«Bildebokskolen» 35: Barneblikket utvider bevisstheten

Summary in English: Picture Book class #35: In his semi-philosophical picture book "The World has No Corners" ("Verden har ingen hjørner", 1999) Norwegian illustrator and writer Svein Nyhus looks at the world as young children do: they experience things for the first time, try to make sense of what they see and often end up with poetic comments on details in a magical world that adults forget. The book has no traditional story but short texts similar to quotes and ideas from his own children when they were 3-5 years old. "The World has No Cormers" was followed up with "Me!" ("Jeg!", 2004), a picture book illustrated with collages instead of drawings made with pencils and water colours.

I 1999 utgav jeg bildeboka «Verden har ingen hjørner». Den har ingen vanlig handling, bare korte, halvfilosofiske tekster. Det er tankene til en liten gutt som sitter i en pappeske og ser på verden rundt seg.

Idéen til boka kom etter et foredrag av den svenske bildebokforskeren Ulla Rhedin. Hun fortalte om bildebøker og psykologi, om hvordan små barn opplever verden som ny og magisk, men prøver å forstå den likevel. Det inspirerte meg veldig; den neste boka mi kunne selvfølgelig handle om alt - om hele verden! Dessuten likna bekrivelsene i foredraget på det våre egne barn ga uttrykk for. De kom med tilfeldige kommentarer om stort og smått, og de morsomste utsagnene skrev vi ned, slik du ser i bildet nedenfor. Dermed var det klart; jeg ville lage min egen lille samling med livsbetraktninger, skrevet som om de var sitater fra et barn.

For små barn opplever alt for første gang og møter omgivelsene med et fordomsfritt blikk. De lurer kanskje på det de ser, prøver seg fram og leter etter mening, men forstår ting på sin måte. Uansett er verden uendelig stor og hemmelighetsfull — og samtidig liten, nær og hverdagslig. Barn tenker dessuten konkret, men mangler selvfølgelig den kunnskapen og fornuften de voksne har. Da kan de si og finne på ting som virker feil og komiske, men like gjerne si noe veldig poetisk og poengtert.

Dette forfriskende barneblikket har alltid fascinert meg, og jeg har som forfatter flere ganger tatt på meg «barnebrillene». Da forsøker jeg å se tilværelsen fra nye vinkler, nedenfra kanskje, som et barn ville gjort. Jeg drar på oppdagelsesreise og skattejakt i småting, åpner opp sansene og skjerper fokus, prøver å bruke øyne, ører, nese, tunge og fingertupper. Det blir en øvelse i oppmerksomhet og observasjon. Samtidig liker jeg å uttrykke meg kort, enkelt og grunnleggende, igjen nesten slik et barn ville ha gjort.

Her viser jeg to eksempler fra bøker der jeg har brukt barneblikket.

1. Eksempel på barneblikket i «Verden har ingen hjørner»

På himmelen er sola som lyser på alle bilene,
og der er skyene og der bor Gud.
Gud sitter og venter og venter,
og Gud har en kjempelang stige
og et kjempetungt piano som velter når det er tordenvær.
Stigen går ned til fafar på kirkegården.
Han er ikke levende og kan ikke spise opp maten sin.

For mennesker vokser til de ikke klarer mer.
Så dør de.
Og mus dør og katter dør,
og blomstene tørker i vasen og faller ned på bordet.
Og allting blir borte i veikanten. Det har jeg sett.

Men i jorda ligger potetene og prater sammen
og vil opp i lyset.

2. Eksempel på barneblikket i «Jeg!»

Bildeboka «Jeg!» fra 2004 er en selvstendig fortsettelse av «Verden har ingen hjørner». Begge inneholder små, eksistensielle refleksjonstekster, men her er de illustrert med kollasjer istedenfor fargelagte blyanttegninger.

Se her.

Noen steder er jeg hard,
og noen steder er jeg bløt,
På øreflippen, for eksempel.
Og på kinnet.
Og se her.
Noen steder er jeg tjukk også
og noen steder er jeg tynn.
Og noen ganger fryser jeg
og noen ganger svetter jeg.
Og noen ganger er jeg grei,
og noen ganger er jeg skikkelig bøllete.
Men mest er jeg midt i mellom.
For jeg er en vanlig gutt.
Og helt uvanlig.
For det er bare jeg som er jeg.

Hvis en som voksen ser verden i et barneperspektiv, kan en gjenoppdage tinga rundt seg. Det er gøy. For når en møter livet på en ny måte, bruker sansene, er nysgjerrig og undrende, begynner en å tenke annerledes og blir mer til stede i øyeblikket. En blir mer kreativ, levende og ikke like fastlåst i gamle svar og vaner. Det oppstår nye opplevelser og ny innsikt. Omgivelsene blir fulle av detaljer, spor og pussige sammenhenger som en ikke tenkte på før. Alt får verdi og ladning. Ja, virkeligheten utvider seg, blir rikere, mer spennende og intens, og trivialitetene nesten gudommelige. Det gjelder bare å se etter som et barn. Bare snu deg nå. Har du tenkt på at det er akkurat sånn det er? At det skinner der borte, og har gjort det lenge? Eller at det er flere lyder oppå hverandre? Er det ikke utrolig og fantastisk?

«Bildebokskolen» 34:Metaperspektiv og andre tekstdetaljer

Summary in English: Picture Book Class # 34: Norwegian illustrator/writer Svein Nyhus comments on the language in four of his children's books: the use of meta-perspective in "The World Has No Corners" ("Verden har ingen hjørner", 1999) and "Nobody" ("Ingen", 2002); the absence of the pronouns "he" and "she" for the main character "Little Lu" in the fantasy novel "Little Lu and Bulibar the Wizard" ("Lille Lu og trollmannen Bulibar", 2001); and poetic rhymes in "Up and Away" ("Opp og ut", 2008)

Jippi! Her kommer enda flere detaljer om barnebøkene mine! Nei, jeg burde vel heller beklage denne ekstremt sjølopptatte «bildebokskolen» min. Men det er godt ment: jeg vil dele erfaringer fra bokarbeidet mitt med dem som er interessert i sånt, og kanskje si noe om illustrasjon og barnelitteratur. Og fordi jeg kjenner mine egne bøker best, bruker jeg dem som eksempler. Okei. Denne gangen handler det om fire små tekstdetaljer jeg er fornøyd med.

1. Avslutninga i «Verden har ingen hjørner»: Bakerst i den halvfilosofiske bildeboka «Verden har ingen hjørner» fra 1999 er det en liten tekst med metaperspektiv, altså en tekst om teksten, som jeg synes gir prosjektet et passende løft:

En gang var jeg en gutt.
Og en gang var denne boka
og dette papiret
bare en tanke i hodet
og et tre i skogen.

2. Virkelighetsleken i «Ingen»: Metablikket kan også brukes på «Ingen» fra 2002, en bildebok om en ensom figur som heter Ingen. Leseren kan leve seg inn i fantasien, men like gjerne tolke teksten som fullstendig sann fordi den forteller om seg sjøl: boka handler bokstavelig talt om ingen nettopp fordi det bare er papir og trykksverte og ikke en levende person. Jeg liker denne leken med virkeligheten — og at det kanskje setter i gang noen nye tanker.

3. Merkverdighetene i «Lille Lu og trollmannen Bulibar»: Også i fortellingsboka «Lille Lu og trollmannen Bulibar» fra 2001 ville jeg stimulere fantasien og få leserne til å dikte sjøl. Jeg ville for eksempel ikke bestemme kjønnet til hovedpersonen, en liten trollmannlærling, men overlate til hver enkelt å avgjøre om boka handler om en gutt eller ei jente. I denne korte barneromanen skriver jeg derfor aldri «han» eller «hun» om Lille Lu, men bruker konsekvent bare navnet. Dette er et påfunn som kan gjøre språket unaturlig, men også mer personlig. Setningene får i hvert fall et litt annerledes preg. Og en litt merkelig tone syntes jeg passa bra til en litt merkelig verden som i denne fantasyromanen.

I «Lille Lu og trollmannen Bulibar» forsøkte jeg også å bruke et enkelt ordforråd, nesten som hos et lite barn, for å komme nærmere følelsene, ja, selve livsalvoret, kanskje. Dessuten jobba jeg med rytmen og lyden i ordene for at teksten skulle bli ok å lese høyt.

4. Poesien i «Opp og ut«: Også i bildeboka «Opp og ut» fra 2008, som handler om en liten og en stor raring på vei mot havet, ville jeg bruke et litt rart språk. Jeg ville skrive kort og enkelt, gjøre teksten rytmisk og bruke stikkord istedenfor hele setninger. Det var i hvert fall det jeg prøvde på. Tvillingbroren min sier at jeg var påvirka av de poetiske skriveriene til kona mi. Ja, kanskje det. Eller er det omvendt?

Tvillingbror Egil Nyhus med egen blogg!

Summary in English: Norwegian illustrator and caricaturist Egil Nyhus, twin brother of Svein Nyhus, started his own blog yesterday. There he will be able to show some of his editorial cartoons and picture book illustrations. The Nyhus twins are perfroming together in the show "Two men and a white board".

Den utrolig fantastiske illustratøren, karikaturtegneren, humoristen og pedagogen Egil Nyhus, tvillingbroren til selveste Svein Nyhus, har nylig oppretta sin egen blogg. Der kan han, hvis han får tid, vise noen av sine sylskarpe avistegninger og overveldende bokillustrasjoner. Egil begynte forresten som fast avistegner allerede som 16-åring. Vi er ikke bare imponert — vi er sjokkert!




Tvillingbrødrene har inspirert hverandre fra før de ble født! I hvert fall har Svein blitt veldig påvirka av Egil. I dag jobber de sammen i «To menn og en tavle», en vilter tegneforestilling for barn. Alle innlegg om Egil på Sveins blogg blir lista opp her.

Og, hvis noen skulle lure: Svein er 3 minutter eldre enn Egil. Svein er dermed storebror. Fysisk sett.

«Bildebokskolen» 33:Hemmelige beskjeder og personlige løsninger

Summary in English: Picture Book Class #33: Two examples of hidden messages from Norwegian illustrator Svein Nyhus to his (and writer Gro Dahle's) children: 1. An illustration from picture book "Gentle" ("Snill", 2002) containing a small piece of paper with the text: "Simon, Kaia and Ninni are the world's nicest children. (...)" 2. An illustration from "Angry Man" ("Sinna Mann", 2003) with the names of the children written in the crown of the tree. Both examples show how illustration, as fiction in general, always is personal.

I noen av bildebøkene til Svein Nyhus og Gro Dahle, har tegneren lagt igjen private spor i bildene. Det første eksemplet her viser en personlig melding skjult i den siste illustrasjonen i bildeboka «Snill»: hvis du snur bildet på hodet og studererer lappene foran vaktmesteren, kan du lese at «Simon, Kaia og Ninni er verdens fineste barn». Hvem som er foreldrene, sier lappen ingenting om. Men den viser at skjønnlitteratur er høyst personlig, at hvordan man skriver og tegner er individuelt og at det ikke fins fasitløsninger. Selv om det selvsagt er rammer og begrensninger for arbeidet, og selv om man vil formidle et bestemt budskap.




De samme tre navna er gjemt i flere bildebøker, for eksempel i trekrona i tegningen under, som er henta fra «Sinna Mann». Gro Dahle har ellers skrevet fire småbarnsbøker om barna Simon og Kaia — og om lillesøster Ninni i «Den helt vidunderlige grisen Nøffi».



Forresten: Vaktmesterfiguren i den første tegningen ble med i filmatiseringen av «Sinna Mann». Det har jeg fortalt om her.

Se også:
• Kjøp trykk av det enkle elgbildet

«Sinna Mann» i nytt opplag - og tre personlighetsforvandlinger

Summary in English: Gro Dahle's and Svein Nyhus' "Sinna Mann" ("Angry man", 2003), a picture book for children and adults about a boy witnessing domestic violence, has recently been published in a third edition. The first two images below show the father character in this book, transformating from "kind dad" to "angry man". The next two are from "Bak Mumme bor Moni" ("Suddenly Moni", 2000), a picture book about a little boy becoming a monster when he gets angry. The last images show two of the illustrator's different personalities; demonstrating that being playful is a quality often found by illustrators.

1. Personlighetsforvandling i «Sinna Mann»: I forbindelse med at bildeboka «Sinna Mann» av Gro Dahle og Svein Nyhus i år blir utgitt i et tredje opplag, gjengir vi et par illustrasjoner fra boka. «Sinna Mann» ble opprinnelig utgitt i 2003 og handler om den lille gutten Boj som ser at pappa slår mamma. Bildene under viser hvordan faren i boka forvandler seg fra «snill pappa» til «sinna mann».

Forresten: Selv om temaet er superviktig, er ei barnebok om hjemmevold ingen typisk gavebok. Det overrasker derfor både forfatter og illustratør at «Sinna Mann» har kommet i tre opplag.



2. Personlighetsforvandling i «Bak Mumme bor Moni»: Bildeboka «Sinna Mann» ble til etter at Øivind Aschjem i Alternativ til Vold spurte om tegneren i «Bak Mumme bor Moni» også kunne lage ei bok om barn og familievold. Øivind Aschjem hadde da brukt «Bak Mumme bor Moni» som samtalebok i behandlinga av voldsutøvere og -ofre. Boka, som er skrevet av Gro Dahle og kom ut i 2000, handler om den lille gutten Mumme som blir så forferdelig sinna at han forandrer seg til monsteret Moni.

Bildene under viser den følsomme Mumme — og Moni som kommer opp gjennom gulvet som en vulkan. Dette er en allalderbok som bruker symboler og metaforer for å fortelle om følelser og psykologi. Rollefigurene utvikler seg også i løpet av den korte boka, noe som nesten alltid er tegn på kvalitet i en fortelling. Tegneteknikk er blyant, viskelær og vannfarger.



3. Personlighetsforvandling hos tegneren: Også illustratøren har flere ansikter. Tøysekoppen og varulven her er noen av de aller nyeste. Disse viser også at tegnere bør kunne leke og late som, og kanskje være litt skuespillere, særlig når de tegner figurer og karikaturer. Ellers er nok de viktigste personlige kvalitetene hos en illustratør å kunne tenke i bilder, legge merke til ting og være oppfinnsom.



Og når vi først er inne på det å tegne ansikter: Illustratøren pleier å tegne dokkefjes med lite mimikk i bøkene sine. Dermed kan leserne sjøl dikte inn følelser i figurene. Det ser du i bildeeksemplene her.

Se også:
• Også hesten i «Bak Mumme bor Moni» forandrer karakter

«Bildebokskolen» 32:Samme historie fortalt på to måter: «Håret til mamma» og «Havet i hovedet»

Summary in English:
Picture Book Class #32: Same story told in two different ways: Gro Dahle's and Svein Nyhus' "Håret til Mamma" ("Mum's Hair"), published in Norwegian 2007, is a children's picture book about a girl and her mother suffering from mental illness. The story is told in simple, poetic words and large pencil drawings coloured in photoshop. The story was rewritten by the author and published as a therapeutic book in Danish in 2008 ("Havet i hovedet"/"The Sea in the Head"). This time "hair" as symbol for mind and mental condition was replaced by "ocean" as the metaphor. Norwegian artist Iben Sandemose made new ink illustrations.

Gro Dahles og Svein Nyhus' bildebok «Håret til Mamma» fra 2007 handler om ei jente og mammaen hennes som er deprimert og psykisk syk. I den korte, poetiske teksten i boka bruker forfatteren hår som metafor, et språklig bilde, for følelser og mental helse. Denne fortellinga kom i 2008 også i en dansk «skyggeutgave» under tittelen «Havet i hovedet». Det er en variant med ny tekst av forfatteren og nye illustrasjoner av Iben Sandemose. I denne leksjonen av bildebokskolen blir tre oppslag fra disse bøkene sammenlikna for å vise hvordan en fortelling kan få nye bilder, både språklig og visuelt.

Ideen om å lage en barnebok, eller egentlig et skjønnlitterært opplysningshefte, om psykisk syke foreldre kom opprinnelig som en forespørsel fra Socialt Udviklingscenter SUS i København. Men da Gro Dahle hadde skrevet manuset sitt, og viste det til forlagsredaktøren i Norge, ville hun heller ha den. Dermed skrev forfatteren en ny versjon til Danmark.

I den danske «Havet i hovedet» har fortellinga om jenta og mammaen fått en annen vri: istedenfor flokete hår som symbol for psykiske lidelser, bruker forfatteren opprørt hav som metafor. Gros forfatterstemme med gjentakelser, rytme og poetiske bilder er likevel tydelig i begge tekstene.

1. Rolig begynnelse med ladning og muligheter: Selv om grunnhistorien er den samme, gjør tegningene at «Håret til mamma« og «Havet i hovedet» virker veldig ulike. Begge begynner likevel med hovedpersonene: I den norske boka er det jenta Emma, i den danske lille Tulle. Men mens illustrasjonene i «Håret til mamma» viser mammaen, er hun ikke med i en eneste tegning i «skyggeboka». Illustratøren der overlater isteden til leseren å forestille seg henne. Et fortellerteknisk meget interessant valg.



2. Dramatisk midtparti: Mens Emma forsvinner inn i stormer og floker i håret til mamma, seiler Tulle inn i stormene på havet i hodet hennes. Men begge steder forteller forfatteren om en skikkelse som forsøker å hjelpe, som holder fast og styrer. I den danske utgaven er dette gjort enda tydeligere gjennom en opplysningstekst aller først i heftet. Den sier at det ikke er barns oppgave eller ansvar å hjelpe en syk voksen.



3. Trygg slutt: Som for praktisk talt alle barnebøker, ender også denne historien lyst, trygt og håpefullt, i alle fall inntil videre. Den spinkle huska med tynt tau er en forsiktig påminnelse om at det går opp og ned her i verden og det meste er usikkert.



Det blir kanskje feil å holde så forskjellige visuelle uttrykk og stiler opp mot hverandre som her. Sammenlikninger gjør det likevel lettere å se egenarten og kvalitetene ved et arbeid. Den store, innbundne boka har tunge, forseggjorte blyanttegninger fargelagt i photoshop, det danske heftet raske, lette og lyse tusjtegninger der figurene er morsommere og søtere. Begge uttrykk har sine sterke og svake sider. Hvilken versjon en leser vil foretrekke, avhenger både av personlig smak og den situasjonen boka brukes i. Uansett blir kommunikasjonen, altså formidlinga av budskapet og innholdet i fortellinga, forskjellig. Det blir også opplevelsen.

«Havet i hovedet» kan forresten bestilles direkte fra SUS. Heftet er gratis. Det er ikke den norske boka. Men det koster ikke noe å låne den på biblioteket. Eller å skumlese den i butikken.

---

Se også:
• Andre barnebøker av Gro Dahle på dansk:

• «Bag Mumme bor Moni« (2000)
  
• «Fem vinde over Tamalon» (2002)
  
• «Silkesød» (2011)
  
• «Vrede mand» (2011)