Summary in English: This March and April Svein Nyhus, illustrator and writer of children's books, presents his picture book "Me!" (original Norwegian title "Jeg!", 2004) for 2 000 kindergarten children throughout Oppland county. Touring villages and valleys in the eastern part of Norway he recently came across an old stave church (one of several) resting calmly in the afternoon sun. The next day, though, typical for the Norwegian spring, the snow was back.
I over tjue år har jeg tegna og fortalt for barn rundt om i Norge, blant annet med «To menn og en tavle» sammen med tvillingbroren min.
Som «Boklek-forfatter» våren 2017 møter jeg barnehageunger på bibliotek over hele Oppland fylke. Selv om forestillingene er nokså like, besøkene korte og dagene stille, er det hyggelig å treffe barn på denne måten og få se stadig nye steder. Ja, jeg er heldig.
I Vestre Slidre i Valdres passerte jeg for eksempel Lomen stavkyrkje. Filmsnuttene under er tatt opp nettopp der, med ett døgns mellomrom. Snøen kom den andre dagen, aller sist i mars måned. Godt turnébilen har vinterdekk.
Se også:
• Svein Nyhus er Boklek-forfatter 2017
• Veldokumentert turné! (skroll nedover)
1. april 2017
5. februar 2017
«Hva sier reven?» som følebok
Summary in English: In 2014 Swedish illustrator Eva P. Eriksson redesigned "What does the Fox Say?", a picture book based on Ylvis' YouTube hit, into a tactile book for visually impaired children. This simplified version has rubber textures and Braille. Svein Nyhuses original book illustrations were made as digital collages.
I 2014 ble «Hva sier reven?» tilrettelagt som taktil følebok for svaksynte barn. Spesialversjonen er illustrert og produsert av industridesigneren Eva P. Eriksson for NBL (Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek).
Jeg var enerådende illustratør og designer i den opprinnelige bildeboka. På samme vis formga Eva P. Eriksson sine følebilder uten min innblanding. Det var derfor ekstra gøy å se hennes gjendiktninger av tegningene mine nå nylig.
Motivene er ekstremt forenkla med flate figurer uten bakgrunn. Bare dyr som blir omtalt i teksten er gjengitt, alltid i profil og samme gjenkjennelige størrelse, og stort sett sånn at når en leser med fingrene fra venstre mot høyre, vil en møte hodet først.
Ja, følebøker er foredling av form og konsentrert kommunikasjon. De viser også at begrensninger ofte kan stimulere kreativiteten – og at alle kulturuttrykk, på en eller annen måte, bygger på noe annet. Jo, vi står alle i en uendelig rekke av sammenhenger.
Det er også moro å la fingertuppene kjærtegne uforståelig blindeskrift i 28 punkts standardstørrelse og relieffbilder trykt på varmefølsomt svellepapir.
Like fascinerende, eller egentlig like merkelig, er det at Ylvis' overraskende populære musikkvideo fra 2013 i det hele tatt ble bildebok, på rekordtid, som så ble følebok. En sansenes metamorfose fra lyd og bevegelse til bilde og berøring!
Hva så med barnebøker for blinde? Ja, hva, hvordan og hvorfor? Det handler om funksjon, estetikk og skaperkraft. Men også om omsorg og moral og alvoret i leken. Selve livet. Gøy det også.
Ok. Vi skal snakke mer om bøkene under Nordisk barnebokkonferanse i Stavanger om få dager. Der har jeg deltatt på tilsvarende arrangementer i nesten tjue år. Et fantastisk tiltak for dem som liker sånt og kan komme.
Mitt eget forhold til taktile bildebøker har ellers ofte begrensa seg til tilfeldige møter med nokså uinteressante pekebøker for helt små barn som ser. Dette er enkle bøker med noen få materialeffekter i tillegg til vanlige bildebokillustrasjoner, for eksempel pelsimitasjon limt på kartong. Formen er fargerik og konvensjonell: den følger velkjente oppskrifter for produkter i et kommersielt massemarked. Bøkene skal like mye friste voksne kjøpere, travle og velmenende, som den nysgjerrige ungen med apetitt på verden. Og det er nok mer fysisk stimulering enn kunsterisk opplevelse.
Jeg har også møtt Virginia Allen Jensens sjarmerende «Hvad er det?» fra 1978. Det er en kjempeenkel følebok med gummierte strukturer beregna på barn som ikke kan se (og dem som kan det). Boka handler om Lille Ru og var veldig populær da barna mine var små. Først nå har jeg oppdaga at «Lille Ru» er en klassiker i sjangeren. Det overrasker meg ikke.
I tillegg har jeg såvidt sett Anette Diesens tilrettelagte bildebøker. De virker.
Bildebonus i ettertid: Joda, Eva, Liv og jeg fikk til en OK liten samtale om følebøker under barnebokkonferansen i Stavanger. Så takk for den!
Se også:
• Norsk, engelsk, svensk og koreansk utgave av «Hva sier reven?»
• Digitaltrykk fra boka
• Over 600 bokomtaler av «What does the Fox Say?»
• «Skal vi leke?», mitt eget forsøk på en interaktiv, ikke-digital småbarnsbok
I 2014 ble «Hva sier reven?» tilrettelagt som taktil følebok for svaksynte barn. Spesialversjonen er illustrert og produsert av industridesigneren Eva P. Eriksson for NBL (Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek).
Jeg var enerådende illustratør og designer i den opprinnelige bildeboka. På samme vis formga Eva P. Eriksson sine følebilder uten min innblanding. Det var derfor ekstra gøy å se hennes gjendiktninger av tegningene mine nå nylig.
Motivene er ekstremt forenkla med flate figurer uten bakgrunn. Bare dyr som blir omtalt i teksten er gjengitt, alltid i profil og samme gjenkjennelige størrelse, og stort sett sånn at når en leser med fingrene fra venstre mot høyre, vil en møte hodet først.
Ja, følebøker er foredling av form og konsentrert kommunikasjon. De viser også at begrensninger ofte kan stimulere kreativiteten – og at alle kulturuttrykk, på en eller annen måte, bygger på noe annet. Jo, vi står alle i en uendelig rekke av sammenhenger.
Det er også moro å la fingertuppene kjærtegne uforståelig blindeskrift i 28 punkts standardstørrelse og relieffbilder trykt på varmefølsomt svellepapir.
Like fascinerende, eller egentlig like merkelig, er det at Ylvis' overraskende populære musikkvideo fra 2013 i det hele tatt ble bildebok, på rekordtid, som så ble følebok. En sansenes metamorfose fra lyd og bevegelse til bilde og berøring!
Hva så med barnebøker for blinde? Ja, hva, hvordan og hvorfor? Det handler om funksjon, estetikk og skaperkraft. Men også om omsorg og moral og alvoret i leken. Selve livet. Gøy det også.
Ok. Vi skal snakke mer om bøkene under Nordisk barnebokkonferanse i Stavanger om få dager. Der har jeg deltatt på tilsvarende arrangementer i nesten tjue år. Et fantastisk tiltak for dem som liker sånt og kan komme.
Mitt eget forhold til taktile bildebøker har ellers ofte begrensa seg til tilfeldige møter med nokså uinteressante pekebøker for helt små barn som ser. Dette er enkle bøker med noen få materialeffekter i tillegg til vanlige bildebokillustrasjoner, for eksempel pelsimitasjon limt på kartong. Formen er fargerik og konvensjonell: den følger velkjente oppskrifter for produkter i et kommersielt massemarked. Bøkene skal like mye friste voksne kjøpere, travle og velmenende, som den nysgjerrige ungen med apetitt på verden. Og det er nok mer fysisk stimulering enn kunsterisk opplevelse.
Jeg har også møtt Virginia Allen Jensens sjarmerende «Hvad er det?» fra 1978. Det er en kjempeenkel følebok med gummierte strukturer beregna på barn som ikke kan se (og dem som kan det). Boka handler om Lille Ru og var veldig populær da barna mine var små. Først nå har jeg oppdaga at «Lille Ru» er en klassiker i sjangeren. Det overrasker meg ikke.
I tillegg har jeg såvidt sett Anette Diesens tilrettelagte bildebøker. De virker.
Bildebonus i ettertid: Joda, Eva, Liv og jeg fikk til en OK liten samtale om følebøker under barnebokkonferansen i Stavanger. Så takk for den!
Se også:
• Norsk, engelsk, svensk og koreansk utgave av «Hva sier reven?»
• Digitaltrykk fra boka
• Over 600 bokomtaler av «What does the Fox Say?»
• «Skal vi leke?», mitt eget forsøk på en interaktiv, ikke-digital småbarnsbok
Emneord:
Hva sier reven?
4. februar 2017
Å arbeide med bildebøker (på norsk og polsk)
Summary in English: A short interview with illustrator Svein Nyhus in a Norwegian newspaper – and a link to an interview in Polish for an online design magazine.
I den nyeste utgaven av Bokmagasinet spør Klassekampen flere illustratører om hvordan de jobber med bildebøker. Sjøl svarer jeg så kort og godt jeg klarer. Avisas interesse for barnebøker er knytta til Nordisk barnebokkonferanse som begynner i Stavanger på mandag. Hovedtemaet i år er nettopp bildebøker.
Jeg fikk forresten omtrent samme spørsmål fra GRAFMAG, et polsk nettmagasin om design. Men der har jeg mye større plass å skravletenkeskrive på.
|
|
Karin Haugen om «Skal vi leke?» i Klassekampen 4.2.2017 |
Jeg fikk forresten omtrent samme spørsmål fra GRAFMAG, et polsk nettmagasin om design. Men der har jeg mye større plass å skravletenkeskrive på.
Emneord:
Omtaler
,
Polen
,
Skal vi leke?
23. januar 2017
Saman om draumen!
Summary in English: Touring with their drawing show in Bergen this January and February the illustrator brothers Svein and Egil Nyhus came across a poster of another amazing twin couple from Norway. Svein works mainly as a book illustrator, Egil as a caricaturist and a cartoonist.
Nytt år, nye mogelegheiter! Teiknarane Svein og Egil Nyhus held fram med skuleturneen i Hordaland i januar og februar 2017. Den starta på eigen høgtidsdag med fototreff for fire tøffe tvillingar: to i 2D, to i 3D!
Saman om draumen!
Sjå òg:
• «To menn og ei tavle», eit teikneshow for små og store
• «To menn og ei tavle» på Facebook!
Nytt år, nye mogelegheiter! Teiknarane Svein og Egil Nyhus held fram med skuleturneen i Hordaland i januar og februar 2017. Den starta på eigen høgtidsdag med fototreff for fire tøffe tvillingar: to i 2D, to i 3D!
Saman om draumen!
Sjå òg:
• «To menn og ei tavle», eit teikneshow for små og store
• «To menn og ei tavle» på Facebook!
Emneord:
Egil Nyhus
,
Moro
,
To menn og en tavle
16. desember 2016
Arbeidsrommet
Summary in English: Svein Nyhus' messy and creative home studio presented in a Norwegian magazine on lifestyle and work. On the iMac and Cintiq screens are ink drawings for "Blekkspruten", a crossover picture book about sexual abuse.
D2, Dagens Næringslivs fredagsmagasin, har i flere år presentert bilder av arbeidsplasser. Nylig gjaldt det arbeidsrommet mitt.
I minireportasjen kommenterer jeg tegnehansker, styrkedrikk, Cintiq, Gro og alt rotet. Men dette kom ikke med på trykk:
• «MACSKJERM: Tegningene på skjermene er fra en barnebok som heter Blekkspruten. Boken som kom før, Akvarium, illustrerte jeg heldigitalt, og resultatet ble ganske pent og nøyaktig. Jeg ville lage noe som var forskjellig. Siden jeg ikke klarer å være noe annet enn meg selv, så valgte jeg en annen teknikk. Papir og tusjpensel. Jeg ville teste ut hvor ruskete jeg klarte å tegne.»
• «ØREPLUGGER (svarte, til høyre for drikk): Mine bestevenner. Ørepluggene. Trådløse. Jeg hører mye på podcast og radio. Jeg regner med at jeg ødelegger ørene med så mye lyd.»
• «STOL: Se på den fine stolen min! Setet er helt utslitt, men jeg klarte å feste de løse delene med lerretstape. Når jeg klarer å fikse ting, blir jeg glad. Fordi jeg er så rotete ellers. Jeg prokrastinerer og flykter inn i nettet hele dagen.»
• «PAPIRER (strødd utover benker under vindu): Dette er jo et sankthansbål. Tenk hvis det begynner å brenne her! Rommet oppfyller vel en slags kunstnerklisjé om kreativitet. Alt står på huet, liksom.»
Julebonus: Samme uke kom bilde av kjøkkenet i etasjen under. Der møtte jeg animatøren og sambygdingen Tuva Synnevåg for å snakke og tegne. Det var så hyggelig at jeg ikke klarte å konse.
Se også:
• Arbeidsrommet i 2004, 2007 og 2014
D2, Dagens Næringslivs fredagsmagasin, har i flere år presentert bilder av arbeidsplasser. Nylig gjaldt det arbeidsrommet mitt.
|
| D2 9. 12. 2016: «Oppstrammer» |
I minireportasjen kommenterer jeg tegnehansker, styrkedrikk, Cintiq, Gro og alt rotet. Men dette kom ikke med på trykk:
• «MACSKJERM: Tegningene på skjermene er fra en barnebok som heter Blekkspruten. Boken som kom før, Akvarium, illustrerte jeg heldigitalt, og resultatet ble ganske pent og nøyaktig. Jeg ville lage noe som var forskjellig. Siden jeg ikke klarer å være noe annet enn meg selv, så valgte jeg en annen teknikk. Papir og tusjpensel. Jeg ville teste ut hvor ruskete jeg klarte å tegne.»
• «ØREPLUGGER (svarte, til høyre for drikk): Mine bestevenner. Ørepluggene. Trådløse. Jeg hører mye på podcast og radio. Jeg regner med at jeg ødelegger ørene med så mye lyd.»
• «STOL: Se på den fine stolen min! Setet er helt utslitt, men jeg klarte å feste de løse delene med lerretstape. Når jeg klarer å fikse ting, blir jeg glad. Fordi jeg er så rotete ellers. Jeg prokrastinerer og flykter inn i nettet hele dagen.»
• «PAPIRER (strødd utover benker under vindu): Dette er jo et sankthansbål. Tenk hvis det begynner å brenne her! Rommet oppfyller vel en slags kunstnerklisjé om kreativitet. Alt står på huet, liksom.»
|
| Øyene 8.12. 2016: «De lever begge av streker» |
Se også:
• Arbeidsrommet i 2004, 2007 og 2014
Emneord:
Blekkspruten
,
digital tegneteknikk
,
Intervjuer
8. desember 2016
Bildebokskolen 85:
Å fortelle med bilder og symboler
Summary in English: Picture Book Class #85: Illustrator Svein Nyhus writes about visual storytelling and thinking in his illustrations for "The Octopus" (Norwegian title: "Blekkspruten"), a crossover picture book about sexual abuse, written by Gro Dahle and published 2016; The key (example #1 below) and toy leopard (example #2) are symbolic details in the drawings that are not mentioned among the metaphors in the poetic text. The key symbolizes locking and opening doors, minds, and talks – as well as power, control, and sex organs. The leopard cub, seen throughout the entire visual story, may represent the young girl, the abuse victim, in her spotted shirt. The very last picture, of a full grown, strong, and self confident leopard, can be interpreted as a hope for a happy ending.
Symbolske detaljer i bildebokillustrasjoner
En illustratør er en visuell forteller som formidler historier og ideer i bilder. Barnebokillustratører har pleid å tegne nøyaktig det teksten beskriver, for å hjelpe ferske lesere å oppfatte innholdet. Bokillustrasjoner har også vært dekor, blikkfang og visuelle oaser for å holde på interessen.
Moderne bildebokskapere behandler stoffet friere. Mange illustratører er aktive medforfattere. De bestemmer ikke bare hvordan personer og miljøer skal se ut. De kan også antyde egne småhistorier som ikke står i manuset. Ja, bildemakerne tolker teksten og styrer sammen med forfatteren. De beriker og utvider historien og opplevelsen – eller begrenser og forvirrer. For en illustratør må vise konkret det en forfatter kan uttrykke med abstrakte ord, også når det gjelder noe helt presist eller noe veldig generelt. Det kan være vanskelig.
I denne leksjonen i «Bildebokskolen», mine små tips til andre fortellere, viser jeg hvordan jeg synliggjorde historien i «Blekkspruten». Det er ei bildebok for barn og voksne der Gro Dahle skriver poetisk og metaforisk om seksuelle overgrep mot barn.
For egen del tegna jeg inn detaljer for å trigge tanker og vekke assosiasjoner. Jeg liker å leke med symboler og antydninger og fikk være med som likeverdig medskaper. For eksempel forteller bildene mer enn teksten om hva som skjer med Apen, overgriperen, mot slutten.
Ok. Her kommer to eksempler på visuell fortelling og symbolikk for store barn. (Og en komisk sjølopptatt minianalyse av mitt eget arbeid. Jo, det er greit å le.)
Eksempel 1: Nøkkelen i «Blekkspruten»
Flere steder i den korte teksten skriver Gro om å låse. Men forfatteren bruker aldri ordet «nøkkel». Sjøl har jeg gjort nettopp nøkkelen til et gjennomgangssymbol i illustrasjonene.
Nøkler representerer stengte rom og hemmeligheter, makt og kontroll. Men nøkler er også løsninga når noe er fastlåst; de kan åpne opp, både dører, samtaler og gamle tabuer. Ja, nøkkelvignetten på første side skal understreke at boka i seg sjøl kan være en døråpner og lufteluke for dem som trenger det.
At nøkkel og nøkkelhull også er freudianske symboler for kjønnsorganer, streifa meg ikke i det hele tatt. Merkelig nok. Men forlagsredaktøren reagerte. Bra. Da virka tegningene som jeg håpte, og som jeg ønsker for alle bokillustrasjonene mine: De blei mer intelligente enn illustratøren. For det er like mange tolkninger som det er lesere. Og konkrete detaljer rommer alltid historier som er rikere og annerledes enn det en stakkars forteller kan dikte opp.
Eksempel 2: Leopard-figuren i «Blekkspruten»
Gro forteller at Gullet (jenta som er hovedperson og offer) leker med dyr på gulvet. Forfatteren skriver også at mamma er hare, høne, bjørn og ørn, mens pappa er struts. Apen blir blekksprut (og til sist en frosk). Jeg har derfor tegna inn dyrefigurer på mange av sidene, både de i teksten, men også potente okser, purker med patter og andre der jeg viser litt kjønn og kropp. Det kan kanskje sette i gang tanker og samtaler.
Ett av lekedyra i bildene er en leopardunge. Den sier teksten ingenting om. Dyret er sammen med Gullet gjennom hele boka. Pelsen er flekkete som trøya hennes. Begge er lekne, følsomme og sårbare. Og begge er spennende og sterke, slik alle er, på sin måte.
Aller sist, på kolofonsida, har jeg tegna en triumferende og fullvoksen leopard med lang hals og fast blikk. Kanskje også Gullet, overgrepsofferet, til slutt blir like mektig og trygg? Eller kanskje den voksne, den modne og modige, følger med og passer på?
Vel, det er ikke nødvendig å finstudere detaljene for å oppleve boka. Det holder å ta imot. Det er også greit å ikke like. Men joda, figuren sist er min visuelle fortelling om håp.
Sluttkommentarer
«Blekkspruten» er ikke et terapeutisk hjelpemiddel med klare svar, med riktig og galt. Boka er isteden et forsøk på skjønnlitteratur. Teksten og tegningene kan derfor forstås akkurat som leseren måtte ønske.
For alle opplevelser er subjektive og personlige. Dessuten har kunstneriske uttrykksformer egenskaper som åpner opp for mye friere tolkninger og opplevelser enn saklig informasjon gjør. Kreative uttrykk kan dermed belyse ting på andre måter, åpne for sånt vi kanskje overser og gi ny innsikt. Ja, noen mener kunstens oppgave er å innføre det uventa nettopp for å forandre perspektivene.
Illustratørenes mulighet for å dikte i vei gjelder forresten bare når det er rom for fri fantasi. I lærebøker, i bruksanvisninger og andre steder der det er viktig å bli forstått, trengs det tvert om entydige bilder, ikke flertydige. Det er derfor vanlig å skille mellom illustrasjon som er fortolkende og illustrasjon som er saklig.
Jeg veit også at andres meninger kan forstyrre. Alt vi får vite, påvirker oppfatninger og forventinger. Det gjelder også utlegningene i denne bloggen. Så kanskje jeg skal slutte å skrive her? Nei, google-bloggen er mest til for min egen fornøyelse, som et gratis nettarkiv for bilder og tanker. Dessuten er det alltid nok igjen å oppleve for dem som ser etter, uansett om det har vært kommentarer eller ikke.
En siste ting. Ikke alle er like analytiske som jeg. Jeg tenker og tviler. Bobler og babler. Går vill i egne innfall. Det er ok. Men det er like bra å være intuitiv, jobbe mer spontant, med kroppen, uten å tenke så mye. Bare gjøre. La ting skje. Flyte med.
Ja, den som var en leopard!
Se også:
• Litt om arbeidet bak «Blekkspruten»
• Omtaler og anmeldelser av boka
• Riksmålsprisen til boka (med juryens begrunnelse og Gros svar)
Symbolske detaljer i bildebokillustrasjoner
|
|
Gro Dahle/Svein Nyhus:
«Blekkspruten» (2016)
Omtaler og anmeldelser: 1 2 3 4 5 6 7 |
Moderne bildebokskapere behandler stoffet friere. Mange illustratører er aktive medforfattere. De bestemmer ikke bare hvordan personer og miljøer skal se ut. De kan også antyde egne småhistorier som ikke står i manuset. Ja, bildemakerne tolker teksten og styrer sammen med forfatteren. De beriker og utvider historien og opplevelsen – eller begrenser og forvirrer. For en illustratør må vise konkret det en forfatter kan uttrykke med abstrakte ord, også når det gjelder noe helt presist eller noe veldig generelt. Det kan være vanskelig.
I denne leksjonen i «Bildebokskolen», mine små tips til andre fortellere, viser jeg hvordan jeg synliggjorde historien i «Blekkspruten». Det er ei bildebok for barn og voksne der Gro Dahle skriver poetisk og metaforisk om seksuelle overgrep mot barn.
For egen del tegna jeg inn detaljer for å trigge tanker og vekke assosiasjoner. Jeg liker å leke med symboler og antydninger og fikk være med som likeverdig medskaper. For eksempel forteller bildene mer enn teksten om hva som skjer med Apen, overgriperen, mot slutten.
Ok. Her kommer to eksempler på visuell fortelling og symbolikk for store barn. (Og en komisk sjølopptatt minianalyse av mitt eget arbeid. Jo, det er greit å le.)
Eksempel 1: Nøkkelen i «Blekkspruten»
|
| Første side i «Blekkspruten». Nøkkelen kan tolkes på flere måter. Den vesle blekkspruten kan kanskje avdramatisere litt. |
Nøkler representerer stengte rom og hemmeligheter, makt og kontroll. Men nøkler er også løsninga når noe er fastlåst; de kan åpne opp, både dører, samtaler og gamle tabuer. Ja, nøkkelvignetten på første side skal understreke at boka i seg sjøl kan være en døråpner og lufteluke for dem som trenger det.
At nøkkel og nøkkelhull også er freudianske symboler for kjønnsorganer, streifa meg ikke i det hele tatt. Merkelig nok. Men forlagsredaktøren reagerte. Bra. Da virka tegningene som jeg håpte, og som jeg ønsker for alle bokillustrasjonene mine: De blei mer intelligente enn illustratøren. For det er like mange tolkninger som det er lesere. Og konkrete detaljer rommer alltid historier som er rikere og annerledes enn det en stakkars forteller kan dikte opp.
|
| Fjerde oppslag i «Blekkspruten»: Apen kommer inn på rommet til Gullet. Nøkkelen gjentas som symbolsk detalj i flere bilder. Den sleivete tusjteknikken skal gi boka liv og særpreg. Dramatiske linjer, blekk og flekker understreker det alvorlige temaet. |
|
| Utsnitt: Krok, nøkkel, hull. Og det private på vidt gap. |
|
| Utsnitt: Fangarmene omslutter og borer seg inn. |
|
| Utsnitt: Apen tviholder på nøkkel og hemmelighet. |
|
| Utsnitt: Den nakne apen har all makt. Et overtramp. |
|
| Utsnitt: Mamma tar grep og overtar kontrollen. |
Eksempel 2: Leopard-figuren i «Blekkspruten»
Gro forteller at Gullet (jenta som er hovedperson og offer) leker med dyr på gulvet. Forfatteren skriver også at mamma er hare, høne, bjørn og ørn, mens pappa er struts. Apen blir blekksprut (og til sist en frosk). Jeg har derfor tegna inn dyrefigurer på mange av sidene, både de i teksten, men også potente okser, purker med patter og andre der jeg viser litt kjønn og kropp. Det kan kanskje sette i gang tanker og samtaler.
|
| Første oppslag i «Blekkspruten»: Gullet leker med dyra sine. Den flekkete leopardungen går igjen mange steder. Den kan representere Gullet. |
|
| Siste side i «Blekkspruten». Leopardungen har vokst seg sterk og sjølsikker. |
Aller sist, på kolofonsida, har jeg tegna en triumferende og fullvoksen leopard med lang hals og fast blikk. Kanskje også Gullet, overgrepsofferet, til slutt blir like mektig og trygg? Eller kanskje den voksne, den modne og modige, følger med og passer på?
Vel, det er ikke nødvendig å finstudere detaljene for å oppleve boka. Det holder å ta imot. Det er også greit å ikke like. Men joda, figuren sist er min visuelle fortelling om håp.
|
| Utsnitt: Blekkspruten tar kvelertak på lekedyret. |
|
| Utsnitt: Blekkspruten kler av ungen, men den vil vekk. |
|
| Utsnitt: Gullet klamrer seg fast og kveler nesten dyret. |
|
| Utsnitt: Ungen stirrer tomt og forskanser seg bak benken. |
|
| Utsnitt: Gullet åpner vinduet og skuer framover. |
Sluttkommentarer
«Blekkspruten» er ikke et terapeutisk hjelpemiddel med klare svar, med riktig og galt. Boka er isteden et forsøk på skjønnlitteratur. Teksten og tegningene kan derfor forstås akkurat som leseren måtte ønske.
For alle opplevelser er subjektive og personlige. Dessuten har kunstneriske uttrykksformer egenskaper som åpner opp for mye friere tolkninger og opplevelser enn saklig informasjon gjør. Kreative uttrykk kan dermed belyse ting på andre måter, åpne for sånt vi kanskje overser og gi ny innsikt. Ja, noen mener kunstens oppgave er å innføre det uventa nettopp for å forandre perspektivene.
Illustratørenes mulighet for å dikte i vei gjelder forresten bare når det er rom for fri fantasi. I lærebøker, i bruksanvisninger og andre steder der det er viktig å bli forstått, trengs det tvert om entydige bilder, ikke flertydige. Det er derfor vanlig å skille mellom illustrasjon som er fortolkende og illustrasjon som er saklig.
Jeg veit også at andres meninger kan forstyrre. Alt vi får vite, påvirker oppfatninger og forventinger. Det gjelder også utlegningene i denne bloggen. Så kanskje jeg skal slutte å skrive her? Nei, google-bloggen er mest til for min egen fornøyelse, som et gratis nettarkiv for bilder og tanker. Dessuten er det alltid nok igjen å oppleve for dem som ser etter, uansett om det har vært kommentarer eller ikke.
En siste ting. Ikke alle er like analytiske som jeg. Jeg tenker og tviler. Bobler og babler. Går vill i egne innfall. Det er ok. Men det er like bra å være intuitiv, jobbe mer spontant, med kroppen, uten å tenke så mye. Bare gjøre. La ting skje. Flyte med.
Ja, den som var en leopard!
Se også:
• Litt om arbeidet bak «Blekkspruten»
• Omtaler og anmeldelser av boka
• Riksmålsprisen til boka (med juryens begrunnelse og Gros svar)
Emneord:
Bildebokskolen
,
Blekkspruten
Abonner på:
Innlegg
(
Atom
)