En julefortelling

Summary in English: Illustrations by Svein Nyhus for a Norwegian Christmas magazine, to a poetic story about a girl who seeks comfort in trees when things get rough in her family. While sketches and try-outs were made with pencil and brush pen, the final art work was rendered digitally.

«Juleroser 2016» med forsidetegning av Sverre Malling.

Nå i november kom en ny utgave av «Juleroser», det litterære juleheftet som Herborg Kråkevik og Samlaget vekte til live i fjor.

I årets hefte har Gro Dahle skrevet en poetisk fortelling for barn, en historie jeg har illustrert. Den handler om Maria som er venn med trærne og som søker trøst hos dem når det blir urolig og utrygt i familien.

Tegneoppdraget kom da jeg hadde god tid i sommer. Dette skulle gå lett og fort, men det ble som vanlig altfor mange forsøk før jeg klarte å bestemme meg (langt flere enn eksemplene her). Jeg begynte med blyant og tusjpensel, men valgte til sist å tegne på en tegneskjerm direkte i bildeprogrammet på datamaskinen.

Skisser (eks. 1): Noen utkast tegna med blyant og tusjpensel.

Skisser (eks. 2): Hovedmotiv.
Grov blyant på A3-papir.

Skisser (eks. 3): Utvaska tusjpensel.
A3. Enkel fargelegging i Photoshop.

De ferdige illustrasjonene viser forvridde trær i en dekorativ flatestil. Jeg har prøvd å gjøre uttrykket tradisjonelt barnevennlig og vakkert, men også annerledes og urovekkende (selv om det ikke ble stor kunst, akkurat). Landskapet er både konkret og ubestemmelig, både vinterlig og snøfattig. Sånne åpne dobbeltheter kan vekke nysgjerrigheten og utvide opplevelsen. Det passer til heftet og historien. Tenkte jeg. For Gros tekst er nok varmere og mykere enn bildene mine. Greit nok. Når jeg ikke har kontroll og det spriker litt, blir det større tolkningsrom for leseren. Det er perfekt.

Ferdige originaler: Hovedillustrasjon og løse vignetter er tegna på en tegneskjerm direkte i Photoshop.
Flere av småtegningene er kopiert fra det store motivet og bearbeida videre.

På trykk: Første oppslag. Helsidetegning og papirstruktur bak teksten.

På trykk: Fjerde (og siste) oppslag. Vignetter omkring tekstblokkene.

Se også:
• Trær i ulike tegneteknikker
• Bokillustrasjoner, plakat og logo i liknende digitalteknikk
• Vitsete julemotiver og juleheftetegning

«Skal vi leke?»

Summary in English: In his new picture book "Do You Want To Play?" (original Norwegian title "Skal vi leke?") Svein Nyhus presents simple tasks for toddlers and stripped down illustrations in messy ink and brush. Nyhus' goal for the book was to play with it as a physical object, stimulate the interaction between child and reader, give life to a charming character, and just have fun.

«Skal vi leke?», som kom nå i november 2016, er en enkel pekebok for små barn. I den leker jeg med papirboka som fysisk gjenstand.

Uambisiøs minimalisme med ambisjoner

Boka er et uhøytidelig forsøk. Jeg ville lage noe ukomplisert på kort tid – og få det til å virke.

Derfor er alt i «Skal vi leke?» ekstremt nedstrippa. Teksten er minimal, med spørsmål og oppfordringer istedenfor en historie. Motiva likner på flate symboler. De er tegna med tusjpensel i en overdrevent kladdete strek. Fargene er begrensa til blått og rødt på kremgul bakgrunn.

Men tankene bak boka var ambisiøse nok: jeg ønska å aktivisere sanser og kropp og lage et sosialt leketøy for barn og voksne. Boka skulle kunne leses, og lekes, flere ganger. Jeg prøvde også å skape noe personlig og sjarmerende i all minimalisme. På den måten ville jeg gi liv til en figur av papir og gjøre boka til en venn. Ikke noe originalt nytt, men altså min variasjon over temaet.

Rask tusjing med pensel (og digital fargelegging) er en enkel teknikk.
Likevel tvilte jeg meg gjennom mange forsøk før jeg bestemte meg.

Jeg liker det som er sært og likevel forståelig. Og jeg liker å se hvor enkelt jeg kan lage ting og likevel gi uttrykket særpreg og gjøre opplevelsen rik.

Jeg har også kjempesans for barn (vel, for alle levende, egentlig), for undring, for nysgjerrighet og apetitt på livet. Ja, for alvor og lek og alvoret i leken. Jeg tror også det er viktig å tulle sammen.

Så joda, «Skal vi leke?» er enda et eksperiment med innhold og form i en bildebok. En konseptbok nesten.





Forresten (I)

Det første bokeksemplaret ble sendt i en konvolutt som var merka med navnet til tvillingbroren min. Det er en ubetydelig detalj, selvsagt, men jeg opplevde forvekslinga som uvanlig sympatisk. Det ble en hyggelig påminnelse om min egen plass i universet – og at et stort, aktivt forlag består av mennesker av kjøtt og blod.

Egil illustrerte flere populære barnebøker for Gyldendal på 1990-tallet. For meg representerte han et uoppnåelig ideal inntil jeg innså at alle er verdensmester i å være seg sjøl. Men han er selvfølgelig fortsatt en stor helt.

Forresten (II)

1. «Men se nå! Jeg kan lage et tak! Du, da?»

2. Joda! (Foto: S. A. Svendsen, 2007)

Forresten (III, juni 2017)

Videosnutten under er fra Litteraturfestivalen på Lillehammer i 2017. Der tegna og fortalte jeg for en gjeng med treåringer – mens Butti dytta meg rundt med papirfingeren sin.

Alltid morro å ha besøk av selveste Svein Nyhus i @gallerizink @norsklitteraturfestival ✨

Et innlegg delt av Galleri Zink (@gallerizink) torsdag 01. Juni. 2017 PDT

---

Se også:

Mer boklek:
• Å leke gjemsel med pekeboka «Lars er Lars»
• Å stimulere språket med «Lars er ikke»
• Å bruke «Jeg!» og andre bildebøker i barnehagen

Andre bøker i grov tusjteknikk:
• «God natt, natt» (2009)
• «Sånt som er» (2010)
• «Blekkspruten» (2016)

Riksmålspris for «Blekkspruten»

Summary in English: Gro Dahle's and Svein Nyhus' "Blekkspruten" ("The Octopus"), a picture book about sexual abuse, was recently awarded a literary prize from the Riksmål Society. Here are the jury's statement as well as the acceptance speech from the author (all in Norwegian).
Gro Dahle is a Norwegian author, writing in different genres. She has reached international acclaim for her children's books, illustrated by her husband Svein Nyhus. Her books are published in more than 15 countries. Book illustrations: © Svein Nyhus

Juryleder Åsil Øverland fra Riksmålsforbundet og prisvinner Gro Dahle.
Bokillustratøren popper opp i midten. Kunstverket er av Hans Normann Dahl.
Foto: Riksmålsforbundet

Under Barnebokdagene på Gjøvik mottok Gro Dahle Riksmålforbundets barne- og ungdomsbokpris for «Blekkspruten», ei bildebok om seksuelle overgrep mot barn. Boka er illustrert av Svein Nyhus.

Illustratøren har hatt et litt nølende forhold til Riksmålsforbundet. Vestfolddialekta og temperamentet hans ligger nærmere radikalt bokmål og nynorsk enn det riksmål gjør, en språkform han har oppfatta som en konservativ sosiolekt. Likevel illustrerte han riksmålsklassikeren «Moro-Vers» i 2000 og har levd godt med det. Han har samtidig innsett at forbundet har betydd mye positivt for norsk språk og kultur. For språk er viktig. Det er kommunikasjon og identitet. Og det er gøy.

Juryen har i år bestått av Åsil Øverland, Høyre-politikeren Bjørgulv Vinje Borgundvaag og Heidi Sævareid, hun som vant prisen i fjor. Og jurybegrunnelsen er uvanlig presist formulert. Så joda, språk er virkelig et fantastisk verktøy.

Juryens begrunnelse

Fest og barnebokdager på Gjøvik!

Når man holder en bok av Gro Dahle og Svein Nyhus i hånden, vet man at den holder kunstnerisk høyt nivå både litterært og visuelt. Blekkspruten er et usedvanlig inspirert samarbeide, og selv om dette er en språkpris, kan man ikke se bort fra den helheten Dahle og Nyhus har skapt.

Allerede omslaget på Blekkspruten bærer bud om at dette ikke er noen solskinnshistorie. Dahle-Nyhus har tatt for seg vanskelige emner før. Boken om en sint, voldelig far var også sterk kost. Det samme gjelder Håret til mamma, som tok for seg depresjon og psykisk sykdom på en ærlig, men likevel nennsom måte.

Dahle-Nyhus har spesialisert seg på å formidle tung tematikk ved hjelp av litterære og visuelle fortellerteknikker som treffer barn uten å overvelde dem. Med Blekkspruten må utfordringen ha vært stor. Det å finne uttrykk for å fortelle om en bror som misbruker sin lillesøster, må ha vært en kamp. Det er likevel gjort med stor klokskap og med respektfull forståelse, og det tabubelagte temaet som incest er, omtales på en måte som gjør det enklere for barn å forstå. I tillegg til sine litterære og kunstneriske kvaliteter fyller boken derfor en viktig funksjon for å opplyse barn om seksuelle overgrep. Den gir barn et språk til å snakke om det unevnelige, og voksne et språk for å hjelpe. Gitt bokens målgruppe har Dahle funnet en forbilledlig balanse mellom det å være presis og det å være for detaljert. Hun skyr ikke unna det vonde, men skremmer samtidig ikke de unge mottagerne – hun unnlater å formidle på en måte som målgruppen ikke har verktøy til å takle. Det er godt gjort!

Det er særlig ved hjelp av utstrakt metaforbruk at forfatteren evner å snakke tydelig om incest. Den bærende metaforen er blekk. Det går an å forstå dette bildet temmelig fysisk, nemlig som en utløsning, men aller mest kraft får metaforen når blekket forstås som noe som lammer og blinder barnet, noe som danner en skygge over hele hennes tilværelse. Blekksprutens fangarmer blir et bilde på armer og hender og fingre som trenger seg inn og finner frem overalt – der de ikke skal være. Det finnes flere lag i teksten, og den vil utvilsomt tale ulikt til ulike lesere. Antagelig vil den forstås best av barn som på et eller annet vis kan kjenne seg igjen i det som skjer i boken – de vil skjønne det som andre barn blir spart for å måtte skjønne. Boken trenger likevel ikke å nå frem til alle barn på samme måte. Dette er en bok som gir livshjelp til en gruppe som trenger det sårt.

Blekkspruten er ikke bare en hjelpebok, den er også litteratur på høyt nivå. Språket er både presist og poetisk, fullt av rytme og klang. Gro Dahle er en erfaren forfatter som en rekke ganger har vist sin fantasifulle fortellerevne og gode språkfølelse, og årets bok er intet unntak. Sammen med Svein Nyhus har hun skapt et helstøpt stykke kunst og en historie som angår mange.

Skriftlig takketale fra Gro Dahle

Gro Dahle/Svein Nyhus: «Blekkspruten» (2016)
Omtaler og anmeldelser: 1 2 3 4 5 6

Språket som verktøy, språket som lampe

Vi trenger ord og setninger om det som er vanskelig – og fortellinger om det vi ikke vil vite, sa Gro Dahle i sin takketale etter overrekkelsen av riksmålsprisen for sin barnebok. Les talen her.

Jeg er veldig glad for å få ta i mot en språkpris som dette! Tusen takk! For Riksmålsforbundets barne- og ungdomsbokpris er en pris som virkelig peker på språket med tykk finger, som løfter fram språket, holder det opp og sier ”Se på språket!”, dette fantastiske verktøyet vi mennesker har for å uttrykke oss, dette forunderlige redskapet for å kommunisere, for å utvide vår forståelse, for å tenke og undersøke verden rundt oss, for å nå fram til hverandre! For språket som materiale er så rikt, så fullt av muligheter!

Som skrivelærer og som forfatter er jeg selvfølgelig opptatt av språkets verktøykasse og språkets potensial. Og jeg er derfor svært takknemlig for denne anledningen til å juble litt ekstra for ordene! Disse trofaste ordene! Alltid beredt står ordene der, klare til innsats, klare til oppdrag, klare til å utrette mirakler, for ordene bare venter på at vi skal gripe tak i dem og bruke dem der vi trenger dem. De små ordene, de ivrige ordene, ord om vanskelige dager, ord om fine dager, ord som rommer og favner vidt og bredt i alle retninger, ord med undertekst nok til dimensjon på dimensjon – og ord som prøver seg fram i skyggene, som leter seg fram langs trange korridorer, inn mot mørke kroker og kott, ord som lykter og lamper, som åpner opp, lyser opp, finner fram, ord som blir gode hjelpere, venner, bestevenner, trøsteord, støtteord, ord fulle av håp.



Nettopp denne boka ”Blekkspruten” som jeg får Riksmålsforbundets barne- og ungdomsbokpris for, er en bok hvor språket i seg selv er viktig, både som lyskaster på et vanskelig emne og som en frigjøringsmetode. ”Blekkspruten” er en bildebok om incest for alle aldre. Det er mannen min, Svein Nyhus, som står for den visuelle fortellingen, mens jeg har formulert den verbale fortellingen. Sammen forteller bilde og tekst en historie om en liten jente som blir utsatt for seksuelt overgrep og tillitsbrudd. Bildeboka som medium egner seg svært godt til å fortelle om vanskelige emner, nettopp fordi bildeboka ofte bruker språklige virkemidler som metaforer, som har mange rom og mange nivåer. Barn opp til elleve-, tolv-, tretten-, fjorten-års-alderen leser overflateplanet og forholder seg til den konkrete handlingen, eventyret. Mens voksne leseren eller formidleren leser underteksten også. Metaforen gjør at det er to historier i én historie, at barnet forholder seg til metaforens overflateplan og leser konkret.

I denne sammenhengen ser barnet en gutt som kan forvandle seg til ape, til elefant – og til blekksprut. Og denne blekkspruten skremmer jenta i historien, trekker henne under vann, noe som kan være skremmende i seg selv, men som av de fleste barn oppleves som et fantasifullt eventyr. De som selv har vært utsatt for incest og de voksne derimot, vil se at fortellingen kan handle om andre ting mellom linjene. Bildebokas metafor gjør at barna kan møte fortellingen på sitt nivå og forstå den med sin bakgrunn og på sin egen måte. Noe som nettopp gir en rik mangetydighet. Noe som igjen ligger i språkets natur, å kunne være mangetydig, men også presis i sine språklige bilder.

Og dette elsker jeg, å jobbe med språket på denne måten at jeg kan fortelle mange ting og skape mange nivåer i teksten med enkle og konkrete bilder, å åpne rom i tekstens hus, trapper opp, trapper ned. Og slik kan en bildebok romme både den voksne leseren og barnet og ungdommen samtidig i dette språklige byggverket. Hemmeligheter nok for alle.



Det er hemmelig med overgrep og vold i hjemmet, hemmelig med psykisk syke foreldre også, mor med angst eller deprimert far. Og hemmelig med alkohol- og rusmisbruk, hemmelig med fengsel, hemmelig med omsorgssvikt. Men incest er kanskje det hemmeligste av det aller hemmeligste. Det som er hemmelig på denne farlige måten, må snakkes om og skrives om, det trengs samtaler om dette og bildebøker. Det trengs å åpnes opp, det trengs ord og historier, fabler og allegorier. For vi trenger ord og setninger om det som er vanskelig – og fortellinger om det vi ikke vil vite.

Det var ikke så lett å vite hvordan jeg skulle begynne å skrive om det, hvilke ord jeg skulle bruke, hvor trygt eller hvor utrygt jeg kunne skrive, hvor farlig eller ufarlig fortelingen skulle være. For jeg ville ikke gjøre barn redde, ikke redde for å si noe, ikke redde for kropper og mager og pupper og romper og hårete bein og store hender, ikke redde for voksne menn eller store gutter, for de fleste store menn og store gutter er snille og vennlige og trygge.

Så hvordan fortelle da, uten å skremme, men allikevel bevisstgjøre? Hvordan fortelle slik at både voksne og barn kan lese boka? Hvordan formulere slik at det ikke ble et pedagogisk hefte, ikke et informasjonsskriv, ikke en lærebok, ikke en samling råd – men en tekst med skjønnlitterære kvaliteter? Hvordan finne en kunstnerisk balanse mellom barn, tenåring og voksen, mellom fiksjon, underholdning og alvor?



Jeg hadde ingen ord om dette temaet, ingen fortellinger om incest og var redd for å skrive om det, tenkte at jeg ikke kunne klare det, at det ble for vanskelig, for mye risiko. Men fordi jeg virkelig ville prøve å formulere noe rundt dette, fordi jeg ønsket det, måtte jeg lete etter ordene. Jeg måtte prøve å finne de ordene som ikke fantes, skrive dem fram, lete etter allegorier, metaforer, språklige bilder, konkretisere det usagte. For ordene om incest må kunne være tilgjengelige, må kunne finnes av de som trenger dem, må kunne brukes. Både voksne og barn trenger språk for de vanskelige erfaringene sine, både voksne og barn trenger historier for de lukkede rommene, de innelåste erfaringene, de stengte opplevelsene. Og barn trenger å vite at noen vet, at noen har vært der og at ordene som finnes også kan brukes om disse erfaringene, for det trengs ord både for det som er trygt og for det som er utrygt.

Det handler om å gi barn ord for å kunne gjenkjenne og identifisere vonde følelser, å gjenkjenne trygge og utrygge situasjoner. Jeg håper på å kunne gi barn ord for å kunne fortelle om sine erfaringer, gi dem ord for å kunne snakke om det som har skjedd, om det de har opplevd, fortelle de altfor farlige hemmelighetene sine.

Ordene er frigjøringsverktøy, språket er et redskap for å åpne opp, lufte ut de innelåste hemmelighetene som eser der inne i mørket. For usagte hemmelige hemmeligheter er mye farligere enn fortalte hemmeligheter, for hvis det er noen som vet, så kan kanskje noen hjelpe, og bare det å si det, er hjelp i seg selv, å fortelle åpner en lufteluke.



Derfor kan ordene gi håp. Og trøst. Og mulighet. Også boka i seg selv kan være en trøster, for en bok om incest kan være en støtte for et barn som har opplevd dette, en slik bok kan være en hemmelig venn, en som vet om, en som lytter. Boka blir dermed et vitne om det som har skjedd – og en vikar – som forteller en parallell versjon av leserens egne farlige fortelling. Blekksprutord om blekkspruterfaringer.

Mange lurer på om slike emner som vold i hjemmet og incest og psykisk syke foreldre egner seg for barn – om barn ikke skal skånes og skjermes fra sånt, fra virkelighetens brutalitet og mørke kjellere. Men her i Kardemommeby finnes disse kjellerne, det finnes mørke kott, skygger, kroker og hjørner hvor barn gjemmer seg, hvor barn lever i uutholdelige hverdager. Mange barn, tusenvis og tusenvis av hemmelige skyggebarn som ingen vet om, som de fleste ikke ønsker å vite om, barn som tror de er alene i hele verden, at ingen andre vet om dem, de finnes virkelig.

Jeg ønsker derfor at det også skal finnes bøker om også disse barna, at det skal finnes bøker om hver mørke krok, at det skal finnes bøker om barn der barna finnes, at det skal også finnes språk for disse erfaringene. Da kan språket peke på disse barna og si at vi vet om dere, språket kan strekke fram hendene sine, ordene kan komme inn de smaleste sprekker og hilse på, hviske at de ikke er alene, for ordene kan bli venner, kan trøste, kan holde med selskap og kan også si at hvis de bare forteller hemmelighetene sine, så kan de få hjelp. Slik kan språket bli en redningsvest, et tau, en stige, en lommelykt. For så viktig er språket!

---

Se også:
• Gro Dahle om å skrive om vanskelige ting
• Omtaler og anmeldelser av «Blekkspruten»
• Illustratøren om arbeidet med boka

«Blekkspruten» – omtaler og anmeldelser

Summary in English: Gro Dahle's and Svein Nyhus' "Blekkspruten" ("The Octopus"), a picture book about sexual abuse, was released in September 2016. Here are links to a podcast and an essay, as well as several reviews on the book (all in Norwegian).
Book illustrations: © Svein Nyhus

Gro Dahle/Svein Nyhus: «Blekkspruten» (2016)
Omtaler og anmeldelser: 1 2 3 4 5 6 7

«Blekkspruten», den nye bildeboka Gro og jeg kom med i september, handler om seksuelle overgrep mot barn. Gros bøker får alltid mer medieoppmerksomhet enn de jeg lager aleine. Det er lett å forstå. Men det har nok vært litt roligere enn det forlaget kunne frykte for en bok om et såpass tabubelagt tema. Dete r antakelig et godt tegn.


Her er flere nettomtaler og avisklipp, blant annet Gros og min samtale om arbeidet vårt, Gros blogginnlegg på forlagets nettsider og den første avisanmeldelsen av «Blekkspruten».

Bokprat 12. 9. 2016: Gro Dahle og Svein Nyhus forteller
om arbeidet bak bøkene sine

Forlagsliv 13. 9. 2016: Gro Dahle om å skrive
«Blekkspruten»

Dagbladet 17. 9. 2016: «Ny bildebok om incest: Nærmer seg det vanskelige uten å skremme.»

Joda, jeg synes nok Gros kloke, poetiske fabel om et såpass vanskelig tema hadde fortjent en femmer i Dagbladet. Samtidig er anmeldelsen egentlig veldig positiv. Det er i alle fall fint at illustrasjonene beskrives som uvanlig tydelige. Sjøl var jeg nemlig redd for at de dramatiske tusjtegningene overkjører nyansene, følsomheten i teksten og sårbarheten i tematikken. At de roter til innholdet og forvirrer mer enn de forklarer. At virkelighet og alvor blir borte i form, i eksperimenter, tegneteknikk og overflatisk annerledeshet. At omskrivninger og symboler tildekker og ufarliggjør.

Men sånn var det visst ikke. Anmelderen synes boka nesten blir overtydelig. Flott. Når en slipper litt på kontrollen, tar sjanser og gir rom for kreative tilfeldigheter, blir alt mer uforutsigbart. Da kan også tolkninger og kritikker gå i flere retninger. Bøkene, med sine mer eller mindre vellykka prosjekter, og anmeldelsene blir utgangspunkt for diskusjon. Spennende.

Nyere kommentarer

Noen dager seinere kom Guri Fjeldbergs anmeldelse av boka i Bergens Tidende. Hun er prisbelønt kritiker – og uvanlig modig. Lokalavisa her omtalte utgivelsen med intervju og bilder, kommentar fra Mary-Ann Oshaug ved Incestsenteret i Vestfold og en anmeldelse. Også Vårt Land ga boka brei omtale og en gjennomgang fra en trofast kritiker. Barnebokritikk.no kom som vanlig med den lengste anmeldelsen.

Bergens Tidende 23. 9. 2016: «Incestbok som gjør det lettere å si ifra»

Tønsbergs Blad 27. 9. 2016: «–Viktig at en slik bok finnes» / «Det vonde overgrepet»

Vårt Land 4. 10. 2016:
«Kaster lys i mørke kroker»

Vårt Land 4. 10. 2016:
«Kaster lys i mørke kroker»

Vårt Land 4. 10. 2016:
«Kaster lys i mørke kroker»

Barebokkritikk.no 13. 10. 2016: «Vond, men viktig bok»

Vårt Land 17. 10. 2016: «Poetisk lys i mørkt rom»

Tønsbergs Blad 24. 10. 2016: «Riksmålsforbundets barne- og ungdomsbokpris til Gro Dahle»

Oppland Arbeiderblad 24. 10. 2016:
«Prisutdeling og åpning av barnebokdagene»

---

... og rett før jul kom NRK med et ikke-julegave-tips og kloke kommentarer om behovet for «støtende litteratur». Og Marianne Lystrup i Vårt Land valgte «Blekkspruten» som en av årets tre beste barnebøker.

NRK 19. 12, 2016:
«Vi trenger barnebøker om overgrep»

Vårt Land 20. 12. 2016: «Årets beste bøker 2016» (utsnitt)

---

Se også:
• Utdrag fra «Blekkspruten»
• Alle blogginnlegg om «Blekkspruten»

En bildebok som får barn til å snakke – og som har blitt teater

Summary in English: When "Krigen" ("The War", 2013), a picturebook about the impact of divorce on children, was presented at a primary school in Norway, the teachers started discussion groups to let pupils talk about the problem. The book is written by Gro Dahle, author-wife of Svein Nyhus, and illustrated by their daughter, Kaia Dahle Nyhus. Also in this blog post are pictures from a Polish theatrical adaptation of "Krigen", as well as the covers of three picture books written and illustrated by Kaia.

«Krigen» får barn til å snakke

NRK melder at bildeboka «Krigen» har fått en skole på Østlandet til å starte samtalegrupper for skilsmissebarn. Det er jo interessant. Og hyggelig. Altså at en bok kan få noen til å snakke og kanskje gjøre ting lettere.

«Krigen», som ble utgitt i 2013, er skrevet av Gro Dahle og illustrert av Kaia Dahle Nyhus, dattera vår. Boka handler nettopp om dramatikken barn ofte opplever når foreldrene skiller seg.

«Krigen» ble nominert til kritikerprisen og Nordisk Råds barnelitteraturpris (som velfortjent gikk til «Førstemamma på Mars» og «Brune»).



«Krigen» som polsk-norsk teater

Flere av Gros allalderbøker om vanskelige temaer har blitt dramatisert. Denne høsten viser Teatr Andersena i Lublin i Polen forestillinga «Mama, tata, wojna i ja» («Mamma, pappa, krigen og jeg»), en teateroppsetning basert på «Krigen» (som kom på polsk i 2015). Instruktør er Simone Thiis fra Norge. 10. november har Teater Nova premiere på en norsk versjon.

Jeg har ikke sett stykket, men som visuell forteller er jeg imponert over den enkle, men effektive scenografien jeg ser på bildene. Det er også inspirerende å sammenlikne plakatene med bokillustrasjonene. Ja, i kunst og kultur er det ingen korrekte fasitsvar, bare uendelig mange muligheter.

Foto: Semimatt.pl, 2016

Foto: Semimatt.pl, 2016

Foto: Semimatt.pl, 2016

Regissøren forteller at de polske teaterkritikkene har vært «fantastiske», men stilt spørsmålet: «Er Polen klar for dette?». Liknende respons fikk oppsetninga hennes av «Sinna Mann» i 2014. Også de utfordrende barnebøkene «Håret til mamma» («Włosy mamy», 2010), «Snill» («Grzeczna», 2010) og «Sinna Mann» («Zły Pan», 2013) har skapt debatt i Polen. Til og med «Pappa!» («Tato!», 2008) fikk småbekymra oppmerksomhet.

Kaias egne bøker

Kaia, som altså tegna i «Krigen» i 2013, har illustrert flere av bøkene til Gro: «Håpe, sa gåsa» i 2011, «Jeg kunne spise en ku» i 2012 og «Megzilla» i 2015. I tillegg har hun skrevet og tegna tre egne bildebøker: «Vil du høre en hemmelighet» (2014), «Pappaer overalt» (2015) og «Hun som kalles søster» (2016).

«Vil du høre en hemmelighet?»
Anmeldelser: 1 2

«Pappaer overalt»
Anmeldelser: 1 2 3 4 5

«Hun som kalles søster»
Anmeldelser: 1

Kaia har forresten en storebror som også tegner. Han har illustrert flere forsider i grøsserserien «Marg & Bein».

Okei da, når jeg først ramser opp så mange titler: høsten 2016 har Gro også kommet med bildeboka «Blekkspruten» og diktsamlinga «Søster».

---

Se også:
• Bruk av «Krigen» i skolen
• Om «Krigen» i «Challenging and Controversial Picturebooks» (side 84-89, på engelsk)
• Skilsmissebøker for barn
• Mer polsk teater: «Sinna Mann» (2014) og «Snill» (2015 og 2016)

Bildebokskolen 84: «Blekkspruten» – en bildebok om seksuelle overgrep

Summary in English: Picture Book Class #84: Gro Dahle's and Svein Nyhus' "Blekkspruten" ("The Octopus"), a picture book about sexual abuse, was recently released. Instead of making the book into a therapeutic aid aimed at abuse victims only, the writer-illustrator couple tries to create an artistic crossover book for everyone. At the bottom of this blog post are links to a list of children's books on taboo topics (all in Norwegian).
Book illustrations: © Svein Nyhus

Gro Dahle/Svein Nyhus: «Blekkspruten» (2016)
Omtaler og anmeldelser: 1 2 3 4 5 6 7

13. september var det lansering av «Blekkspruten», den nyeste bildeboka Gro og jeg har lagd sammen.

Boka handler om seksuelle overgrep mot barn, om Apen som trekker gardinene for og vil leke blekksprut, og om Gullet som ikke vil.

«Blekkspruten» begynte med en oppfordring fra engasjerte bibliotekarer og ideer fra gode hjelpere. Istedenfor å lage en barnebok med råd til dem som har vært utsatt for overgrep, et tilrettelagt hjelpemiddel for samtaler og terapi, prøvde vi å lage en skjønnlitterær allalderbok. Sånne bøker har flere nivåer, de kan tolkes friere og leses av flere. Barn får med seg den ytre handlinga, ungdommer og voksne oppfatter det som ligger under.



Forfatteren og tegneren i en bildebok forteller historien på hver sin måte. De bruker ulike metoder med ulike potensialer og begrensninger. Men ordene og bildene virker sammen. Ja, teksten påvirker, illustrasjonene påvirker, bildebokskaperne påvirker. I denne boka styrer altså både Gro og jeg, hver for oss og sammen. Vi prøver for eksempel å vise hvem denne Apen er, det vil si overgriperen i fortellinga. Det er både lett og vanskelig.

Gro formidler følelser og situasjoner i et enkelt språk. Hun beskriver ikke overgrepene direkte, men bruker metaforer, poetiske antydninger og spørsmål: «[når boka] begrenses til kun å handle om incest, blir den trangere og mer lukket, og avhengig av den voksne formidleren, kan den da bli mer ubehagelig enn den faktisk er i sin åpenhet.» Okei. Som illustratør er jeg en medforteller som må tolke teksten, det vil si oversette og gjendikte den i konkrete bilder.

Jeg har forsøkt å gjøre tegningene passe forståelige og passe uforståelige. Jeg bruker sleivete tusj og symbolske detaljer, i en slags rik enkelhet. Flertydige bilder og tekster kan bli en utfordring for dem som innbiller seg at de alltid må forstå alt. Her holder det lenge bare å ta imot og oppleve. Leserne kan bruke sin egen fantasi og dikte videre sjøl. Da kan de utvide historien akkurat så mye eller lite de vil.



En bok kan dessverre ikke redde en hel verden, men det er viktig at det finnes ord for det aller hemmeligste. At bøker som denne rett og slett er til, at den ligger der og venter på at noen skal finne den. For kunst og kultur skaper opplevelser og vekker følelser og tanker. Den som leser, hører eller ser, kan kjenne seg igjen, erfare noe nytt og finne trøst. Så kan kanskje også denne boka åpne noen øyne og dører. Den kan bli en venn, gi håp og kanskje hjelpe litt likevel. Eller kanskje ikke.

Det går i hvert fall an å fortelle om absolutt alt. Det handler bare om form, om hvordan en forteller noe. Og det er uendelig mange måter. «Blekkspruten» er bare én av flere barnebøker om incest og andre tabubelagte temaer. Sammenlagt blir det rikt og mangfoldig og verdifullt.

Ja, jeg tror veldig på synliggjøring, å vise fram og si høyt, også det forbudte, det vi ikke vil vite – og på forskjellige innganger til samme problematikk. For vi trenger å snakke om det som er vanskelig. Hvor grensene går. Hva som er greit og ikke greit. Og er den voksne trygg, blir barna det også. Tabuer handler om lært kultur. Så la oss løse problemer uten å være redde.

---

Se også:
• Omtaler og anmeldelser
• Utdrag fra «Blekkspruten»
• Flere bilder fra «Blekkspruten»
• Bildebokskolen 14: Alvorlige temaer i barnebøker
og:
• «Filiokus og Blåmann-Klåmann», en bildebok om overgrep
• «Hemmeligheten til Mats», en bildebok om incest
• Flere barnebøker om overgrep
• «Hvis klær kunne fortelle», fotoutstilling
og:
• Redd Barnas arbeid mot seksuelle overgrep mot barn
• Kripos kampanje mot seksuelle overgrep
• Landsforeningen mot seksuelle overgrep