennende. Men jeg kan leve med figuren. Den uttrykker den livsfølelsen jeg ville formidle. Og forarbeidet er nesten usynlig. For selv om jeg strever masse på forhånd, vil jeg at bildene i de ferdige bøkene skal virke uanstrengte og ledige. De skal samtidig være rike nok til at noen gidder å se på dem. Jeg håper jeg har fått til det.



Forvirra?

Alt dette sjølopptatte kavet om tro og tvil og meningsløse detaljer har jeg forsøkt å uttrykke i den ene tegningen under. Ja, enkelhet er en dyd.



Et nyttig tips til sist: En jobb med mange muligheter krever mange valg. Det kan forstyrre veldig. For å unngå total forvirring, avsporinger og uryddige løsninger pleier jeg derfor tidlig i arbeidsløpet å bestemme noen få, inspirerende stikkord som beskriver hva jeg vil oppnå. Orda noterer jeg på en huskelapp som jeg henger opp på veggen. Det skjerper oppmerksomheten; da kan jeg konsentrere tankene om noen tydelige hovedgrep og overordna idéer. Dermed blir det lettere å styre riktig gjennom hele prosessen. Ja, klare mål og visjoner gjør jobben mer fokusert. Da blir det ferdige resultatet mer helhetlig og samla.

Og joda, jeg tenker nok for mye. Det er lurere å bare gjøre.

Se også:
• Mer om digital kollasjteknikk
• Andre blogginnlegg om Lars-bøkene
• Smågutter i «Verden har ingen hjørner» (1999) og «Jeg!» (2004)
• Figurutvikling i «My Favorite War»
• Raske skisser og langsom bearbeiding i «Sånt som er» (2010)