«Bildebokskolen» 77:Like motiv i ulike teknikker – om å fordype og fornye seg

Summary in English: Picure Book Class # 76: In this blog post children's books illustrator Svein Nyhus shows how he has tried out different drawing techniques without loosing some of his stylistic characteristics: full-length puppet characters placed in rooms without corners and details spread out as collage elements on flat backgrounds. He also comments on the artistic benefits of trying out new approaches as well as digging deeper into one's own specialities.

Eksempel 1: «Figur i flatt rom»
(1967), kulepenn på hardt papir.

I denne leksjonen i «Bildebokskolen», mine småtips til andre fortellere, viser jeg gamle og nye bokillustrasjoner som er ganske forskjellige - og samtidig veldig like.

Gjennom åra har jeg nemlig forsiktig prøvd ut nye tegneteknikker, men likevel beholdt samme visuelle grep. Det er lett å se i ettertid. Derfor tenkte jeg at dét kanskje kunne være dagens kreative tips. At det er ok å prøve noe nytt, men også å holde på som før. At det er nyttig å fornye seg og gå videre – og fordype seg der en er?

Bildene under er i hvert fall slående eksempler på at det er vanskelig å frigjøre seg helt fra seg sjøl. Og de viser altså også at det kan være en mellomting mellom fullstendig fornyelse og ingen forandring i det hele tatt.

Like motiver i ulike teknikker: rom uten kanter

Ok. Tegningene her forestiller det samme: figurer og ting oppstilt og utstilt som løse biter i ganske flate rom uten hjørner og kanter. Sånn blir alt både litt fritt og litt på plass. Og jeg vrir på formene for å gjøre det enda litt særere. Slik jeg liker det. Er jeg heldig, blir dette rom med rom for tolkning. Ja, det er fint. At bildene er åpne for leserens egen fantasi.

Men jeg har testa forskjellige tegnemåter. Så noe er det samme og noe er nytt. Det er helt greit. Ja, det er lov å gjenta gamle grep, herme etter seg sjøl, forfine og foredle spesialiteter og forsterke personlige trekk. Det trenger ikke føre til innavl og innvikling, men tvert om til utvikling. Bare det er gjort med engasjement og intensitet. Og med lek.

For det skjer selvsagt minst like mye når en også prøver noe nytt, slipper kontrollen, er modig og tar sjanser. Ingen dør av å eksperimentere med form. En risikerer bare å oppdage noe annet og lage noe enda rarere og kanskje finere. Det kan til og med være nyttig å sjekke ut hva som ikke virker. Dessuten mener mange at det ikke fins feil i kunst, bare oppdagelser, opplevelser, utfordringer og muligheter. Jeg tror de har rett.

Eksempel 2. Fra «Pappa!» (1998)

Under er et tidlig eksempel på mine oppløste rom uten definerte kanter, rom for lesernes fantasier og tolkninger. Tegneteknikken er blyant, viskelær og vannfarger. Legg ellers merke til at jeg i bokillustrasjonene ikke tegner noe viktig i midten der sidene møtes i knipinga.

Eksempel 3. Fra «Ingen» (2002)

Lite bokformat og enkle motiver uten konturer skulle understreke lavmælt ensomhet - og gi boka tydelig egenart. Teknikken er fortsatt blyant, viskelær og vannfarger, men en ny vri likevel.

Eksempel 4. Fra «Tikk takk, sier Tiden» (2005)

Enda flere flate rom med løse figurer, men med dørerkarmer som skal holde ting på plass. I det første bildet skulle tida stå stille, i det neste være fullt kaos. Kollasjteknikken var kanskje ikke helt vellykka, men jeg hadde en plan og gjennomførte den. Et lærerikt forsøk.

Eksempel 5. Fra «Håret til mamma» (2007)

Dette er en modernisert variant av gammel blyantteknikk. Her fargelegger jeg de grå originalene digitalt. Og uttrykket skal være like pent som det fantastiske håret.

Eksempel 6. Fra «Roy» (2008)

Her er breie, flate tablåer i detaljert ruskestil og triste farger for å understreke sorg og forgjengelighet i en historie om en død hund. Men igjen: møbler og ting ligger utstilt som rekvisitter i scenerom uten perspektivlinjer.

Eksempel 7. Fra «God natt, natt» (2009)

Uttrykket i den grove tusjstreken og de grafiske fargeflatene er radikalt enklere og mer ekspressivt enn blyantpirket tidligere. Likevel er de oppstilte komposisjonene med utbretta, flate rom og oppstilte karmer akkurat som før. (Og dikta er selvsagt fine.)

Eksempel 8. Fra pekebøkene om Lars (2011-2013)

Også i de enkle bøkene om Lars valgte jeg stiliserte rom uten perspektiv og hjørner. Den første tegningen under, der Lars er ape, kom ikke med i «Lars er ikke». Okei, tenkte jeg, og kopierte skapet fra den illustrasjonen over i en tegning i «Lars sier hei» som kom året etter. Fort og flatt.

Eksempel 9: Fra «Akvarium» (2014)

Her er det på nytt flate værelser med fortegna møbler og dørkarmer som utklipte biter, men nå i heldigital tegneteknikk (bortsett fra bakgrunnene som er innskanna malingsøl og papir).

Å gjøre det personlig

Jeg tror altså på blandinga av å fordype og fornye seg. Da blir en sær og annerledes og enda mer seg sjøl. Gammal og god – og ny og original. Bra. For det er personligheten kunstnere lever av. Eksemplene over viser kanskje det. At også jeg, som oss alle, har forandra og utvikla meg fra noe til noe annet. Men hele tida innafor samme overordna prosjekt: mitt eget.

Bonus: En illustrasjon med tydelige dører – og vegger – fra «Verden har ingen hjørner» (1999). Det var dengang da.

Se også:
• Tegninger av soverom (tegneteknisk utvikling 1993-2008)
• Hus i ulike tegneteknikker

Andre blogg-innlegg der jeg sammenlikner motiver og tegneteknikker:
• Skog • «Håret til Mamma» • Pappaer • Soverom • Elger • Hav • Katter • «Hemmeligheten til fru Plomme» • Flere dyr • Avistegninger • En boktegning

Bildebokskolen 68: Tilfeldigheter kan gi kreative løsninger

Summary in English: Picture Book Class #68: Happy accidents used in picture book illustrations. Small accidents, coincidences and things left to chance may give more interesting and creative results than full control and planned solutions:
• Example #1: In a paper collage in "Time says Tick Tock" (original Norwegian title "Tikk takk, sier tiden", 2005) illustrator Svein Nyhus chose to replace a tiny cutout drawing of a toy dog with one made of a leftover cutting with a random shape;
• Example #2: In a digital collage in "Lars dances" ("Lars danser", 2011) Nyhus drawed and cut out small paper stars, but turned them over to show randomly put pencil lines on the back of the paper instead of conture lines exactly following the shapes;
• Example #3: In "Lars says hello" (original Norwegian title "Lars sier hei", 2013) the illustrator used a trashed sheet of paper full of cut out holes as a background pattern.

Denne måneden kommer «Lars sier hei», en ny småbarnsbok i serien om Lars. Tegneteknikken med papirbiter som jeg fargelegger og setter sammen på datamaskinen, har jeg kommentert flere ganger før. Jeg har også skrevet om inspirerende tilfeldigheter som har oppstått underveis. Her kommer enda tre små eksempler på det. Blogginnlegget blir dermed årets første time i «Bildebokskolen», forsiktige tips til tegnere og andre som kanskje er interessert i sånt.

Å utnytte tilfeldigheter i en kreativ prosess

Når jeg arbeider med illustrasjoner, forsøker jeg ofte å kombinere vilje, bevissthet og kontroll med tilfeldigheter som oppstår litt av seg sjøl. Da blir bildene vanligvis mer levende og interessante. Jeg prøver for eksempel å blande gjennomtenkte former, streker og plasseringer med uberegneligheter, kluss og søl. For slik er vel også selve livet? En miks av styring og vingling.

Små pussigheter oppstår lett når jeg arbeider med kollasj av papirbiter. Når jeg lager nøyaktige figurer, presise detaljer og bakgrunner, blir det masse papirrester med rare former og spor etter ulike tegneredskaper på forskjellig underlag. Det kan være fantastisk inspirerende, og i en begeistra flyt-opplevelse kan jeg masseprodusere slike «heldige uhell» i time- og dagevis.

Når denne utprøvende famle-, leke- og produksjonsfasen er over, gjelder det, som alltid, å velge ut det som passer best. Det er slett ikke lett, og vanligvis bruker jeg likevel ikke bitene. Jeg er tilbake i fornuft, analyse og krav om at ting skal være ordentlige. Men selv om jeg ikke får brukt disse befriende viljeløse slumpetreffene, er de en viktig påminnelse om at tilfeldigheter kan være svært anvendelige; De kan føre til mye rikere, mer fantasieggende, sære og smarte løsninger enn det jeg klarer å tenke ut sjøl. Ja, slumpen er mye mer oppfinnsom enn jeg.

Forfatteren Merete Morken Andersen har kalt slike gylne feil «slurvegull». (Hun har også skrevet at det er viktig å forstå når en skal jobbe hardt og intenst – og når det holder at det er «godt nok».) Andre har optimistisk sagt at det slett ikke fins feil i kunsten - bare nyttig erfaring og spennende uhell. Atter andre har understreket at en nettopp må våge å gjøre feil for å være kreativ og original. Jeg tror det stemmer.

Da jeg forsiktig begynte å leke med papirklipp og bakgrunner for over ti år siden, oppdaga jeg for alvor verdien av tilfeldighetene. Siden har jeg masseprodusert papir med mer eller mindre ukontrollerte spor, flekker og kluss - og ikke minst marmorert papir der oljefargene danner tilfeldige, men ofte vakre mønstre.

Det aller meste har jeg aldri fått bruk for, men i flere illustrasjoner har jeg utnytta sånne slumpmessige effekter. I bildeboka «Snill» la jeg for eksempel inn papirbiter med saltstruktur og rivekanter som var både konkrete og nesten abstrakte, for å gjøre bildene rikere og la lesernes egen fantasi overgå mine egne begrensninger.

Under viser jeg altså tre eksempler på bruk av bittesmå tilfeldigheter i bildebokkollasjene mine. De minner meg også på at «kunst = forskning + lek». Det kan nesten ikke sies bedre og mer presist. I hvert fall kommer de største kreative oppdagelsene nesten alltid som overraskelser når jeg glemmer meg bort og bare leker formålsløst med materialene eller formene. Ja, det gjelder å ta sjanser og å tørre. Og mulighetene er uendelige!

1. Eksempel fra «Tikk takk, sier Tiden»: Papirrester med tilfeldige former

En liten detalj i en av kollasjene i «Tikk takk, sier Tiden» (2005), en blå lekehund, oppstod som en rein tilfeldighet fra en rest etter papirklippinga. Den formen hadde jeg ikke klart å tenke ut sjøl:

a. Enkelt utkast i svart strek der jeg planlegger motivet og layouten for boksidene.
b. Ferdig utskåret originalfigur som jeg har lagt over og tegna nøyaktig etter en detaljert trace-skisse.



c. De ferdige papirbitene blir plassert innenfor sideformatet (jeg bruker en pappramme som markerer papirkantene og midten i boka). Her er formen og strekene på den bittelille hundefiguren planlagte og «riktige».
d. Flere forsøk på å tegne hundefigurer. Den første varianten var grei nok, men jeg synes det blir finere når jeg leker med småbitene. Ja, de hundene som er lagd av tilfeldige papirrester, blir mer originale, personlige og morsomme.



e. Ferdig bokillustrasjon der alle papirbitene, også lekehunden, er limt på plass. En annen blå papirbit-hund som er tegna mer kontrollert, ser du her. Legg ellers merke til at jeg til sist tegna jenta på nytt på lysere papir og at ingenting her er forandra i photoshop.

2. Eksempel fra «Lars danser»: Tilfeldige streker på baksida av papirbitene

Også i «Lars danser» (2011) utnytta jeg enkelte tilfeldigheter, blant annet baksidekluss. Tegneteknikken med grove blyantstreker kombinert med skarpe papirkutt er forresten i seg sjøl et forsøk på å forene tilfeldig kluss med kontroll.


a. Stjernefigurer tegnes med kontur på grått papir. Etterpå skjærer jeg ut formene med papirkniv.
b. Da jeg hadde skåret ut småstjernene, oppdaga jeg at baksida tilfeldigvis hadde restestreker som ga et mer interessant resultat enn figurer med konturer som følger formen.



c. Ferdig illustrasjon i boka. De grå papirstjernene med baksidekluss er fargelagt ved hjelp av photoshop.

3. Eksempel fra «Lars sier hei»: Papirrester med utklipte hull og tilfeldige former

Uforusette lykketreff oppstod også under tegnearbeidet til den nye pekeboka «Lars sier hei» (2013). Da fant jeg som vanlig ting i papirrestene jeg kunne bruke i de enkle illustrasjonene:



a. Steintegninger på grått papir som jeg har klipt ut, limt opp og skanna inn. Disse blir til sist fargelagt og plassert i en digital kollasj.

b. Papirrester med tilfeldige hull etter at tegningene av steinene er skåret ut. Dette er papirkutt og avkapp jeg vanligvis bare ville ha kasta.


c. Ferdig bokillustrasjon der bitene er farglagt og retusjert i photoshop. Mønsteret på steinen er bygd opp av tilfeldig blyantkluss og tusjsøl (Og joda, her brukte jeg ingen av steinene fra arket over, men tegna enda flere for å finne den rette.)

d. Ferdig bokillustrasjon der de hullete papirrestene danner bakgrunnen.

e. Det samme hullete bakgrunnsmønsteret ble også brukt i tegningen bak på bokomslaget.

Oppsummert

Det enkleste rådet når det gjelder tilfeldigheter, er rett og slett å bruke det første og beste som en måtte ha tilgang til, det som ligger klart her og nå. En trenger nemlig ikke alltid stresse og streve med å velge «riktig» og finne én, bestemt løsning, men la slumpen avgjøre og se hva som skjer. Ofte blir det like bra. Og ikke sjelden fører det til positive overraskelser og kreativ utvikling.

Aller sist må jeg legge til at det selvfølgelig ikke passer å la tilfeldighetene råde i alle sammenhenger. For eksempel vil kluss være et forstyrrende fremmedelement i presise, klare sakillustrasjoner som bare skal forstås på én eneste måte og ikke tolkes. Det samme gjelder for andre oppgaver som bare har ett fasitsvar, for bilder som skal gjengi virkeligheten så overbevisende naturtro som mulig og i visuelle uttrykk der stålkontrollen er selve hovedpoenget. Eller kanskje ikke?

Flere blogginnlegg om små tilfeldigheter i bildebøkene mine:

• Tilfeldige rivekanter og trestrukturer i en skogillustrasjon
• Tilfeldig marmoreringssøl som bakgrunnsmønster
• Tilfeldig saltstruktur for å stimulere fantasien
• Tilfeldig klussehår
• Tilfeldig flekk som inspirerte til snabelprofil
• Tilfeldige tekster som kunne blitt helt ok
• Tilfeldige synsinntrykk som likner på rever
og..
• Intervju om inspirasjon (og motstand)

«Bildebokskolen» 48:Å lime papir (illustratørtips 3)

Summary in English: Picture Bok Class #48 (Illustrator's tip #3): Gluing paper collages. Norwegian illustrator Svein Nyhus shows how he uses glue stick in his work with papercollages (1a-b.). Stuck pieces can be removed with water and a paper knife (1c.). He also shows how to apply rubber cement on larger pieces to get an even surface without bubbles (2. ). At the bottom there is three additonal tips for working with papers: 3a. Making a collage by scanning drawn pieces and putting them together digitally in Photoshop gives an almost perfect result. But it leaves you with only loose paper pieces and no unique work of original art; 3b. You may smoothen uneven papers by ironing them as shown in the lecture about marbelizing paper; 3c. Keeping originals in plastic bags protects them from dirt and prevents loose pieces in a collage to fall off. The example illustrations are from picture books "Why Kings and Queens Don't Wear Crowns"(2004) and "Time says Tick Tock" ("Tikk takk, sier Tiden", 2005).

I dette blogginnlegget skal jeg skrive om hvordan jeg limer papirbiter når jeg lager kollasj. Bildeeksemplene er stort sett henta fra illustrasjonsarbeidet med «Hvorfor de kongelige ikke har krone på hodet», Märtha Louises barnebok fra 2004. Den handler om da kong Håkon, dronning Maud og kronprins Olav kom til Norge etter unionsoppløsninga med Sverige i 1905.

1. Limstift

Jeg bruker vanligvis limstift når jeg limer papir, men også RX-lim (flytende fotolim). Limstift kan bli klinete, men sitter godt, RX-lim er smidig, men tørker seinere. Ingen gir helt glatt reultat. Jeg tror det beste rådet er å være forsiktig og å prøve seg fram for å finne utstyr som en liker å jobbe med.

a. Bildet til venstre viser hvordan jeg limer fast papirbiter med limstift. Der er det også andre ting jeg har brukt i arbeidet med illustrasjonen, for eksempel:
• Layoututkast med motiv og tekst plassert på sidene (strektegningen øverst)
• Tegneredskap: grå blyant, fargeblyanter, gnifille og spissa blekkviskelær
• Papirkniv og skjærematte med rutemønster
• Rullelinjal (for å lage linjer og plassere elementer parallelt med papirkantene)
• Avtagbar teip (for å feste bitene midlertidig)
• Papp-ramme (for å se utsnittet)

b. Den ferdige illustrasjonen gjengis utfallende i boka sånn at den fyller papiret helt ut i alle kanter. Originalen har ekstra marg eller beskjæringsmonn i alle sider. Dermed kan jeg beskjære bildet friere og lett tilpasse det til boksidene. Vanligvis lager jeg originalbildene større enn de blir på trykk. Da må bildene forminskes i boka, og dermed virker streker og detaljer finere. Kongebok-illustrasjonene er imidlertid gjengitt i størrelse 1/1.

c. Papirbiter som er limt med limstift, blir sittende godt fast når limet har tørka. Hvis underlagspapiret tåler det, kan bitene fjernes igjen med vann. Jeg væter forsiktig med en pensel og skraper av med en papirkniv. Så må jeg lage en ny bit å lime på. En variant er å bruke lite lim bak på bitene. Da kan de rives av uten å lage merker.



2. Gummilim

Til større papirflater bruker jeg flytende gummilim som pensles på, for eksempel Fastik som jeg har kjøpt i Sverige. Gummilim er brannfarlig og giftig, men har flere fordeler:
• Fastlimte biter som kommer feil, kan løftes av og limes på nytt (med nytt lag lim)
• Papiret blir plant etter liming.
• Limsøl kan lett gnis vekk, for eksempel med fingrene eller et viskelær.

Hvis en smører lim på både papirbiten og underlaget, og venter til limet har tørka før en presser delene sammen, sitter alt mye bedre fast.

Bildene under viser hvordan jeg har forsterka skjøre papirbilder ved å lime et ekstra ark bak: Jeg stryker eller heller på gummilim på begge papirflatene som skal limes mot hverandre. Før limet tørker, har jeg brukt en plastspatel for å fordele det jevnt som en tynn hinne utover hele papirflata. Jeg har brukt dekkpapir for å beskytte bordet mot lim som strykes utenfor papirkantene. Det kan gå med mye lim. Når limet har tørka på begge arka, har jeg lagt dem sammen forsiktig og så tett og jevnt som mulig. Til sist har jeg brukt handa, en plastspatel eller linjal for å stryke vekk luftbobler og ujevnheter, og reinskåret sidene med en papirkniv.



Selv om gummilim gir glattere sammenliming enn annet lim, kan det oppstå bukler. Resultatet blir bedre med litt øvelse. Det er ellers lurt å bruke rikelig med dekkpapir for å arbeide så reint som mulig og beskytte tegningene. Da unngår en limsøl på hender, papirer og bord som smitter videre og setter flekker. Sjøl bruker jeg den reine baksida på brukte papirkopier jeg likevel skal kaste, og bytter ark så fort dekkpapirene har blitt skitne eller fått lim på seg.

3. Andre kollasj- og papirtips

a. Hvis en lager kollasj ved hjelp av en datamaskin, trengs selvsagt ikke lim. Da kan en flytte og forandre bitene fullstendig fritt uten limsøl. Ulempen er at en ikke sitter igjen med en unik originaltegning å ha på veggen, men er avhengig av trykk, printer eller skjerm for å få en kopi.

Forsida på «Tikk takk, sier Tiden» som kom i 2005, er bygd opp av biter som er tegna på farva papir og skåret ut, så skanna inn og til sist satt sammen til et helt bilde i photoshop. Det fins altså ingen hel originaltegning for motivet til venstre under, bare en samling løse papirbiter slik det neste bildet viser.



b. Det er mulig å bruke strykejern for å glatte papir som har blitt buklete. Det har jeg blant annet gjort for å jevne ut store marmorerte ark etter at de har tørka. Det er lurt med tynne bekyttelsespapirer for ikke å skitne til strykejern og tegninger.



c. Det lurt å oppbevare sårbare papiroriginaler i gjennomsiktige plastposer. Da blir bildene ikke så lett ødelagt eller skitne, og halvløse papirbiter hekter seg ikke fast og faller av. Poser i ulike størrelser kan kjøpes i pakker på kontorvarehus og liknende steder.



Se også:
• Mer om bildene i «Hvorfor de kongelige ikke har krone på hodet»
• Om kollasjarbeidene i «Tikk takk, sier Tiden»

«Bildebokskolen» 39:Mer om papirkollasj i «Tikk takk, sier Tiden»

Summary in English: Picture Book Class #39: Norwegian illustrator Svein Nyhus shows more details from his collage work for "Time says Tick Tock" ("Tikk takk, sier tiden", 2005), a children's picture book written by Gro Dahle: 1. a. Testing different paperfigures for the mother character. b. Finished illustration (opening scene); 2. a. Testing of composition, paper colours and multiple time characters, b. Finished illustration; 3. a. Sketching brutal, noisy shoes for the Time carachter, b. Finished illustration; 4. a. background paper with homemade marbleized pattern, b: Readymade bakground paper.

I Bildebokskolen 38 fortalte jeg om kollasj-teknikken min i bildeboka «Tikk takk, sier Tiden» fra 2005. Her viser jeg enda noen detaljer fra arbeidet med illustrasjonene til den boka.

Teknikk-detalj 1: Løse papirfigurer
a. Jeg limte sammen figurer av løse papirbiter i forskjellige farger. Bildet viser arbeidet med mamma-skikkelsen i boka. Nøyaktige skisser av planlagte figurer og detaljer ble tegna av med fargeblyanter på ulike papirtyper. Etterpå klipte eller skar jeg ut bitene og flytta dem rundt for å finne en ok plassering i bildet. Jeg lagde flere forsøk før jeg bestemte meg.
b. Ferdig originalillustrasjon. Alle biter er her limt på plass til en ferdig kollasj. Dette er åpningsmotivet i boka der hovedpersonene blir presentert: kjernefamilien og bestemor. Det er få detaljer, men enkelte med symbolsk betydning. Ellers leker jeg litt forsiktig med en grafisk flatevirkning.



Teknikk-detalj 2: Motiv-varianter
a. Utprøving av materialer, farger og «Tiden som går»
b. Ferdig originalillustrasjon. Jeg har valgt å beholde bare én Tiden-figur for ikke å forvirre mer enn jeg allerede gjør med bildene mine. Dessuten har jeg valgt nattblått ingres-papir og bakgrunnsark med ferdigkjøpt marmorert mønster.



Teknikk-detalj 3: Tegnestudier
a. Utprøving av skumle trampesko. Tiden-figuren blir i hele boka tegna på gjennomsiktig kalkérpapir.
b. Ferdig originalillustrasjon av Tiden som marsjerer og tramper, bråker og er ubehagelig. Bakgrunnspapiret er også her kjøpt ferdig og ikke hjemmelagd. Jeg forsøkte å skape noe mørkt, urolig og litt militært, men hele bildet ble en nokså uspennende grønn grøt.



Teknikk-detalj 4: Bakgrunnspapir med eget eller ferdig mønster
a. Illustrasjon med hjemmelagd bakgrunnspapir; det gulbrune, marmorerte papiret bak har jeg lagd sjøl. Det gjelder også de stripete strømpene og skjørtet. Papiret med striper i sirkelflaten og skiltstolpen er derimot kjøpt ferdig (det samme papiret brukte jeg på omslaget).
b. Illustrasjon med ferdigkjøpt bakgrunnspapir.


Se også
• Litt til om kollasjteknikken i «Tikk takk, sier Tiden»
• Å lime kollasjer