Jeg har flere ganger drevet «komparative studier» og vist bilder som forestiller det samme. Denne gangen sammenlikner jeg åtte tegninger av hus som eksempler på detaljer og forenkling. Alle er henta fra bildebokillustrasjonene mine. I løpet av femten år har jeg gått fra en detaljert vitsetegnestil og «karikert realisme» til et løsere uttrykk. Husa har blitt mer symboler enn virkelige bygninger når tekstene har blitt mer poetiske med rom for fri tolkning. Men jeg liker fortsatt både detaljer og enkelhet, og synes ulike tegnemåter passer til ulike ting. Så enkelt. Ja, ulike oppdrag krever forskjellige løsninger.
1. «Den grådige ungen» (1997): Dette er en gammeldags enebolig i et idyllisk, norsk villastrøk som minner om mitt eget barndomshjem utenfor Tønsberg. Detaljene i tegningen skal gi leserne noe å se på og utvide historien som teksten forteller. Tegneteknikken er grå blyant, viskelær og vannfarger (vannløselig tusj på flaske).
2. «Den helt vidunderlige grisen Nøffi» (1998): Det røde huset er en karikert variant av vårt eget hus på Tjøme, på samme måte som teksten er en gjenfortelling av historien om vår egen datter Ninni og stuegrisen Nøffi. Legg forresten merke til kompostbingen bak huset og griseskiltet ved porten som også er basert på virkelige hendelser. Fortsatt er tegneteknikken blyant og vannfarger.
3. «Verden har ingen hjørner» (1999): Her leker jeg med lys, skygger og forenkla former, nesten som om det var en lekeby av byggeklosser. Inspirert av blant annet tysk ekspresjonisme bruker jeg også skeive vinkler og overdrivelser. Selve bygningene er dessuten mer eksotiske enn norske, ja, det meste er litt mystisk og annerledes. Det liker jeg. Teknikken er nok en gang blyant og viskelær.
4. «Bak Mumme bor Moni» (2000): Huset her skal være en visualisering av det generelle begrepet eller abstrakte tankebildet «hus». Teksten forteller om «Blå fjellet», «Hvite huset» og liknende, og da ville jeg antyde at dette er symboler og psykologi, ikke konkrete steder eller bygninger. Huset skulle dessuten være både rolig og truende på én gang. Jeg lagde over seksti utkast før jeg til slutt turte å sløyfe takstein, takrenner, vindussprosser og ringeklokke, og tegne så nakent som her.
5. «Ingen» (2001): Her tenkte jeg at en naken, konturløs flatestil kunne passe til en superenkel tekst om en som nesten ikke fins og er ensom. Samtidig la jeg inn gråtoner og nyanser for at det ikke skulle bli altfor kjedelig og ufølsomt. Forenklinga er dessuten en kontrast til de mer kompliserte illustrasjonene i «Snill» som jeg jobba med omtrent samtidig. På den måten skulle hver bok få sitt eget visuelle særpreg. Det tror jeg er viktig.
6. «Håret til mamma» (2007): Her kan leseren ane deler av husgavler i bakgrunnen. Jeg pleier ellers å tegne hele figurer og gjenstander uten beskjæring, og er dårlig på å antyde med få streker, men her viser jeg altså bare litt. Så får leseren dikte resten. Illustrasjonen er lagd som en blyanttegning i grått og oransje som er skanna inn, fargelagt og kombinert med marmorert papir i photoshop.
7. «God natt, natt» (2009): Huset her er så forenkla at det har blitt nesten som et skrifttegn i tusj, slående og tydelig som et piktogram, og slett ikke realistisk. Passer ok til den poetiske teksten. Tegneteknikken er svart tusjpensel fargelagt i photoshop.
8. «Sånt som er» (2010): Utsnittet her er henta fra bildeplansjene i den siste boka mi. Det viser hvordan jeg klusser videre og leker mer med husformen – som fortsatt har hjemlig saltak. Men byen til venstre virker heller litt søreuropeisk, kanskje? Teknikken er tusj og photoshop omtrent som i «God natt, natt».Andre blogg-innlegg der jeg sammenlikner motiver og tegneteknikker:
• 3. Skog
• 4. «Håret til Mamma»
• 7. Pappaer
• 16. Soverom
• 20. Elger
• 23. Hav
• 27. Katter
• 43. «Hemmeligheten til fru Plomme»
• 56. Flere dyr
• Avistegninger
• En boktegning
