«Bildebokskolen» 7: Fra kontroll til kluss i tegninger (en personlig reise)

Summary in English: Picture Book Class #7: Drawing - from controlling to scribbling. Five father characters from different picture books by Svein Nyhus showing illustration styles and techniques changing from a more controlled use of pencil and eraser (1998), through collage (2003-2004), to a more straightforeward and lively technique (2008).

En bildebokillustrasjon kan utføres på uendelig mange måter. Enkel eller komplisert. fargesterk eller dempa, kontrollert eller klussete. Det siste har jeg et litt motstridende forhold til. Jeg liker begge deler, altså både detaljer, pirk og nitidig utført håndverk såvel som friske, ekspressive og direkte tak.

Uansett hvilket uttrykk eller hvilken bildeteknikk en velger, er det effekter og virkemidler som kan brukes godt eller dårlig. Ofte handler det om å finne en stil og en form som passer til innholdet eller budskapet en vil formidle. Det handler også om illustratørens personlighet, temperament og estetiske grunnsyn. Ja, kanskje aller viktigst er å lage bilder, og tekster, med personlig særpreg, uansett hvilken teknikk en velger. Og å formidle et nærvær og engasjement i prosjektet.

Her viser jeg en personlig utvikling fra kontroll til kluss og litt mer deilig kaos i fem eksempler fra bokillustrasjonene mine fra 1998 til 2008. Jeg sammenlikner ganske like motiver (lange pappaer), og alle tegningene er utført med blyant.

1. I bildeboka «Pappa!» fra 1998 prøvde jeg å tegne en fantastisk drømmepappa. Teknikken er blyant, viskelær og vannfarger. Jeg ville unngå konturer, men isteden forklare former og linjer med lys og skygge mot hverandre. Her hadde jeg full kontroll med detaljerte skisser på forhånd og nyspissa viskelær. Uttrykket kunne blitt veldig stivt og konstruert, men det gikk bedre enn jeg frykta. Bildene ble ganske myke og uanstrengte, men ikke særlig spontane. Og egentlig nokså tunge.

2. I illustrasjonene i «Verden har ingen hjørner» fra 1999 beholdt jeg blyantnyansene fra Pappa-boka, men innførte tydelige konturer. I tillegg klipte jeg ut enkelte deler og limte dem på bakgrunnen, som i eksempelet over. Dermed oppnådde jeg en kontrast og et spenn mellom stive streker og myke skygger. Uttrykket ble pent, men også litt fastlåst. Figurer og gjenstander ble klart definerte objekter i nakne tablåer nesten som i et dokketeater. Ja, her var det jeg som hadde styringa og trakk i trådene.

3. I tegningene i den psykologiske allalderboka «Sinna Mann» fra 2003, som handler om vold i hjemmet, slapp jeg meg mye mer løs. Det skyldtes ikke minst at jeg ikke hadde levert skisser til forlaget på forhånd, og derfor stod friere enn vanlig. Nøyaktige utkast og arbeidstegninger er vanligvis en stor hjelp, men kan også hemme og begrense. Nå ble det ingen omvei fra ide til ferdig bilde. Så istedenfor filing og pussing med gnikkeklut og viskelær som i tidligere bokillustrasjoner, ble det enkle, direkte streker på farva papir som jeg klipte ut og limte opp. Den rå og direkte metoden førte til en mer ekspressiv stil som uttrykker kraft og brutalitet. Det passa med innholdet i boka.

4. I «Hvorfor de kongelige ikke har krone på hodet» fra 2004 valgte jeg en tegneteknikk som skulle kombinere den nøyaktige kontrollen med en friere strek, som i Sinna Mann. Her ble figurene tegna fort med med grov blyant på farva papir, som siden ble skåret ut med skarpe, presise kanter og limt på bakgrunnen. I tillegg brukte jeg marmorert papir der fargene danner et mønster som er både tilfeldig og detaljert på én gang. En fin kombinasjon.

(Kollasjeteknikken med grov blyantstrek på farva papir videreutvikla jeg til en heldigital variant i «Hva sier reven?» i 2013.)

5. I bildeboka «Roy» fra 2008 gikk jeg enda lengre i å slippe meg løs. Jeg brukte en tjukk blyant og prøvde meg fram, men lot strekene stå selv om det ble klussete og litt feil. Dermed ble det mer prøvende, følsomt og levende. Blyantstreken ble forsterka i photoshop, der jeg også la inn fargene. Bakgrunnene er innskanna papir med malingsøl.

Jeg har hele veien forsøkt å lage enkle, slående komposisjoner og likevel gjøre uttrykket rikt og nyansert. Men jeg er en grundig mann og har lett for å overarbeide bildene mine. Derfor strever jeg etter et raskere, mer sleivete uttrykk som virker mer levende og spontant enn det overkontrollerte og tilsynelatende feilfrie.

(Aller modigst med klussinga mi har jeg nok vært i «Sånt som er» fra 2010. Småtegningene der er kjempesleivete, men jobben tok likevel fryktelig lang tid.)

Digitale foredeler og ulemper

Når en bruker digitale hjelpemidler og bilderedigeringsprogrammer er det mye lettere å kombinere kontroll og kluss i en illustrasjon. Det er for eksempel vanlig å skanne inn en rufsete skisse for å bearbeide og fargelegge den nøyaktig og kontrollert i photoshop. Dermed blir uttrykket både ledig og presist på samme tid. Men det digitale resultatet kan også bli for perfekt, så teknisk briljant at det virker unaturlig og dødt. Og de fleste forelsker seg lettere i noe levende med skjønnhetsfeil enn i et vakkert eller delikat parfymert lik.

Se også:
• Mer om kontroll og kluss
• Enda mer om stiv og løs tegnemåte
• Kjøp trykk av pappa med slips

Andre blogginnlegg der jeg sammenlikner tegneteknikker:
• 3. Skog tegna på forskjellige måter
• 4. «Håret til Mamma» tegna på forskjellige måter
• 16. Soverom tegna på forskjellige måter
• 23. Hav tegna på forskjellige måter
• 27. Katter tegna på forskjellige måter
• 43. «Fru Plomme» tegna på forskjellige måter
• 56. Flere dyr tegna på forskjellige måter

Enda mer strikkemoro

Summary in English: Finger puppet of Virgin Mary with child knitted by Svein Nyhus' and Gro Dahle's daughter Kaia (then 17). The visual simplification is exemplary.

I fotoarkivet fant vi enda en fingerdokke som datter Kaia har strikka. Den ble til rett før jul 2007 og forestiller selveste Jomfru Maria med jesusbarn. Forbilledlig forenkling, synes vi. Og det er lett å se hvem ungen slekter på.

Forresten: Da lillesøster Ninni, som nå er 15, gikk i barnehagen, hadde hun et morsomt navn på langfingeren. I fullt alvor kalte hun den «fuck-you-finger'n». Godt observert.

«Bildebokskolen» 6:Linjer og former i en tegning

Summary in English: Picture Book Class #6: Lines and shapes in a drawing: As an illustrator Svein Nyhus likes to exaggerate and play with lines, shapes and contrasts. In an illustration for the picture book "Why Kings and Queens Don't Wear Crowns" he tried to make a caricature portrait of the tall and majestic King Haakon VII of Norway standing by a window. The pictures show some of the steps in the process of finding the right form for this character; to the left is shown an early rough, in the middle a clumsy attempt to make this better and to the right the finished illustration where lines are straightened up and the king's body seems more organic and elegant. Some of the same flowing lines were found in a green insect visiting the illustrator (the photo at the bottom).

Som alle tegnere har også jeg min egen, personlige smak og estetiske sans. Jeg liker for eksempel å overdrive og fortegne virkeligheten med mye bruk av kontraster. Jeg er også veldig glad i å leke med tydelig definerte og avklarte linjer og former, enten det er som i en tredimensjonal skulptur eller en flat silhuett.

Jeg lager derfor mange skisser for å finne den passende slengen og forløpet i en strek, de riktige buene, tyngde- og knekkpunktene i en form eller profil. Uttrykket kan bli kunstig og konstruert i forhold til en raskere, mer spontan og tilfeldig tegning. Og faren for at tegningen blir overarbeida og stivner, er stor. Men når formen er organisk og linjene flyter, kan det likevel oppleves levende, behagelig og naturlig.

I bildeboka «Hvorfor de kongelige ikke har krone på hodet»skulle jeg i en illustrasjon tegne en langstrakt karikatur av den ranke og majestetiske kong Haakon ved vinduet. Her er noen av stadiene i prosessen med å finne riktig form for den skikkelsen:



Figuren til venstre er fra en tidlig strekskisse. Den er grei nok, men litt likegyldig og ikke poengtert nok, synes jeg. I tegningen i midten prøvde jeg å videreutvikle figuren, men la til for mye og gjorde den isteden klumpete og uavklart. I den ferdige illustrasjonen til høyre klarte jeg å finne tilbake til grunnformene og stramme dem opp i en gjennomløpende svung, synes jeg. Kongen ser nesten ut som en elegant bokstav. (Tegningen i boka er enda litt strammere enn det bølgete papirklippet på bildet her).

Noen av de samme formene og linjene oppdaga jeg forresten i et grønt kryp som landa på tegnepapiret mitt en varm sommerettermiddag da takvinduene stod på vidt gap. Insektet hadde alt på rett plass, naturlig og organisk. Det var smekkert og smidig, karaktersterkt og kraftfullt. Og ganske bittelite. En visuell nytelse med vinger på.

Se også:
• Hele illustrasjonen i «Hvorfor de kongelige ikke har krone på hodet»
• Lange pappa-figurer 1998-2008
• Tegning av en annen stram herre 2012
• Datafigurer med sleng 2015
• Mer om stiv og løs tegnemåte

Strikka superhelter

Summary in English: Knitted finger puppets of popular heroes by Kaia (18), Svein Nyhus' and Gro Dahle's daughter.

Her kommer mer strikka snacks fra Kaia, fortsatt datter, store- og lillesøster i familien. Disse fingerdokkene fra jula 2008 viser følgende helter:

Fra venstre: Hulken, Spøkelseskladden, Batman, James Bond og mamma Gro Dahle.

Fra venstre: Barbamamma, Supermann, Darth Vader, Homer Simpson og Shaggy dog.

Til sommeren er Kaia ferdig på videregående. Nå jobber hun med søknader til kunstskoler. 

«Bildebokskolen» 5:Hemmeligheter og antydninger - et fortellertriks

Summary in English: Picture Book Class #5: Secrets and hints. This entry discusses the use of secrets and hints in text and illustration to trigger the imagination of the reader and thus making a book "richer than itself". The line sketch shows an attic scene from Svein Nyhus' picture book "The World has no Corners" ("Verden har ingen hjørner", 1999). The objects and details in this rough holds hidden secrets and hints of stories which are not told in the text. When finishing the illustration (the next picture) these objects were made into one strange shape in an attempt to thrill the reader's mind even more.

Er du klar for mer skrive- og tegneundervisning i «Bildebokskolen»? Okei, da begynner vi:

Et enkelt triks for å skape spenning i en historie, er å bruke hemmeligheter og antydninger. Da blir tilhørerne nysgjerrige. De begynner å lure og stille spørsmål, de gjetter, bruker fantasien og dikter med. På den måten blir historien rikere. Den rommer noe mer enn det en bare hører, leser eller ser. Ja, fortellinga blir større enn seg sjøl og mer intelligent enn forfatteren eller opphavspersonen.

Dette grepet prøver jeg å bruke ofte, også i illustrasjonene. Det gjelder å være konkret, men samtidig ikke vise alt, bare antyde. Jeg kan derfor legge inn spor av noe mer eller noe skjult, for eksempel en lukket dør, en skuff, et skrin, eller kanskje bare en nøkkel. Da oppstår det spørsmål: Hva er bak døra? Hvor passer nøkkelen? Hvem eier skoene i kroken? Og hvorfor er det noen som gråter? Jeg kan også tegne noe ubestemmelig. En flekk, en skygge eller en merkelig form blir da en Rorschach-test for fantasien.

Barn har en ekstra evne til å leve seg inn i fantasier og bli med på leken. Og det er særlig poetiske tekster som har tolkningsrom og åpninger. Det motsatte er vitser, informasjon og reklame. Der er det klare, entydige budskap som skal forstås uten tvil og tolkninger. Og det er greit nok til sitt bruk. Men altså kanskje ikke i en skjønnlitterær bildebok.

Okei. Et eksempel:

I «Verden har ingen hjørner» fra 1999 forsøkte jeg å vekke leserens nysgjerrighet i illustrasjonen der hovedpersonen kikker opp på loftet og undrer seg over det som er der:

På loftet er det flere esker og flere ting,
og der er det spindelvev på veggen.
Og der er det varmt om sommeren
og kaldt om vinteren.
Og i plankene er øynene til en hel familie.

Og spindelvevet er så stille, så stille.
Eller kanskje edderkoppen synger
uten at jeg hører det?
Og kanskje edderkoppen ler av meg
når jeg snur meg vekk og ikke ser?

Slik illustrerte jeg denne teksten:

1. I utkastet til illustrasjonen bestemte jeg tydelig hva det skulle være på loftet, men antyda samtidig historier og hemmeligheter: En bamse med avrevet hode, en låst kiste, en flaskepost med hodeskalletikett og annet. Jeg tenkte dette kunne pirre nysgjerrigheten. Hva? Hvem Hvorfor? Ellers lot jeg det være ganske tomt og åpent i bildet for å  konsentrere oppmerksomheten og ikke forstyrre teksten og tankene med for mange visuelle inntrykk.


2.  I den ferdige illustrasjonen gikk jeg et skritt videre. For å stimulere fantasien ytterligere og gjøre det enda mer mystisk, forandra jeg samlinga av gamle saker til en merkelig, antydende form, både konkret og ubestemmelig på samme tid.

Jeg er usikker på om det ferdige bildet ble mer spennende og fantasieggende enn skissemotivet. Det er jo en fare for at motivet blir uinteressant hvis det blir altfor abstrakt og ugjenkjennelig. Da blir det kanskje bare form uten mening og innhold? Ja, kanskje det bare blir likegyldig? Det er ikke godt å vite. Jeg får trøste meg med at jeg forsøkte.

Se også:
• Nysgjerrihetspirrende detalj i «Snill» (2002)
• Fantasieggende antydninger i «Sånt som er» (2011)

To menn i 1965 og 2005

Summary in English: Norwegian illustrators and twin brothers Svein and Egil Nyhus 1965 and 2005.

Her er to nye skatter fra arkivene. Bildene viser tvillingtegnerne fra forestillinga To menn og en tavle i 1965 og 2005. Det er tidsforskjell på førti år mellom bildene. Er Svein og Egil Nyhus fortsatt glad i hverandre? Ja. Krangler de fortsatt? Ja.