Tegneteknikk:Om å tegne fugler og forandre stil

Summary in English: Svein Nyhus presents 108 drawings of birds from his illustrations for newspapers and children's books during the last 26 years. The collection shows different drawing styles and techniques, going from more conventional ballpoint pen and water colours, through experiments with pencil and eraser, collage, brush and ink and finally digital rendering.

Med ønske om at alle får luft under vingene i sommer, legger jeg ut en samling fugletegninger. De viser at stilen gradvis har forandra seg og at det er mange muligheter og ulike løsninger på like oppgaver. Ja, samlinga kan kanskje inspirere andre til egne eksperimenter?

Stil og teknikk i forandring

Kulepenn og vannfarger i
«Sesam Stasjons ABC» 1995

Fuglebildene her er utsnitt fra humoristiske avistegninger og bildebokillustrasjoner jeg har lagd de siste 26 åra.

På 1980- og 1990-tallet brukte jeg ofte tynn penn og vannfarger. Stilen var vitsete og misforstått barnevennlig. Detaljene skulle være korrekte og lett å oppfatte, men uttrykket ble banalt. Alt var så konvensjonelt og forutsigbart. Teknikken var anstrengt og tegningene overarbeida. Det var samme oppskrift for alt og bare ett riktig svar. Illustrasjonene ble likegyldige og uinteressante. Og smilet stivna.

Tusjpensel, filtpenn, blyant og
digitalfarger i «Sånt som er» 2010

Seinere har jeg prøvd å slippe litt på kontrollen. Jeg har stort sett beholdt gamle grep som klar strek, overdreven stilisering, formtilpasning og definerte arbeidsrammer, men jeg har lekt mer med form og teknikk. Jeg har pirka og klussa og testa blyant, kollasj, tusjpensel og datategning. Utprøvinga har ofte gått litt feil, men også overraska. Jeg har snubla over nye måter å gjøre ting på. Det er gøy.

Tidligere sjekka jeg oftere referansebilder. Nå blåser jeg i om det blir litt gæernt. Jeg karikerer og forenkler etter husken hvis det passer. Jeg hermer også etter mine egne tegninger. Da fortsetter jeg leken der jeg slapp sist, foredler og fortegner og driver innavl på personlige trekk. Sånn kan sluttresultatet få et tydeligere særpreg og en sterkere karakter. Samtidig er det selvsagt fint å få impulser utafra.

Datakollasj med tegneskjerm og
Photoshop til logo 2015

Selv om de uskyldige brukstegningene her er fattige hver for seg, liker jeg mangfoldet i bildekollasjen under. Ja, når jeg ser forsøkene under ett, stilt opp på denne måten, får jeg lyst til å lage mer. For det er slående hvor lite variasjon det tross alt er, jeg kunne ha spruta og herja og finpussa mye, mye mer. Likevel er det hyggelig å se at en viss mann har blitt modigere. En utvikling, i små steg, fra formel til forsiktig frilek.

God sommer!

1. Svaler (1991-2015)

2. Måker (1989–2014)

3. Kråker (1992–2014)

4. Ugler (1994–2014)

5. Ørner (1995–2014)

6. Småfugler (1997–2014)

7. ...og noen store (1994–2015)

Blyant og vannfarger i
«Den grådige ungen» 1997

Bonus: I 1997 tegna jeg et fordekt sjølportrett i bildeboka «Den grådige ungen». Der skriver nemlig forfatteren om ei jente som spiser opp alt og alle, også «Kråkepappan». Tegningen av den kråkefaren passer perfekt som avslutning på dette blogginnlegget. Jeg var bare så fornøyd med formen på håret hans!

---

Andre blogg-innlegg om like motiver i forskjellige teknikker:
• skog • «Håret til Mamma» • pappaer • hus • soverom • hav • «Hemmeligheten til fru Plomme» • sommertegninger • flere rom
...og flere dyretegninger:
• frosker • fisker • katter • flere dyr • «Esops fabler» • aper • hunder • rever

God sommer!

Summary in English: Two editorial illustrations by Svein Nyhus for a local newspaper: one from 2007 packed with puns on a rainy summer, and one from 1990 on local traditions for celebrating Midsummers Eve. The oldest is made with pen and water colours, the other with grey pencils and digital colouring.

Med denne reprisen av en avistegning ønsker jeg alle god sommer. Tegningen stod på trykk i Tønsbergs Blad i 2007. Da var det uvanlig vått i Vestfold. Journalisten ville vitse om regnet, og jeg ble med over to sider. Tegneteknikken er grå blyant fargelagt i Photoshop. Ok. Håper været blir bedre i år.

Om å tegne for kontrollert

Enda dypere i arkivet fant jeg et sankthans-motiv fra 1990. Også der er det tøys og mye å se på, men den gangen er alt barnsligere.

Nå, tjuefem år etterpå, synes jeg den eldste tegningen er nokså uinteressant. Alt er pent og ordentlig, men formen er for tradisjonell. Når det visuelle blir så klønete flinkt og uten personlighet, mister også innholdet betydning.

Joda, dette er bare en brukstegning og lett underholdning med kort levetid, men utførelsen er rett og slett kunstnerisk umoden. Stilen er oppskriftsmessig og forutsigbar, særlig figurene er konvensjonelle. Uttrykket blir banalt. Dessuten er tegnemåten uvanlig anstrengt.

Jeg lager morsomme typer og poeng, pirker og plasserer for å formidle stoffet så klart jeg bare kan, men overdriver tydeligheten og overarbeider noe som isteden bør være sommerlett og behagelig. Dessuten er komposisjonen ufokusert, alt er spredt jevnt utover uten tyngdepunkter for oppmerksomheten (vel, sånne stappfulle motiver kan også være en visuell gave til betrakteren og gøy å leke med). På samme måte gjør de glorete tivolifargene alt like viktig. Da blir ting like gyldig, altså likegyldig og uviktig. Sankthans-tegningen mister kraft i ufarlig stil, uskyldig overflate og stivbeint munterhet.

Jeg liker fortsatt å tulle og bidrar gjerne med uskyldig moro. Jeg liker også å ha kontroll over linjene som før. Men jeg tegner friere nå. Ja, lengre erfaring har gjort meg tryggere på håndverket og lært meg at sleivete sleng og luft gir liv.

Det nyeste bildet øverst er litt løsere i streken, litt mer følsomt og variert. Ja, jeg behersker blyant bedre enn penn. Da blir det straks mer utvungent, mer avslappa, mer levende. De fleste detaljene er fortsatt tydelig definert, men streken puster mer, den er ledigere, og mange partier er bare antyda. Sånn blir det større rom for tolkning. Bildet blir rikere selv om det er færre farger.

I 1990 var jeg forsiktig voksenfrekk og tegna kondom på bakken og pupp på svaberget. Nå har jeg blitt mye modigere. Jeg tør å klusse, antyde og prøve noe nytt. I alle fall litt. Ja, selvsensuren har blitt mindre. Det har dessverre også markedet for avistegninger. Sånne tegneoppdrag får jeg ikke lenger.

«Gå dit det brenner»

Forfatterkona mi pleier å si at enten kan en skrive om hva som helst på en måte som bråker og støyer, eller så kan en velge farlige temaer og motiver som bråker i seg sjøl. Ja, «gå dit det brenner» er et råd hun stadig gjentar. Det tror jeg er lurt. I tegningen min brenner det, men ikke sånn. Hm. Jeg trøster meg med at «du får være den du er til det går over av seg sjøl». Tror hun og jeg får ta en prat en dag.

Se flere sommertegninger her:
• Sensurert tegning fra 1988
• Tegning fra 1988 revidert i 1996
• Sommeraktiviteter i Vestfold 1991 og 2006
• Et kongelig sommermotiv fra 2012