Summary in English: Picture Book Class #14: Serious issues in children's literature. This entry discusses how to present serious issues and disturbing subjects in books for children. Gro Dahle's and Svein Nyhus' "Sinna Mann" ("Angry Man", 2002), a picture book about domestic violence, is used as an example for this kind of literature. Some people found "Sinna Mann" too frigthening to show to children, while others considered it as a helpful tool in therapy for both children and adults. The Taiwanese edition of this book was published with an information brochure about violence within the family.
Kona mi
Gro Dahle, som er en dreven forfatter og skrivekurslærer, har blant annet lært meg at en kan oppnå engasjement og temperatur i en tekst eller bok både gjennom innhold og form, altså ved å velge et brennbart eller følsomt tema eller motiv - eller ved å skrive på en særlig engasjert eller bråkete måte. Da blir leseren berørt følelsesmessig, og boka virker sterkere. Selvfølgelig.
Gro har da også skrevet flere bildeboktekster om psykologiske temaer hun synes er interesssante eller viktige, blant annet i
«Hemmeligheten til fru Plomme» (1998), som handler om all sorg og nød en hører om,
«Bak Mumme bor Moni» (2001), en bok om en liten gutts uforståelige raseri,
«Snill» (2002), om selvutslettende jenter, og
«Håret til Mamma» (2007), en billedbok om en psykisk syk mor.
Her skal jeg kommentere noen sider ved det alvorlige og dramatiske innholdet i
«Sinna Mann», som første gang ble gitt ut i 2003. Det er ei bildebok om gutten Boj som lever i et hjem der pappa er voldelig og slår mamma. Teksten er poetisk og full av symboler og undertekst, tegningene er store og ekspressive.
1. Veldig tidlig i arbeidet med illustrasjonene noterte jeg følgende råd fra Gro:
«Lag sterke, sterke bilder med tilstedeværelse» og «få det til å røske». Dermed klarte jeg å være råere enn jeg egentlig turte. Det tror jeg var bra.
2. Bildet her viser det dramatiske høydepunktet i «Sinna Mann». Den voldelige faren i historien har vokst til et kjempestort, brennende monster. Teksten er full av symboler, språklige bilder og kraftfulle effekter, og jeg har forsøkt å følge opp det i tegningen. Her ville forfatteren gjenskape dramatikken og ubehaget i
voldssituasjonen, og hun ba meg kline til. Da tegna jeg et voldsomt fjell av en pappa, men
sensurerte meg sjøl også. Jeg viste for eksempel ikke at faren faktisk slår mora til gutten. Slik blir det dessuten rom for leserens egen fantasi. Og dermed oppstår det mye farligere bilder enn det jeg kan klare, eller ønsker, å tegne.
3. Da Sinna Mann ble utgitt på
kinesisk på Taiwan i 2005, lagde forlaget like godt et pedagogisk veiledninghefte om
familievold (bildet under). Jeg aner ikke hva som står i heftet, men antakelig er det råd til helsepersonell, lærere og pårørende om hvordan en behandler ofrene for volden,og kanskje noe om hvordan en kan forbygge den. Jeg er usikker. Jeg veit bare at jeg synes blåfargen var litt stilig. Og at det sikkert er viktig og nyttig det som står.
Ellers har jeg spekulert på om boka ble oversatt til kinesisk fordi jeg tilfeldigvis har tegna hovedpersonene med asiatiske ansiktstrekk. En barnebok om hjemmevold er i hvert fall ingen gavebok med særlig store kommersielle potensialer, selv om problemstillinga dessverre er internasjonal nok. Ja, salget har nok særlig gått til biblioteker og institusjoner.
I tillegg til den norske og kinesiske utgaven, skal «Sinna Mann» komme på
svensk i løpet av året.
.jpg)
4. Etter at Gro og jeg lagde triologien «Bak Mumme bor Moni», «Snill» og «Sinna Mann», har vi mottatt flere oppfordringer om å ta opp andre alvorlige temaer i barnebøkene våre. Bildet under viser én av disse henvendelsene - et anonymt brev fra Oslo som utfordrer oss i å lage en bok om
incest:
Et annet brev ba oss lage en litterær brannfakkel om «vår tids kanskje aller største samfunnsproblem». Temaet skulle da være
sukker. Ja, det er mye å bekymre seg om. Men vi har altså ennå ikke lagd bøker om verken blodskam eller karbohydrater.
Kan en skrive om hva som helst for barn?
Det blir sagt at barnebokskapere i dag kan fortelle om alt i sine bøker, og at alle grenser i barnelitteraturen er sprengt. Likevel er det nok fortsatt en del som er upassende å formidle til barn, selv om det kanskje mer gjelder form enn innhold. Noen sier spøkefullt, men observant nok, at det eneste som skiller barne- og voksenlitetraturen er at barnebøkene ikke viser nakne kvinnebryst. Andre påpeker at forskjellen ligger i
etikken som formidles i bøkene, at fortellinger for barn tross alt
må formidle et slags håp. Ellers er ser det ut til å ha kommet et nytt
tabu i barnebøker de siste åra - nemlig
idyll. Hvorfor skulle det være farlig og forbudt? Fordi det er virkelighetsfjernt eller ikke samfunnsengasjert nok? Eller rett og slett fordi kos og harmoni blir kjedelig og uspennende i en fortelling og ikke selger nok? Jeg veit ikke. Bare at det uansett blir utgitt langt flere hyggelige og morsomme underholdningsbøker, såkalt fascinasjonslitteratur, enn gravalvorlig problemlitteratur for barn. Og godt er kanskje det.
Se også:
•
«Sinna Mann» på kinesisk, svensk, dansk, islandsk og japansk
•
Blogginnlegg og
wikipedia om «Sinna Mann»
Oppdatering!
13 år seinere, i 2016, lagde vi faktisk en bok om incest - nemlig
«Blekkspruten».
