Bildebokanalyse:«Gutten og pappesken»

Summary in English: A link to an article on "The World Has No Corners" (original Norwegian title "Verden har ingen hjørner"), a picture book from 1999 by Svein Nyhus. Also signed giclee prints of some of the illustrations from the book.

Atle Krogstads «Gutten og pappesken» i «Norsklæreren» nr.2 2017

I «Norsklæreren» nummer 2 2017 er det en vitenskapelig artikkel om «barns bruk av rom» med utgangspunkt i «Verden har ingen hjørner», en bildebok jeg ga ut i 1999.

Artikkelforfatteren Atle Krogstad er førsteamanuensis i norsk ved Dronning Maud Minne Høgskole for barnehagelærerutdanning i Trondheim. Han har skrevet om barn og rom før, for eksempel her og her.

«Verden har ingen hjørner» kom første gang ut i 1999.

«Verden har ingen hjørner» handler om den lille gutten Viktor som sitter i en pappeske og undrer seg over verden. Boka inneholder ingen tradisjonell historie. Isteden er det enkeltstående scener med konkrete observasjoner og ganske åpne spørsmål, nesten som små dikt, og illustrasjoner med få detaljer. Tegneteknikken er prega av skyggelegging og forsiktige farger som skaper en slags realisme i det ellers barnevennlige bildeuttrykket. Blyantnyansene formidler også en følsomhet, et alvor kanskje, og en ro for refleksjon. På den måten prøver jeg å rydde rom for leserens egne tanker og tolkninger. Da kan enkle ord og bilder bli «større enn seg sjøl» og nesten uendelig innholdsrike.

Det er likevel interessant å se hvor mye en engasjert, kreativ og skolert leser får ut av de korte tekstene og sparsomme illustrasjonene. Sist i analysen skriver Atle Krogstad:

«Det fysiske hjemmemiljøet hos Viktor har mange rom, kroker, mellomrom og steder der Viktor kan være skjermet og for seg selv. Pappkartongen er multifunksjonell, og barn kan bruke den i lek og meningsskaping både hjemme og i pedagogiske miljøer. Viktor bruker pappesken som målestokk og referanse til sin egen kropp. Pappesken markerer også grensene for hans eget personlige rom, og er en posisjon hvorfra han kan tenke og forme sine tanker fritt. Det personlige rommet er, med Winnicotts begrep [«overgangsobjekt»], et overgangsrom som ikke stiller krav til barnet på egne vegne, men som gir barnet tid og rom til den pågående oppgaven å skille mellom indre og ytre virkelighet og knytte forbindelsen mellom dem. Voksne som ivaretar og respekterer grensene for barnets personlige rom, åpner for dialog med barnet, og kan bidra til å utvide barnets forståelse, meningsskaping og bevegelsesrom.»

Godt sagt. Og godt sett.

---

Kunsttrykk og orginalillustrasjoner fra boka

Jeg har flere nummererte og signerte gicleer (digitalprinter i museumskvalitet) med motiver fra «Verden har ingen hjørner»:

«Det detter usynlige ting ned i hodet»
Signert kunsttrykk, opplag 40, A2

«En lang, blå vei»
Signert kunsttrykk, opplag 40, A2

«Men krokodiller fins»
Signert kunsttrykk, opplag 40, A2

«Pappa har slips»
Signert kunsttrykk, opplag 70, A2

«Kanskje jeg kan fly når jeg sover?»
Signert kunsttrykk, opplag 70, A2

Jeg selger også noen av de originale blyanttegningene fra boka: forside-tegningen, «Viktor i esken», «Himmelen har tusen stjerner», «Noen dager er himmelen hvit», «Øynene mine ser og ser» og «Det er en lang vei å gå».

Utstilling av originaler og kunsttrykk fra «Verden har ingen hjørner» under Litteraturfestivalen på Lillehammer 2017

---

Se også:
• Krogstads artikkel om boka (2017)
• Doktoravhandling om blant annet «Verden har ingen hjørner» (2008)
og:
• Digitalkopi av «Verden har ingen hjørner»
• Blogginnlegg om boka
• Digitaltrykk av bokillustrasjoner

Bildebok-utstilling 13.10.-18.11.2012: Svein Nyhus stiller ut barnebokbilder i Tønsberg

Summary in English: Norwegian illustrator and writer Svein Nyhus shows some of his picture book illustrations at an exhibition in his home town Tønsberg from October 13th to November 18th, 2012.

Fra lørdag 13. oktober til 18. november 2012 stiller tegneren og femtiåringen Svein Nyhus ut bildebokbilder i Vestfold Kunstsenter (VKS) i Øvre Langgate i Tønsberg. Utstillinga viser et utvalg originaler fra noen av bøkene han har illustrert, blant annet blyantmalerier fra den filosofiske «Verden har ingen hjørner» fra 1999. De fleste av originaltegningene er til salgs. Det gjelder også kunsttrykk (lysekte giclée-utskrifter) i A2-format av flere motiver fra bøkene.

Utstillinga er åpen kl. 11-16 tirsdag-fredag og kl. 12-15 lørdag og søndag. Les mer på VKS' nettsider.

De to første fotografiene under er mobilbilder fra åpninga. De viser kunstneren sjøl sammen med VKS-leder Kristin Røed og fylkesvaraordfører Hans Hilding Hønsvall.






Se også:
• Utstilling i Gøteborg Konstmuseum 2012
• Utstilling i Gyldendalhuset i Oslo 2012
• Utstilling på Hå gamle prestegard på Jæren 2010
• Flere intervjuer med tegneren
• Digitaltrykkene som er til salgs på utstillinga
• Kjøp trykk via bloggen

Bildebokskolen 56: Å tegne dyr

Summary in English: Picture Book Class # 56: Drawing animals. Norwegian illustrator Svein Nyhus shows animals drawn in different styles and techniques - ranging from inelegant use of ball point pen and coloured ink in 1995, over shaded pencil and paper collage to unstrained brush strokes and further developed experiments today. More animals are here and here.

Det er mange måter å tegne dyr på. Personlig foretrekker jeg å leke med overdrevne former, naivistiske forenklinger og klisjeer som tydelig viser hva jeg mener. Andre liker mer poetisk naturromantikk, rask antydning eller detaljert hyperrealisme. For alt går selvsagt an. Når det gjelder illustrasjoner fins det heldigvis ingen fasitsvar, bare ulike løsninger som er gode på hvert sitt vis.

Selv om det er gøy å karikere figurer og tegne barnevennlig og forståelig, forsøker jeg å unngå det altfor riktige - og altfor søte. Særlig dyr blir lett for yndige, og dermed uinteressante og kjedelige, i en slags forutsigbar og overbrukt Disney-stil med ansikter tegna etter oppskrift og tegneseriestrek uten særpreg. Det er morsommere med personlighet og overraskelser. Ofte prøver jeg å tegne levende dyr og kropper i en «forenkla sleng», for eksempel ei rask mus som en utstrakt klump der alt henger sammen i en organisk bevegelse, altså at linjer fra halen og bakbeina fortsetter i ryggen, hodet og snuta. Jeg tenker i hvert fall at det burde være sånn.

Her viser jeg noen dyretegninger fra bøkene og illustrasjonene mine.

Eksempel 1: krokodiller

Jeg liker ikke krokodilla i «Sesam Stasjon ABC» fra 1995. Jeg var ennå fastlåst i en «riktig» og overkontrollert stil. Da «Verden har ingen hjørner» kom fire år seinere, hadde det skjedd en liten tegneteknisk revolusjon; der brukte jeg grå blyantnyanser istedenfor kulepenn og tivolifarger. Og jeg tegna dyret i profil for å få en mer slående komposisjon og tydeligere figur. Det ble bedre.



Eksempel 2: isbjørner

Den første tegningen er fra «Sesam Stasjon ABC» (1995) og utført med kulepenn og vannløselig tusj, den andre er en papirkollasj fra «Hvorfor de kongelige ikke har krone på hodet» (2004). Figurene i den tredje illustrasjonen, som er fra 2011, er også tegna med grov blyant på farva papir, men denne gangen satt sammen i photoshop. I Sesam Stasjon-tegningen var den gule dokkefiguren, og delvis tegnestilen, bestemt på forhånd. Det er absolutt morsommere å arbeide friere.



Eksempel 3: elger

Dette eksempelet på forenkling har jeg vist før. Jeg foretrekker den stiliserte tusjelgen i «God natt, natt» fra 2009. Juleillustrasjonen fra året før ble dessverre litt overarbeida.



Eksempel 4: rever

Disse revene liker jeg, særlig den røffe streken i kollasjreven fra «Esops fabler» fra 2007, og at munnen der er plassert som den er. Da blir figuren mer personlig - og reven passe dumlur. Dessuten fins det ingen feil i kunsten. Jeg synes også jeg var modig som turte å tegne en fugl så barnslig enkel som i pekeboka «Lars danser» fra 2011.



Se flere dyr i andre blogginnlegg:

• Gamle og nye katter
• Gamle og nye frosker
• Kollasjdyr 2006
• «Esops fabler» 2007
• Karikerte aper 2011
• En papegøyemann 2012
• En snill elefant 2012
• Viltre hunder 2012
• ...og noen fisker 2003

Jeg sammenlikner like motiver andre steder i bloggen også, blant annet her. Dessuten, apropos dyrtegninger: Sjekk denne luringen fra 2013!

«Bildebokskolen» 55:Detaljer og forenkling i hustegninger

Summary in English: Picture Book Class #55: Details and simplifiction: Eight picture book illustrations by Norwegian Svein Nyhus showing houses in different levels of details and simplifiction. The drawing techniques range from pencil and water colour to brush and ink coloured digitally.

Jeg har flere ganger drevet «komparative studier» og vist bilder som forestiller det samme. Denne gangen sammenlikner jeg åtte tegninger av hus som eksempler på detaljer og forenkling. Alle er henta fra bildebokillustrasjonene mine. I løpet av femten år har jeg gått fra en detaljert vitsetegnestil og «karikert realisme» til et løsere uttrykk. Husa har blitt mer symboler enn virkelige bygninger når tekstene har blitt mer poetiske med rom for fri tolkning. Men jeg liker fortsatt både detaljer og enkelhet, og synes ulike tegnemåter passer til ulike ting. Så enkelt. Ja, ulike oppdrag krever forskjellige løsninger.

1. «Den grådige ungen» (1997): Dette er en gammeldags enebolig i et idyllisk, norsk villastrøk som minner om mitt eget barndomshjem utenfor Tønsberg. Detaljene i tegningen skal gi leserne noe å se på og utvide historien som teksten forteller. Tegneteknikken er grå blyant, viskelær og vannfarger (vannløselig tusj på flaske).

2. «Den helt vidunderlige grisen Nøffi» (1998): Det røde huset er en karikert variant av vårt eget hus på Tjøme, på samme måte som teksten er en gjenfortelling av historien om vår egen datter Ninni og stuegrisen Nøffi. Legg forresten merke til kompostbingen bak huset og griseskiltet ved porten som også er basert på virkelige hendelser. Fortsatt er tegneteknikken blyant og vannfarger.

3. «Verden har ingen hjørner» (1999): Her leker jeg med lys, skygger og forenkla former, nesten som om det var en lekeby av byggeklosser. Inspirert av blant annet tysk ekspresjonisme bruker jeg også skeive vinkler og overdrivelser. Selve bygningene er dessuten mer eksotiske enn norske, ja, det meste er litt mystisk og annerledes. Det liker jeg. Teknikken er nok en gang blyant og viskelær.

4. «Bak Mumme bor Moni» (2000): Huset her skal være en visualisering av det generelle begrepet eller abstrakte tankebildet «hus». Teksten forteller om «Blå fjellet», «Hvite huset» og liknende, og da ville jeg antyde at dette er symboler og psykologi, ikke konkrete steder eller bygninger. Huset skulle dessuten være både rolig og truende på én gang. Jeg lagde over seksti utkast før jeg til slutt turte å sløyfe takstein, takrenner, vindussprosser og ringeklokke, og tegne så nakent som her.

5. «Ingen» (2001): Her tenkte jeg at en naken, konturløs flatestil kunne passe til en superenkel tekst om en som nesten ikke fins og er ensom. Samtidig la jeg inn gråtoner og nyanser for at det ikke skulle bli altfor kjedelig og ufølsomt. Forenklinga er dessuten en kontrast til de mer kompliserte illustrasjonene i «Snill» som jeg jobba med omtrent samtidig. På den måten skulle hver bok få sitt eget visuelle særpreg. Det tror jeg er viktig.

6. «Håret til mamma» (2007): Her kan leseren ane deler av husgavler i bakgrunnen. Jeg pleier ellers å tegne hele figurer og gjenstander uten beskjæring, og er dårlig på å antyde med få streker, men her viser jeg altså bare litt. Så får leseren dikte resten. Illustrasjonen er lagd som en blyanttegning i grått og oransje som er skanna inn, fargelagt og kombinert med marmorert papir i photoshop.

7. «God natt, natt» (2009): Huset her er så forenkla at det har blitt nesten som et skrifttegn i tusj, slående og tydelig som et piktogram, og slett ikke realistisk. Passer ok til den poetiske teksten. Tegneteknikken er svart tusjpensel fargelagt i photoshop.

8. «Sånt som er» (2010): Utsnittet her er henta fra bildeplansjene i den siste boka mi. Det viser hvordan jeg klusser videre og leker mer med husformen – som fortsatt har hjemlig saltak. Men byen til venstre virker heller litt søreuropeisk, kanskje? Teknikken er tusj og photoshop omtrent som i «God natt, natt».

Andre blogg-innlegg der jeg sammenlikner motiver og tegneteknikker:
• 3. Skog
• 4. «Håret til Mamma»
• 7. Pappaer
• 16. Soverom
• 20. Elger
• 23. Hav
• 27. Katter
• 43. «Hemmeligheten til fru Plomme»
• 56. Flere dyr
• Avistegninger
• En boktegning

«Bildebokskolen» 35: Barneblikket utvider bevisstheten

Summary in English: Picture Book class #35: In his semi-philosophical picture book "The World has No Corners" ("Verden har ingen hjørner", 1999) Norwegian illustrator and writer Svein Nyhus looks at the world as young children do: they experience things for the first time, try to make sense of what they see and often end up with poetic comments on details in a magical world that adults forget. The book has no traditional story but short texts similar to quotes and ideas from his own children when they were 3-5 years old. "The World has No Cormers" was followed up with "Me!" ("Jeg!", 2004), a picture book illustrated with collages instead of drawings made with pencils and water colours.

I 1999 utgav jeg bildeboka «Verden har ingen hjørner». Den har ingen vanlig handling, bare korte, halvfilosofiske tekster. Det er tankene til en liten gutt som sitter i en pappeske og ser på verden rundt seg.

Idéen til boka kom etter et foredrag av den svenske bildebokforskeren Ulla Rhedin. Hun fortalte om bildebøker og psykologi, om hvordan små barn opplever verden som ny og magisk, men prøver å forstå den likevel. Det inspirerte meg veldig; den neste boka mi kunne selvfølgelig handle om alt - om hele verden! Dessuten likna bekrivelsene i foredraget på det våre egne barn ga uttrykk for. De kom med tilfeldige kommentarer om stort og smått, og de morsomste utsagnene skrev vi ned, slik du ser i bildet nedenfor. Dermed var det klart; jeg ville lage min egen lille samling med livsbetraktninger, skrevet som om de var sitater fra et barn.

For små barn opplever alt for første gang og møter omgivelsene med et fordomsfritt blikk. De lurer kanskje på det de ser, prøver seg fram og leter etter mening, men forstår ting på sin måte. Uansett er verden uendelig stor og hemmelighetsfull — og samtidig liten, nær og hverdagslig. Barn tenker dessuten konkret, men mangler selvfølgelig den kunnskapen og fornuften de voksne har. Da kan de si og finne på ting som virker feil og komiske, men like gjerne si noe veldig poetisk og poengtert.

Dette forfriskende barneblikket har alltid fascinert meg, og jeg har som forfatter flere ganger tatt på meg «barnebrillene». Da forsøker jeg å se tilværelsen fra nye vinkler, nedenfra kanskje, som et barn ville gjort. Jeg drar på oppdagelsesreise og skattejakt i småting, åpner opp sansene og skjerper fokus, prøver å bruke øyne, ører, nese, tunge og fingertupper. Det blir en øvelse i oppmerksomhet og observasjon. Samtidig liker jeg å uttrykke meg kort, enkelt og grunnleggende, igjen nesten slik et barn ville ha gjort.

Her viser jeg to eksempler fra bøker der jeg har brukt barneblikket.

1. Eksempel på barneblikket i «Verden har ingen hjørner»

På himmelen er sola som lyser på alle bilene,
og der er skyene og der bor Gud.
Gud sitter og venter og venter,
og Gud har en kjempelang stige
og et kjempetungt piano som velter når det er tordenvær.
Stigen går ned til fafar på kirkegården.
Han er ikke levende og kan ikke spise opp maten sin.

For mennesker vokser til de ikke klarer mer.
Så dør de.
Og mus dør og katter dør,
og blomstene tørker i vasen og faller ned på bordet.
Og allting blir borte i veikanten. Det har jeg sett.

Men i jorda ligger potetene og prater sammen
og vil opp i lyset.

2. Eksempel på barneblikket i «Jeg!»

Bildeboka «Jeg!» fra 2004 er en selvstendig fortsettelse av «Verden har ingen hjørner». Begge inneholder små, eksistensielle refleksjonstekster, men her er de illustrert med kollasjer istedenfor fargelagte blyanttegninger.

Se her.

Noen steder er jeg hard,
og noen steder er jeg bløt,
På øreflippen, for eksempel.
Og på kinnet.
Og se her.
Noen steder er jeg tjukk også
og noen steder er jeg tynn.
Og noen ganger fryser jeg
og noen ganger svetter jeg.
Og noen ganger er jeg grei,
og noen ganger er jeg skikkelig bøllete.
Men mest er jeg midt i mellom.
For jeg er en vanlig gutt.
Og helt uvanlig.
For det er bare jeg som er jeg.

Hvis en som voksen ser verden i et barneperspektiv, kan en gjenoppdage tinga rundt seg. Det er gøy. For når en møter livet på en ny måte, bruker sansene, er nysgjerrig og undrende, begynner en å tenke annerledes og blir mer til stede i øyeblikket. En blir mer kreativ, levende og ikke like fastlåst i gamle svar og vaner. Det oppstår nye opplevelser og ny innsikt. Omgivelsene blir fulle av detaljer, spor og pussige sammenhenger som en ikke tenkte på før. Alt får verdi og ladning. Ja, virkeligheten utvider seg, blir rikere, mer spennende og intens, og trivialitetene nesten gudommelige. Det gjelder bare å se etter som et barn. Bare snu deg nå. Har du tenkt på at det er akkurat sånn det er? At det skinner der borte, og har gjort det lenge? Eller at det er flere lyder oppå hverandre? Er det ikke utrolig og fantastisk?

«Bildebokskolen» 34:Metaperspektiv og andre tekstdetaljer

Summary in English: Picture Book Class # 34: Norwegian illustrator/writer Svein Nyhus comments on the language in four of his children's books: the use of meta-perspective in "The World Has No Corners" ("Verden har ingen hjørner", 1999) and "Nobody" ("Ingen", 2002); the absence of the pronouns "he" and "she" for the main character "Little Lu" in the fantasy novel "Little Lu and Bulibar the Wizard" ("Lille Lu og trollmannen Bulibar", 2001); and poetic rhymes in "Up and Away" ("Opp og ut", 2008)

Jippi! Her kommer enda flere detaljer om barnebøkene mine! Nei, jeg burde vel heller beklage denne ekstremt sjølopptatte «bildebokskolen» min. Men det er godt ment: jeg vil dele erfaringer fra bokarbeidet mitt med dem som er interessert i sånt, og kanskje si noe om illustrasjon og barnelitteratur. Og fordi jeg kjenner mine egne bøker best, bruker jeg dem som eksempler. Okei. Denne gangen handler det om fire små tekstdetaljer jeg er fornøyd med.

1. Avslutninga i «Verden har ingen hjørner»: Bakerst i den halvfilosofiske bildeboka «Verden har ingen hjørner» fra 1999 er det en liten tekst med metaperspektiv, altså en tekst om teksten, som jeg synes gir prosjektet et passende løft:

En gang var jeg en gutt.
Og en gang var denne boka
og dette papiret
bare en tanke i hodet
og et tre i skogen.

2. Virkelighetsleken i «Ingen»: Metablikket kan også brukes på «Ingen» fra 2002, en bildebok om en ensom figur som heter Ingen. Leseren kan leve seg inn i fantasien, men like gjerne tolke teksten som fullstendig sann fordi den forteller om seg sjøl: boka handler bokstavelig talt om ingen nettopp fordi det bare er papir og trykksverte og ikke en levende person. Jeg liker denne leken med virkeligheten — og at det kanskje setter i gang noen nye tanker.

3. Merkverdighetene i «Lille Lu og trollmannen Bulibar»: Også i fortellingsboka «Lille Lu og trollmannen Bulibar» fra 2001 ville jeg stimulere fantasien og få leserne til å dikte sjøl. Jeg ville for eksempel ikke bestemme kjønnet til hovedpersonen, en liten trollmannlærling, men overlate til hver enkelt å avgjøre om boka handler om en gutt eller ei jente. I denne korte barneromanen skriver jeg derfor aldri «han» eller «hun» om Lille Lu, men bruker konsekvent bare navnet. Dette er et påfunn som kan gjøre språket unaturlig, men også mer personlig. Setningene får i hvert fall et litt annerledes preg. Og en litt merkelig tone syntes jeg passa bra til en litt merkelig verden som i denne fantasyromanen.

I «Lille Lu og trollmannen Bulibar» forsøkte jeg også å bruke et enkelt ordforråd, nesten som hos et lite barn, for å komme nærmere følelsene, ja, selve livsalvoret, kanskje. Dessuten jobba jeg med rytmen og lyden i ordene for at teksten skulle bli ok å lese høyt.

4. Poesien i «Opp og ut«: Også i bildeboka «Opp og ut» fra 2008, som handler om en liten og en stor raring på vei mot havet, ville jeg bruke et litt rart språk. Jeg ville skrive kort og enkelt, gjøre teksten rytmisk og bruke stikkord istedenfor hele setninger. Det var i hvert fall det jeg prøvde på. Tvillingbroren min sier at jeg var påvirka av de poetiske skriveriene til kona mi. Ja, kanskje det. Eller er det omvendt?

«Bildebokskolen» 27:Kattetegninger

Summary in English: Picture Book Class # 27: Drawings of cats by Norwegian illustrator Svein Nyhus showing a change in style and technique in his picture books - ranging from inelegant use of ball point pen and water colours in 1995, over shaded pencil and collage experiments to unstrained brush strokes in 2009.

Som jeg har nevnt flere ganger før, kan det være interessant og gøy å sammenlikne bilder, for eksempel egne tegninger eller ganske like motiver. Her viser jeg kattetegninger fra åtte av bildebøkene jeg har illustrert. Teknikken varierer fra kulepenn og vannfarger, over blyant og papirkollasje til tusjpensel og digital fargelegging.

Selv om ingen av kattene her er særlig godt tegna, er jeg veldig fornøyd med utviklinga fra den kjedelige, «barnevennlige» stilen i den første illustrasjonen til den uvørne streken i den siste. «Den grådige ungen» er forresten den første boka der jeg turte å bruke blyant i tegninger som skulle trykkes. Teknikken oppstod litt tilfeldig da forlaget ikke ville ha «sånn Sesam Stasjon-stil». Den kommentaren gav meg en ny retning. Så tusen takk for den!

Hvis du klikker på bildene, får du se hele illustrasjonen.

«Sesam Stasjon ABC» (1995) og «Den grådige ungen» (1997)


«Verden har ingen hjørner» (1999) og «Moro-vers» (2000)

«Tikk takk, sier Tiden» (2005) og «Håret til Mamma» (2007)

«Roy» (2008) og «God natt, natt» (2009)



Andre blogg-innlegg der jeg sammenlikner tegneteknikker og like motiver:
• 3. Skog tegna på forskjellige måter
• 4. «Håret til Mamma» tegna på forskjellige måter
• 7. Pappaer tegne på forskjellige måter
• 16. Soverom tegna på forskjellige måter
• 23. Hav tegna på forskjellige måter
• 43. «Fru Plomme« tegna på forskjellige måter
• 56. Flere dyr tegna på forskjellige måter

Se også:
• En forsidekatt 2012
• En katt i «Hva sier reven?» 2013
• Kjøp trykk av kattetegningene fra «Den grådige ungen», «Moro-vers» og «Håret til mamma»