Fint med lysere kvelder! pic.twitter.com/Qf75Us42HX— Svein Nyhus (@SveinNyhus) 28. mars 2016
28. mars 2016
Sommertid!
Summary in English: "It's daylight saving time! But where did that hour go? It'll be back in the fall!" (3-4 mins with brush and ink on A3 size paper.)
Emneord:
Filmer
,
Moro
,
skisser
,
Tegneteknikk
,
videoklipp
27. mars 2016
Bildebokskolen 82:
Seminar om «tegneseriens og bildebokas dramaturgi»
Summary in English: Picture Book class #82: Svein Nyhus' sketches and notes from a seminar on "The dramaturgy in picture books and graphic novels" in Oslo 2015. Among the speakers was Belgian artist Dominique Goblet ('The publisher said my work was good and well done, but not emotional. I had to start all over again.')
23. november 2015 arrangerte Leser søker bok stort seminar om «tegneseriens og bildebokas dramaturgi». Her viser jeg notatene mine fra den dagen.
Stikkordene og skissene er huskelapper til meg sjøl. De er dessuten sysselsetting for fingrene når kroppen ellers må sitte stille. Drodlinga er nok også en måte å holde på oppmerksomheten og konsentrere seg om det som blir sagt og vist. Uansett var det mye klokt å høre og en uvanlig inspirerende dag. Så tusen takk for den!
Hvis noen synes portrettene ikke likner, må jeg skylde på tusjene. Det var i hvert fall nødvendig å rydde litt i tegningene i Photoshop etterpå. Ja, det er merkelig hvordan tegneutstyret, og resten av verden, nesten aldri gjør som jeg vil.
(Alvorlig talt: Dette er skriblerier jeg ikke planla å vise til noen. Når jeg drodler, tegner jeg uten andre ambisjoner enn å ha det hyggelig der og da. Jeg noterer sånt jeg synes er småviktig i øyeblikket, koser meg med pennen på papiret og lar streken flyte uten å bry meg om resultatet. Da oppstår en behagelig prestasjonsfri sone der portrettlikhet ikke er viktig. Tvertimot er det mye gøyere å få til en tegning som jeg sjøl liker og har sin egen verdi, enn å lage flinke, dokumentariske portretter som likner.)
Se også:
• Seminar om «Bildebøker for voksne»
|
| 1a. Liv Gulbrandsen og Eivor Vindenes ønsker velkommen. Inga Sætre intervjuer Dominique Goblet om «tegneseriens sjangeroverskridende potensial». |
Stikkordene og skissene er huskelapper til meg sjøl. De er dessuten sysselsetting for fingrene når kroppen ellers må sitte stille. Drodlinga er nok også en måte å holde på oppmerksomheten og konsentrere seg om det som blir sagt og vist. Uansett var det mye klokt å høre og en uvanlig inspirerende dag. Så tusen takk for den!
Hvis noen synes portrettene ikke likner, må jeg skylde på tusjene. Det var i hvert fall nødvendig å rydde litt i tegningene i Photoshop etterpå. Ja, det er merkelig hvordan tegneutstyret, og resten av verden, nesten aldri gjør som jeg vil.
(Alvorlig talt: Dette er skriblerier jeg ikke planla å vise til noen. Når jeg drodler, tegner jeg uten andre ambisjoner enn å ha det hyggelig der og da. Jeg noterer sånt jeg synes er småviktig i øyeblikket, koser meg med pennen på papiret og lar streken flyte uten å bry meg om resultatet. Da oppstår en behagelig prestasjonsfri sone der portrettlikhet ikke er viktig. Tvertimot er det mye gøyere å få til en tegning som jeg sjøl liker og har sin egen verdi, enn å lage flinke, dokumentariske portretter som likner.)
|
| 1b. «Tegneseriens sjangeroverskridende potensial»: Dominique Goblet forteller om «Den som later som lyver» og andre prosjekter. |
|
| 2a. «Tegneseriens og bildebokas dramaturgi»: Flu Hartberg samtaler med Anneli Furmark, Mari K. Johnsen og Jens K. Styve. |
|
| 2b. «Tegneseriens og bildebokas dramaturgi»: Flu Hartberg samtaler med Anneli Furmark, Mari K. Johnsen og Jens K. Styve. |
|
| 2c. «Tegneseriens og bildebokas dramaturgi»: Flu Hartberg samtaler med Anneli Furmark, Mari K. Johnsen og Jens K. Styve |
|
| 3. «Leser søker bok»: Eivor Vindenes forteller om fordelene ved tilrettelegging og hjelp foreningen gir. |
|
| 4. «Mangainspirerte streker»: Hans Ivar Stordal intervjuer Sigbjørn Lilleeng om «Apefjes». |
|
| 5a. «Muligheter og begrensninger i tilrettelagt litteratur»: Lene Ask intervjuer Veronica Salinas og Anna Fiske. |
|
| 5b. Veronica Salinas og Anna Fiske forteller om «muligheter og begrensninger i tilrettelagt litteratur». |
Se også:
• Seminar om «Bildebøker for voksne»
Emneord:
Bildebokskolen
,
karikatur
,
Moro
,
skisser
26. mars 2016
Bildebokskolen 81:
Seminar om «bildebøker og illustrert skjønnlitteratur for voksne»
Summary in English: Picture Book class #81: Svein Nyhus' sketches and notes from a talk given by Norwegian artist Vanessa Baird on "Picture books for adults" in Oslo 2015:'I'm terrified of what's cute and seek discomfort and what's disturbing.'
30. oktober 2015 arrangerte Deichmanske bibliotek i Oslo stort seminar om «Bildebøker og illustrert skjønnlitteratur for voksne».
Ekstra inspirerende var det å høre Vanessa Baird fortelle om tegnekunsten sin, klokt og velformulert. Hun snakka om talent som forplikter, om å jobbe kontinuerlig og på innfall, skamløst mot ubehaget, der det vipper, og at hun ikke vil snakke ned noen, men likevel får kvelningsfornemmelser av Elsa Beskow, Tiriltoppen og Jo Nesbø. Drodleriene mine er fra timen hun og Audun Vinger prata sammen, blant annet om illustrasjonene til Karl Ove Knausgårds «Om høsten».
Se også:
• Seminar om «Tegneseriens og bildebokas dramaturgi»
30. oktober 2015 arrangerte Deichmanske bibliotek i Oslo stort seminar om «Bildebøker og illustrert skjønnlitteratur for voksne».
Ekstra inspirerende var det å høre Vanessa Baird fortelle om tegnekunsten sin, klokt og velformulert. Hun snakka om talent som forplikter, om å jobbe kontinuerlig og på innfall, skamløst mot ubehaget, der det vipper, og at hun ikke vil snakke ned noen, men likevel får kvelningsfornemmelser av Elsa Beskow, Tiriltoppen og Jo Nesbø. Drodleriene mine er fra timen hun og Audun Vinger prata sammen, blant annet om illustrasjonene til Karl Ove Knausgårds «Om høsten».
Se også:
• Seminar om «Tegneseriens og bildebokas dramaturgi»
Emneord:
Bildebokskolen
,
karikatur
,
Moro
,
skisser
25. mars 2016
«Akvarium» og «Lars er Lars» på dansk – og noe om for pene og flinke bilder
Summary in English: Danish translations of Gro Dahle's/Svein Nyhus's picture book "Akvarium" and Svein's "Ole er Ole" (Norwegian title "Lars er Lars") are out. Svein also discusses the risk of making the visual style too elaborate or dominant in a picture book. If an illustrator's technical skills are too masterful or the digital control are too rigorous, the illustrations may become impressive, but they may also take away the attention from the story. The result may be overworked art work without lively spontaneity and emotional touch.
Det danske forlaget Jensen & Dalgaard har nylig gitt ut to bildebøker jeg har illustrert: Gro Dahles «Akvarium» fra 2014 og min egen «Lars er Lars» fra 2011.
Den første boka er også anmeldt i avisa «Politiken» som beskriver illustrasjonene i «Akvarium» som «billeder, man aldri glemmer». Det er jo hyggelig.
Likevel er det mer interessant å lese kommentarene til en annen bildebok i samme avis. I møte med påfallende vakre og teknisk fullkomne datakollasjer spør bokanmelderen om «kan man også blive for dygtig? [...] Det er svært ikke at blive imponeret. Hvorfor bliver man så ikke berørt?»
Formen kan forstyrre for innholdet
Kritikeren har et poeng. Overdreven estetisering kan svekke uttrykkskraften i et kunstverk. Teknikken kan bli så suveren – eller spesiell – at form og håndverk tar all oppmerksomhet. Resultatet blir overflatisk effektmakeri som overskygger innhold og motiv. Det blir en imponerende oppvisning i flinkhet. Og verket reduseres til prestasjon og sirkusnummer, ikke en kunstopplevelse som vekker, løfter og flytter betrakteren til nye erkjennelser.
Skjønnhet – eller mesterlig håndverk – kan i feil sammenheng også formidle noe helt annet enn budskapet ellers. For eksempel skal Charlie Hebdos rablete, uprentensiøse tegnestil være et bevisst formgrep for å understreke anarkistisk protest og respektløs vitsing. Der passer det ikke med forskjønning og komplisert tegneteknikk.
Sammensatte uttrykk gir flere kvaliteter og rikere opplevelser
Jeg elsker og beundrer ekvilibristisk artisteri. Ja, flinke bilder gir deilig rus i øyeblikket. Men uten noe mer blir det fort nokså tomt og fattig. Det trengs tilleggskvaliteter.
For egen del har jeg særlig sans for det enkle og spontane. Tilfeldige småfeil og personlige særtrekk viser noe levende og menneskelig jeg kan kjenne igjen. Alt virker mer sant og ekte. Og sårbart, kanskje. Jeg tror jeg føler mer og sterkere.
Pynt og pene bilder er altså behagelige. De bekrefter gjerne det vi forventer. Men de bedøver også. Ja, jåleri kan tildekke, sløve og bremse. Kunstuttrykk som isteden gjør motstand, som stikker og irriterer, når dypere inn og sitter lenger i. Skitt smitter, ujevnheter gir avtrykk og farer skjerper sansene. Tror jeg.
Det beste er nok en blanding av alt. Høyt og lavt, lett og tungt, rett og galt. I passe mengder. Mangfold, variasjon og kontraster. Flere smaker. Det liker jeg. Kombinasjon og balanse mellom sikkert, rutinert håndverk og tilstedeværelse, glød og trøkk. Yes og ja takk!
For pene bilder i «Akvarium»?
Superflinkhet er et luksusproblem som ikke angår meg. Dessverre og heldigvis. Likevel prøver jeg ofte å prestere og imponere. Det ender med at jeg kjærtegner bildene mine til det ikke er skarpe kanter igjen og alle bakterier er borte.
Sånn var det med de de digitale kollasjene i «Akvarium». Da jeg ville gjøre uttrykket mindre glatt og gi bildene følsom kornete stofflighet, prøvde jeg for hardt. Jeg tegna detaljer stadig om igjen for å oppnå «spontan ruskestrek», jeg plasserte om på bitene og holdt på, men overarbeida illustrasjonene. Jeg gjorde dem for pene for alvoret i boka, og samtidig for dystre og stive.
I tillegg ville jeg gi boka et visuelt særpreg. Men hvert formgrep og hver stilistiske regel blei så overtydelig at sluttresultatet virker oppskriftsmessig, konvensjonelt, som om det bare er én riktig løsning og ikke rom for improvisasjon og overraskelser. Egenarten blei en utvendig stiløvelse, en utstudert manér på autopilot, flink men ikke følt. Jeg elsker nemlig pirk og kontroll, men flekker, feil og fri flyt likner mer på det levende livet. Ja, det perfekte er i denne sammenhengen det uperfekte. Det er en god trøst når jeg ikke får det til som jeg vil.
Enkelhet i «Lars er Lars»
Bøkene om Lars er enklere – selv om tegneteknikken nok er litt anstrengt og tilgjort der også.
Det danske omslaget til «Ole er Ole» illustrerer kanskje poenget. Jeg prøvde å være rik og ruskete da jeg tegna bokstavene til den norske originalen. Men skriftbildet mitt konkurrerer med forsidefiguren om oppmerksomheten. Den danske typografien lar hovedpersonen stå i fred. Det blir bedre. Rein og enkel og tydelig fokus. Det passer godt til en nedstrippa småbarnsbok som dette.
Så lærte jeg dét òg. At alt ikke kan være like stort og like viktig. Like gyldig blir likegyldig.
«Svein Nyhus har lavet nogle utroligt fine, tankevækkende og gribende børnebøger sammen med Gro Dahle. I Ole er Ole er Svein Nyhus alene om en helt anderledes simpel historie for de mindste børn. Bogen er hverken gribende eller tankevækkende, men det er til gengæld en virkelig fin og kær historie om Ole, der gemmer sig under et tæppe og som for hver side kommer mere og mere til syne. Samtidig er det meningen, at barnet, der får læst bogen op, får rystet sine ben, kildet sin mave, talt sine fingre og meget, meget mere. En bog, tænker jeg, der vil vække stor glæde hos børn fra 1 til 3 år.»
www.bornenesboger.dk
Les også:
• En fantastisk forhistorie til «Akvarium»
• Flere omtaler av «Akvarium»
• Andre bøker på dansk: «Silkesød», «Elis kuffert» og «Vrede mand»
Forresten: Seinere i år kommer også Gros og Kaias «Krigen» på dansk. Det blir fint.
Det danske forlaget Jensen & Dalgaard har nylig gitt ut to bildebøker jeg har illustrert: Gro Dahles «Akvarium» fra 2014 og min egen «Lars er Lars» fra 2011.Den første boka er også anmeldt i avisa «Politiken» som beskriver illustrasjonene i «Akvarium» som «billeder, man aldri glemmer». Det er jo hyggelig.
Likevel er det mer interessant å lese kommentarene til en annen bildebok i samme avis. I møte med påfallende vakre og teknisk fullkomne datakollasjer spør bokanmelderen om «kan man også blive for dygtig? [...] Det er svært ikke at blive imponeret. Hvorfor bliver man så ikke berørt?»
Kritikeren har et poeng. Overdreven estetisering kan svekke uttrykkskraften i et kunstverk. Teknikken kan bli så suveren – eller spesiell – at form og håndverk tar all oppmerksomhet. Resultatet blir overflatisk effektmakeri som overskygger innhold og motiv. Det blir en imponerende oppvisning i flinkhet. Og verket reduseres til prestasjon og sirkusnummer, ikke en kunstopplevelse som vekker, løfter og flytter betrakteren til nye erkjennelser.
Skjønnhet – eller mesterlig håndverk – kan i feil sammenheng også formidle noe helt annet enn budskapet ellers. For eksempel skal Charlie Hebdos rablete, uprentensiøse tegnestil være et bevisst formgrep for å understreke anarkistisk protest og respektløs vitsing. Der passer det ikke med forskjønning og komplisert tegneteknikk.
Sammensatte uttrykk gir flere kvaliteter og rikere opplevelser
Jeg elsker og beundrer ekvilibristisk artisteri. Ja, flinke bilder gir deilig rus i øyeblikket. Men uten noe mer blir det fort nokså tomt og fattig. Det trengs tilleggskvaliteter.
For egen del har jeg særlig sans for det enkle og spontane. Tilfeldige småfeil og personlige særtrekk viser noe levende og menneskelig jeg kan kjenne igjen. Alt virker mer sant og ekte. Og sårbart, kanskje. Jeg tror jeg føler mer og sterkere.
Pynt og pene bilder er altså behagelige. De bekrefter gjerne det vi forventer. Men de bedøver også. Ja, jåleri kan tildekke, sløve og bremse. Kunstuttrykk som isteden gjør motstand, som stikker og irriterer, når dypere inn og sitter lenger i. Skitt smitter, ujevnheter gir avtrykk og farer skjerper sansene. Tror jeg.
Det beste er nok en blanding av alt. Høyt og lavt, lett og tungt, rett og galt. I passe mengder. Mangfold, variasjon og kontraster. Flere smaker. Det liker jeg. Kombinasjon og balanse mellom sikkert, rutinert håndverk og tilstedeværelse, glød og trøkk. Yes og ja takk!
For pene bilder i «Akvarium»?Superflinkhet er et luksusproblem som ikke angår meg. Dessverre og heldigvis. Likevel prøver jeg ofte å prestere og imponere. Det ender med at jeg kjærtegner bildene mine til det ikke er skarpe kanter igjen og alle bakterier er borte.
Sånn var det med de de digitale kollasjene i «Akvarium». Da jeg ville gjøre uttrykket mindre glatt og gi bildene følsom kornete stofflighet, prøvde jeg for hardt. Jeg tegna detaljer stadig om igjen for å oppnå «spontan ruskestrek», jeg plasserte om på bitene og holdt på, men overarbeida illustrasjonene. Jeg gjorde dem for pene for alvoret i boka, og samtidig for dystre og stive.
I tillegg ville jeg gi boka et visuelt særpreg. Men hvert formgrep og hver stilistiske regel blei så overtydelig at sluttresultatet virker oppskriftsmessig, konvensjonelt, som om det bare er én riktig løsning og ikke rom for improvisasjon og overraskelser. Egenarten blei en utvendig stiløvelse, en utstudert manér på autopilot, flink men ikke følt. Jeg elsker nemlig pirk og kontroll, men flekker, feil og fri flyt likner mer på det levende livet. Ja, det perfekte er i denne sammenhengen det uperfekte. Det er en god trøst når jeg ikke får det til som jeg vil.
Enkelhet i «Lars er Lars»Bøkene om Lars er enklere – selv om tegneteknikken nok er litt anstrengt og tilgjort der også.
Det danske omslaget til «Ole er Ole» illustrerer kanskje poenget. Jeg prøvde å være rik og ruskete da jeg tegna bokstavene til den norske originalen. Men skriftbildet mitt konkurrerer med forsidefiguren om oppmerksomheten. Den danske typografien lar hovedpersonen stå i fred. Det blir bedre. Rein og enkel og tydelig fokus. Det passer godt til en nedstrippa småbarnsbok som dette.
Så lærte jeg dét òg. At alt ikke kan være like stort og like viktig. Like gyldig blir likegyldig.
www.bornenesboger.dk
Les også:
• En fantastisk forhistorie til «Akvarium»
• Flere omtaler av «Akvarium»
• Andre bøker på dansk: «Silkesød», «Elis kuffert» og «Vrede mand»
Forresten: Seinere i år kommer også Gros og Kaias «Krigen» på dansk. Det blir fint.
Emneord:
Akvarium
,
digital tegneteknikk
,
Lars
,
Omtaler
,
Oversettelser
28. januar 2016
Enda en polsk teaterversjon av «Snill»
Summary in English: Pictures from a new Polish theatrical adaptation of "Gentle" or 'What a Girl!" (original title "Snill", 2002), a picture book by Norwegian poet Gro Dahle and illustrator Svein Nyhus.
Photos from past adapations are here, here and here.
Nylig kom nok en polsk teaterversjon av «Snill», bildeboka som Gro og jeg lagde i 2002 og som ble utgitt på polsk under tittelen «Grzeczna» i 2010.
I høst var det også premiere i Bergen for en polsk-norsk teateroppsetning av den samme boka. Tidligere har den blitt dramatisert både i Norge og Sverige, kommet som tegnefilm og blitt oversatt til flere språk.
«Grzeczna» spilles nå av Teatr im. H. Ch. Andersena i Lublin i Polen. Manus, regi og scenografi er ved Aleksandra Konarska.
Heller ikke denne gangen har forfatteren eller jeg bidratt direkte i arbeidet med å tilpasse fortellinga til scenen. Når vi ikke engasjerer oss, mister vi kontrollen over sluttresultatet, men slipper jobben. Ja, en vinner og taper noe på det meste.
Konarska har basert scenografien fritt på illustrasjonene i boka. Det synes jeg er mer enn greit når det ferdige scenebildet har blitt så proft som her. Personlig og med særpreg. Så takk også til denne teatergjengen!
Forresten kom også Gros «Krigen» fra 2012 ut på polsk i januar 2016. Den er illustrert av selveste Kaia.
Se også:
• Svenske og norske teaterversjoner av «Snill»
• Norsk-polsk teater med animasjon av «Snill»
• Norsk animasjonsfilm av «Snill»
og:
• Blogginnlegg og wikipedia om «Snill»
• Kjøp trykk fra «Snill»
Nylig kom nok en polsk teaterversjon av «Snill», bildeboka som Gro og jeg lagde i 2002 og som ble utgitt på polsk under tittelen «Grzeczna» i 2010.I høst var det også premiere i Bergen for en polsk-norsk teateroppsetning av den samme boka. Tidligere har den blitt dramatisert både i Norge og Sverige, kommet som tegnefilm og blitt oversatt til flere språk.
«Grzeczna» spilles nå av Teatr im. H. Ch. Andersena i Lublin i Polen. Manus, regi og scenografi er ved Aleksandra Konarska.
Heller ikke denne gangen har forfatteren eller jeg bidratt direkte i arbeidet med å tilpasse fortellinga til scenen. Når vi ikke engasjerer oss, mister vi kontrollen over sluttresultatet, men slipper jobben. Ja, en vinner og taper noe på det meste.
Konarska har basert scenografien fritt på illustrasjonene i boka. Det synes jeg er mer enn greit når det ferdige scenebildet har blitt så proft som her. Personlig og med særpreg. Så takk også til denne teatergjengen!
Forresten kom også Gros «Krigen» fra 2012 ut på polsk i januar 2016. Den er illustrert av selveste Kaia.
Se også:
• Svenske og norske teaterversjoner av «Snill»
• Norsk-polsk teater med animasjon av «Snill»
• Norsk animasjonsfilm av «Snill»
og:
• Blogginnlegg og wikipedia om «Snill»
• Kjøp trykk fra «Snill»
Emneord:
film og teater-versjoner
,
Gro Dahle
,
Kaia
,
Polen
,
Snill
17. januar 2016
«Jeg!» som teater
Summary in English: Images from "Me!" (original Norwegian title "Jeg!"), a picture book by Svein Nyhus published 2004, and two theatrical adaptations of the book. The illustrations are collages of cut outs in pencil on marbleized backgrounds.
Flere av barnebøkene jeg har tegna til, har blitt dramatisert. Under er ferske glimt fra to ulike oppsetninger av bildeboka «Jeg!» fra 2004. Boka inneholder eksistensielle funderinger, som en slags fortsettelse av den filosofiske «Verden har ingen hjørner» fra 1999.
Forestillingene er både like og forskjellige. Det er fint. Men rart å se proffe kunstnere som jobber så engasjert med noe jeg sjøl har lagd. Så takk for innsatsen til alle sammen!
Klikk på bildene for å se større versjoner.
Oppsetning 2015: «Spor av meg» med Tussilago/Glød
Skuespillerne Elisabet Hagli Aars i Tussilago Produksjoner og Kristine Andersen Norberg i Glød Produksjoner har lagd en «fysisk og musikalsk, leken og poetisk forestilling for barn og lekne voksne». Stykket er inspirert av tekstene i «Jeg!» og hadde premiere i Arendal 18. juni 2015.
Oppsetning 2016: «Jeg!» med Brageteatret og Teater Manu
Brageteatret og Teater Manu har samarbeida om en tospråklig versjon for hørende og døve, altså på både norsk og tegnspråk. Oppsetninga hadde premiere i Drammen 15. januar 2016.
Også «Persiskop – kritikk av kunst for barn og unge» har anmeldt Brageteatrets iscenesettelse.
Oppslag fra boka
Illustrasjonene i boka er papirkollasjer. Figurer og detaljer er tegna med grov blyant på farva papir, skjært ut og limt opp på marmorert og mønstra bakgrunnspapir.
Skisser og annet
Se også
• Tussilago/Glød: «Spor av meg»
* Brageteatret/Manu Teater: «Jeg!»
• Blogginnlegg om «Jeg!» (skroll nedover)
• Teater- og filmversjoner av andre bøker
Flere av barnebøkene jeg har tegna til, har blitt dramatisert. Under er ferske glimt fra to ulike oppsetninger av bildeboka «Jeg!» fra 2004. Boka inneholder eksistensielle funderinger, som en slags fortsettelse av den filosofiske «Verden har ingen hjørner» fra 1999.
Forestillingene er både like og forskjellige. Det er fint. Men rart å se proffe kunstnere som jobber så engasjert med noe jeg sjøl har lagd. Så takk for innsatsen til alle sammen!
Klikk på bildene for å se større versjoner.
Oppsetning 2015: «Spor av meg» med Tussilago/Glød
Skuespillerne Elisabet Hagli Aars i Tussilago Produksjoner og Kristine Andersen Norberg i Glød Produksjoner har lagd en «fysisk og musikalsk, leken og poetisk forestilling for barn og lekne voksne». Stykket er inspirert av tekstene i «Jeg!» og hadde premiere i Arendal 18. juni 2015.
|
| Foto: Tussilago/Glød produksjoner |
|
| Foto: Tussilago/Glød produksjoner |
|
| Agderposten 17. 6. 2015 |
|
| Agderposten 8. 2. 2016 |
Oppsetning 2016: «Jeg!» med Brageteatret og Teater Manu
Brageteatret og Teater Manu har samarbeida om en tospråklig versjon for hørende og døve, altså på både norsk og tegnspråk. Oppsetninga hadde premiere i Drammen 15. januar 2016.
|
| Jeg, teatersjef i Teater Manu Mira Zuckermann, regissør Cecilie Mosli, fortellerstemmen Lina Josefine Mosli Sæther, kulturminister Linda Hofstad Helleland og teatersjef i Brageteatret Mari Holtet. Foto: Teater Manu |
|
|
Tolk Guri Mosand, skuespiller Sulekha Ali Omar, lydtekniker Jørgen Kamperhaug, lysdesigner Thomas Evensen og skuespiller Ronny Patrick Jacobsen Foto: Ronny P. Jacobsen |
|
| Drammens Tidende 15. 1. 2016 |
|
| Klassekampen 13. 1. 2016 |
|
| Klassekampen 18. 1. 2016 |
|
| Drammens Tidende 21. 1. 2016 |
|
| Ringerikes Blad 28. 3. 2016 |
Også «Persiskop – kritikk av kunst for barn og unge» har anmeldt Brageteatrets iscenesettelse.
Oppslag fra boka
Illustrasjonene i boka er papirkollasjer. Figurer og detaljer er tegna med grov blyant på farva papir, skjært ut og limt opp på marmorert og mønstra bakgrunnspapir.
|
| Kunsttrykk (signert digitalprint i A2) |
|
| Kunsttrykk (signert digitalprint i A2) |
|
| Kunsttrykk (signert digitalprint i A2) |
Skisser og annet
|
| Første idéutkast tegna med kulepenn 2004 |
|
| Utkast til forside og tittel 2004 |
|
| «Google-poesi» 2014 |
Se også
• Tussilago/Glød: «Spor av meg»
* Brageteatret/Manu Teater: «Jeg!»
• Blogginnlegg om «Jeg!» (skroll nedover)
• Teater- og filmversjoner av andre bøker
Emneord:
film og teater-versjoner
,
Jeg!
,
Omtaler
Abonner på:
Innlegg
(
Atom
)