Ung egenpresentasjon

Summary in English: Kaia, illustrator Svein Nyhus' daughter, made this small presentation folder as part of her application for an art school. Simple and aesthetic.

Kaia, fortsatt kreativ datter på 19, søker på kunstskoler etter videregående. En av oppgavene har vært å lage sin egen presentasjonsmappe. Bildene under viser hvordan hun gjorde det på sitt typisk estetiske vis. Og med et treffende selvportrett.

Fra arkivet: Grafill-bannere (1)

Summary in English: Grafill web banners #1. In 2006 Grafill, the organisation for professional illustrators and designers in Norway, redesigned its web pages with a new top banner. This page banner or heading consists of the Grafill logo combined with continuously changing backgrounds showing illustrations from the members. The banners below are Grafill member Svein Nyhus' contributions, made as photoshop collages of his book illustrations (from "Verden har ingen hjørner" 1999 and "Moro-vers" 2000). Together they form a small portfolio of his work.

Da Grafill - Norsk organisasjon for visuell kommunikasjon oppdaterte nettsidene sine i 2006, ble medlemmene, som er profesjonelle illustratører og designere, bedt om å sende inn bakgrunnsillustrasjoner til toppbanneret for sidene. Ideen var at bannerillustrasjonen automatisk skulle skifte hver gang en av Grafills nettsider ble henta inn i nettleserprogrammet. På den måten ville sidene få et mer variert utseende og samtidig fungere som en presentasjon av hva medlemmene lager.<

Jeg sendte inn en god del forslag der jeg tilpassa bildebokillustrasjonene mine til banner-malen ved hjelp av photoshop. Enkeltvis ble de litt lettvinte, men sett under ett utgjør Grafill-bannerne mine en ok samling arbeidsprøver, synes jeg. Bildene her viser forresten utsnitt fra illustrasjonene i «Verden har ingen hjørner» (1999) og «Moro-vers» (2000), alle tegna med blyant, viskelær og vannfarger.
















Hvis du vil se Grafill-bannere dekorert av andre illustratører, klikk rundt på Grafills nettsted, så popper det opp en ny variant for hver ny side som lastes inn.

«Bildebokskolen» 16:Soverom i bildebokillustrasjoner - og tegneteknisk utvikling

Summary in English: Picture Book Class #16: Bedrooms. Below are six illustrations of bedrooms from Svein Nyhus' picture books. The pictures are made in a simple, cartoonlike caricature style, but in different drawing techniques; The first and second illustration, from 1993 and 1995, is done with ballpoint pen and water colours in a screaming child-friendly mainstream style, while the next five have more subtle shades and shadows made with pencil (1997, 1998) and as paper collages (2004, 2005, 2008). The elements of these rooms are quite similar, but in the pencil drawings the details and faces are more open, symbolic or iconic. The pictures also contains boxes, drawers and things representing secrets and hidden stories to trigger the imagination of the reader. 

Her kommer sju soveromsmotiver fra bøker jeg har tegna til. De viser både likheter og ulikheter i arbeidene mine - og en tegneteknisk utvikling. Illustrasjonene i den pedagogiske Kritt og Klara-boka er pinlig dårlige (første bilde under). Figurene er tegna på en «barnevennlig» tegneseriemåte med grelle farger, heltrukne kulepennkonturer og likegyldig komposisjon. Ikke bra. Men fra og med «Den grådige ungen» i 1997 erstatta jeg denne tegnestilen med en mer nyansert blyantteknikk, og seinere også papirkollasjer, som gav større variasjon i uttrykket. Fortsatt pølsete og formelig, men mer ton-i-ton. Selv om det er lett å se at det er samme illustratør i alle bildene under, synes jeg blyantillustrasjonene er rikere og mer personlige enn de to første tegningene. Ja, det er interessant å se hva valg av tegneteknikk betyr. Jeg har jo ikke blitt flinkere til å tegne, bare tatt andre valg.

Under: «Kritt og Klara: Bamsen som ikke kunne si C» (1993)



Under: «Drømmemaskinen» (1995)



Under: «Den grådige ungen» (1997)



Under: «Pappa!» (1998)



Under: «Jeg!» (2004)



Under: «Tikk takk, sier Tiden» (2005)



Under: «Roy» (2008)



Romma i bildene er egentlig ganske like. Det er enkle rom med en dominerende seng, et par andre møbler, lange gardiner og rot som forteller om aktivitet. Når jeg ikke definerer hjørner og lister, er det for at leserne skal kunne dikte form og størrelse på romma sjøl. Jeg liker også å legge inn bokser og skuffer som kan romme hemmeligheter som pirrer leserens fantasi enda mer og dermed utvider historien. Det samme gjør en dør og et vindu som åpninger til verden der ute, til en familie kanskje, eller til muligheter, historier og opplevelser utenfor og bortenfor bildet mitt. Jeg tegner også ganske gammeldagse senger og møbler fordi jeg synes de tydeligere representerer grunnleggende begreper og ikke låser tolkningene til bestemte steder og tider. Ulempen er selvfølgelig at slike rom og bilder mangler personlighet, identitet og virkelighetsforankring, og derfor lett kan bli klisjeprega og likegyldige. Og nostalgisk umoderne. Ja, det er mye å passe seg for.

For øvrig har litteraturviter og kritiker Nina Goga skrevet på barnebokkritikk.no om nettopp hvordan soverom og barneværelser blir framstilt i noen bildebøker.

Mitt eget soverom, da?

Jo, jeg har alltid hatt soverom sammen med noen. Helt siden tvillingbroren min og jeg som én celleklump delte oss i to. Det er kanskje derfor jeg ikke har noe eierforhold til dette rommet, selv om jeg alltid sover best i min egen seng. Men historier derfra er det jo likevel. For eksempel fortalte mamma at vi som bebier aldri gråt på likt, men at den ene tvillingen lå stille i senga og lytta til den andres (Sveins) skrik. Da jeg var tre-fire år husker jeg også at jeg hadde mammas gamle nattkjole av myk, lyserød flanell som koseklut. Den lukta trygt. Jeg synes også å huske at tvillingbror Egil fikk låne en av pappas malerskjorter som en slags erstatning. Da vi begynte på skolen, fikk vi lange, voksne senger som var snekra av fangene på Sem kretsfengsel, tror jeg. Sengene hadde breie sprinkler øverst og nederst som vi kunne vokse ut mellom. Og under den ene stod en kjempetung pappeske full av tegneserier, førsteutgaver og andre skatter som for lengst er borte. Ja, etter hvert ble gutterommet vårt en ungdommelig tegnehule med psykedelisk blomstertapet, felles stereoanlegg og arkitektlamper i plast. Der var det hyggelig å vokse opp, sove, tegne og drømme. Som fangene på fortet.

Andre blogginnlegg der jeg sammenlikner tegneteknikker og like motiver:
• 3. Skog tegna på forskjellige måter
• 4. «Håret til Mamma» tegna på forskjellige måter
• 7. Pappaer tegne på forskjellige måter
• 23. Hav tegna på forskjellige måter
• 27. Katter tegna på forskjellige måter
• 43. «Fru Plomme« tegna på forskjellige måter
• 56. Flere dyr tegna på forskjellige måter

...og et tillegg i 2014:
• Flate rom uten kanter i ulike tegneteknikker 1967-2014
...og dessuten:
• Nina Goga om soverom og barneværelser i bildebøker.

Enkel og effektfull tegneserie

Summary in English: Two pages from a cartoon about being a teenager, made by Kaia, still daughter of illustrator Svein Nyhus. The text in the first picture shown here, reads: "I'm a youth because I feel uncertain", the next: "I'm a youth because my thighs and hips have grown bigger". Nice and simple design.

Med fare for at ett av barna våre får urettferdig mye oppmerksomhet her, legger vi ut enda flere eksempler fra Kaias produksjon. Bildene under viser deler av hennes tegneserie om å være ungdom. Faren hennes skulle ønske han turte å jobbe så direkte og ærlig.

Bildebokskolen 15: Stor avisomtale av liten bok

Summary in English: Picture Book Class #15: Small book - big presentation. Norwegian illustrator and writer Svein Nyhus' "Ingen" ("Nobody", 2002) is a small picture book with a simple text, only 21 spreads and 17x17 cm in size. Nevertheless did it get a double page presentation in Norway's biggest newspaper VG. Svein Nyhus also made a big copy of the book to use when reading for children in schools (picture at bottom). It has been a good companion ever since.

Fra arkivet henter jeg enda et eksempel på medieoppmerksomhet rundt en bokutgivelse:

I 2002 utgav jeg den vesle bildeboka «Ingen». Boka er både liten og lavmælt, med kort tekst og forsiktige tegninger. Likevel ble den presentert over en dobbelside i VG, altså mye grundigere og større enn noen av de andre bøkene mine. Det overraska meg. Eller kanskje det nettopp skyldtes at boka var så liten og tilsynelatende ubetydelig? Eller at travle kulturjournalister rett og slett ofte velger litt tilfeldig, og de ikke hadde noe bedre akkurat da? Uansett lagde journalisten og fotografen en reportasje om en bildebokskaper, slik avisutklippet under viser. De fokuserte med andre ord på personen bak verket, et trekk som er typisk for presentasjon av bøker og andre kulturuttrykk. Selvfølgelig. Mennesket står seg sjøl nærmest.



Jeg lagde også en stor opplesningskopi av den vesle boka med de enkle bildene. Dette var i sin tid en stor liten investering, som siden har betalt seg tilbake i rikelig monn. Det har i hvert fall blitt mange forfatterbesøk der jeg tegner og forteller for barn og leser fra «Ingen», og da er kontrasten mellom den lille og den store boka et av høydepunktene. Ja, stort mer skal det ikke til i et klasserom eller en barnehagegruppe. Eller da jeg leste boka for en kunnskapsminister, overmodig og med nybrukket tegnehånd. Huff, det gikk ikke noe særlig.


Foto: Svein André Svendsen, Tønsbergs Blad, 2007

Bildebokskolen 14: Alvorlige temaer i barnebøker

Summary in English: Picture Book Class #14: Serious issues in children's literature. This entry discusses how to present serious issues and disturbing subjects in books for children. Gro Dahle's and Svein Nyhus' "Sinna Mann" ("Angry Man", 2002), a picture book about domestic violence, is used as an example for this kind of literature. Some people found "Sinna Mann" too frigthening to show to children, while others considered it as a helpful tool in therapy for both children and adults. The Taiwanese edition of this book was published with an information brochure about violence within the family.

Kona mi Gro Dahle, som er en dreven forfatter og skrivekurslærer, har blant annet lært meg at en kan oppnå engasjement og temperatur i en tekst eller bok både gjennom innhold og form, altså ved å velge et brennbart eller følsomt tema eller motiv - eller ved å skrive på en særlig engasjert eller bråkete måte. Da blir leseren berørt følelsesmessig, og boka virker sterkere. Selvfølgelig.

Gro har da også skrevet flere bildeboktekster om psykologiske temaer hun synes er interesssante eller viktige, blant annet i «Hemmeligheten til fru Plomme» (1998), som handler om all sorg og nød en hører om, «Bak Mumme bor Moni» (2001), en bok om en liten gutts uforståelige raseri, «Snill» (2002), om selvutslettende jenter, og «Håret til Mamma» (2007), en billedbok om en psykisk syk mor.

Her skal jeg kommentere noen sider ved det alvorlige og dramatiske innholdet i «Sinna Mann», som første gang ble gitt ut i 2003. Det er ei bildebok om gutten Boj som lever i et hjem der pappa er voldelig og slår mamma. Teksten er poetisk og full av symboler og undertekst, tegningene er store og ekspressive.

1. Veldig tidlig i arbeidet med illustrasjonene noterte jeg følgende råd fra Gro: «Lag sterke, sterke bilder med tilstedeværelse» og «få det til å røske». Dermed klarte jeg å være råere enn jeg egentlig turte. Det tror jeg var bra.

2. Bildet her viser det dramatiske høydepunktet i «Sinna Mann». Den voldelige faren i historien har vokst til et kjempestort, brennende monster. Teksten er full av symboler, språklige bilder og kraftfulle effekter, og jeg har forsøkt å følge opp det i tegningen. Her ville forfatteren gjenskape dramatikken og ubehaget i voldssituasjonen, og hun ba meg kline til. Da tegna jeg et voldsomt fjell av en pappa, men sensurerte meg sjøl også. Jeg viste for eksempel ikke at faren faktisk slår mora til gutten. Slik blir det dessuten rom for leserens egen fantasi. Og dermed oppstår det mye farligere bilder enn det jeg kan klare, eller ønsker, å tegne.

3. Da Sinna Mann ble utgitt på kinesisk på Taiwan i 2005, lagde forlaget like godt et pedagogisk veiledninghefte om familievold (bildet under). Jeg aner ikke hva som står i heftet, men antakelig er det råd til helsepersonell, lærere og pårørende om hvordan en behandler ofrene for volden,og kanskje noe om hvordan en kan forbygge den. Jeg er usikker. Jeg veit bare at jeg synes blåfargen var litt stilig. Og at det sikkert er viktig og nyttig det som står.

Ellers har jeg spekulert på om boka ble oversatt til kinesisk fordi jeg tilfeldigvis har tegna hovedpersonene med asiatiske ansiktstrekk. En barnebok om hjemmevold er i hvert fall ingen gavebok med særlig store kommersielle potensialer, selv om problemstillinga dessverre er internasjonal nok. Ja, salget har nok særlig gått til biblioteker og institusjoner.

I tillegg til den norske og kinesiske utgaven, skal «Sinna Mann» komme på svensk i løpet av året.

4. Etter at Gro og jeg lagde triologien «Bak Mumme bor Moni», «Snill» og «Sinna Mann», har vi mottatt flere oppfordringer om å ta opp andre alvorlige temaer i barnebøkene våre. Bildet under viser én av disse henvendelsene - et anonymt brev fra Oslo som utfordrer oss i å lage en bok om incest:

Et annet brev ba oss lage en litterær brannfakkel om «vår tids kanskje aller største samfunnsproblem». Temaet skulle da være sukker. Ja, det er mye å bekymre seg om. Men vi har altså ennå ikke lagd bøker om verken blodskam eller karbohydrater.

Kan en skrive om hva som helst for barn?

Det blir sagt at barnebokskapere i dag kan fortelle om alt i sine bøker, og at alle grenser i barnelitteraturen er sprengt. Likevel er det nok fortsatt en del som er upassende å formidle til barn, selv om det kanskje mer gjelder form enn innhold. Noen sier spøkefullt, men observant nok, at det eneste som skiller barne- og voksenlitetraturen er at barnebøkene ikke viser nakne kvinnebryst. Andre påpeker at forskjellen ligger i etikken som formidles i bøkene, at fortellinger for barn tross alt må formidle et slags håp. Ellers er ser det ut til å ha kommet et nytt tabu i barnebøker de siste åra - nemlig idyll. Hvorfor skulle det være farlig og forbudt? Fordi det er virkelighetsfjernt eller ikke samfunnsengasjert nok? Eller rett og slett fordi kos og harmoni blir kjedelig og uspennende i en fortelling og ikke selger nok? Jeg veit ikke. Bare at det uansett blir utgitt langt flere hyggelige og morsomme underholdningsbøker, såkalt fascinasjonslitteratur, enn gravalvorlig problemlitteratur for barn. Og godt er kanskje det.

Se også:
• «Sinna Mann» på kinesisk, svensk, dansk, islandsk og japansk
• Blogginnlegg og wikipedia om «Sinna Mann»

Oppdatering!

13 år seinere, i 2016, lagde vi faktisk en bok om incest - nemlig «Blekkspruten».