|
| Eksempel 1: «Figur i flatt rom» (1967), kulepenn på hardt papir. |
Gjennom åra har jeg nemlig forsiktig prøvd ut nye tegneteknikker, men likevel beholdt samme visuelle grep. Det er lett å se i ettertid. Derfor tenkte jeg at dét kanskje kunne være dagens kreative tips. At det er ok å prøve noe nytt, men også å holde på som før. At det er nyttig å fornye seg og gå videre – og fordype seg der en er?
Bildene under er i hvert fall slående eksempler på at det er vanskelig å frigjøre seg helt fra seg sjøl. Og de viser altså også at det kan være en mellomting mellom fullstendig fornyelse og ingen forandring i det hele tatt.
Like motiver i ulike teknikker: rom uten kanter
Ok. Tegningene her forestiller det samme: figurer og ting oppstilt og utstilt som løse biter i ganske flate rom uten hjørner og kanter. Sånn blir alt både litt fritt og litt på plass. Og jeg vrir på formene for å gjøre det enda litt særere. Slik jeg liker det. Er jeg heldig, blir dette rom med rom for tolkning. Ja, det er fint. At bildene er åpne for leserens egen fantasi.
Men jeg har testa forskjellige tegnemåter. Så noe er det samme og noe er nytt. Det er helt greit. Ja, det er lov å gjenta gamle grep, herme etter seg sjøl, forfine og foredle spesialiteter og forsterke personlige trekk. Det trenger ikke føre til innavl og innvikling, men tvert om til utvikling. Bare det er gjort med engasjement og intensitet. Og med lek.
For det skjer selvsagt minst like mye når en også prøver noe nytt, slipper kontrollen, er modig og tar sjanser. Ingen dør av å eksperimentere med form. En risikerer bare å oppdage noe annet og lage noe enda rarere og kanskje finere. Det kan til og med være nyttig å sjekke ut hva som ikke virker. Dessuten mener mange at det ikke fins feil i kunst, bare oppdagelser, opplevelser, utfordringer og muligheter. Jeg tror de har rett.
Eksempel 2. Fra «Pappa!» (1998)
Under er et tidlig eksempel på mine oppløste rom uten definerte kanter, rom for lesernes fantasier og tolkninger. Tegneteknikken er blyant, viskelær og vannfarger. Legg ellers merke til at jeg i bokillustrasjonene ikke tegner noe viktig i midten der sidene møtes i knipinga.
Eksempel 3. Fra «Ingen» (2002)
Lite bokformat og enkle motiver uten konturer skulle understreke lavmælt ensomhet - og gi boka tydelig egenart. Teknikken er fortsatt blyant, viskelær og vannfarger, men en ny vri likevel.
Eksempel 4. Fra «Tikk takk, sier Tiden» (2005)
Enda flere flate rom med løse figurer, men med dørerkarmer som skal holde ting på plass. I det første bildet skulle tida stå stille, i det neste være fullt kaos. Kollasjteknikken var kanskje ikke helt vellykka, men jeg hadde en plan og gjennomførte den. Et lærerikt forsøk.
Eksempel 5. Fra «Håret til mamma» (2007)
Dette er en modernisert variant av gammel blyantteknikk. Her fargelegger jeg de grå originalene digitalt. Og uttrykket skal være like pent som det fantastiske håret.
Eksempel 6. Fra «Roy» (2008)
Her er breie, flate tablåer i detaljert ruskestil og triste farger for å understreke sorg og forgjengelighet i en historie om en død hund. Men igjen: møbler og ting ligger utstilt som rekvisitter i scenerom uten perspektivlinjer.
Eksempel 7. Fra «God natt, natt» (2009)
Uttrykket i den grove tusjstreken og de grafiske fargeflatene er radikalt enklere og mer ekspressivt enn blyantpirket tidligere. Likevel er de oppstilte komposisjonene med utbretta, flate rom og oppstilte karmer akkurat som før. (Og dikta er selvsagt fine.)
Eksempel 8. Fra pekebøkene om Lars (2011-2013)
Også i de enkle bøkene om Lars valgte jeg stiliserte rom uten perspektiv og hjørner. Den første tegningen under, der Lars er ape, kom ikke med i «Lars er ikke». Okei, tenkte jeg, og kopierte skapet fra den illustrasjonen over i en tegning i «Lars sier hei» som kom året etter. Fort og flatt.
Eksempel 9: Fra «Akvarium» (2014)
Her er det på nytt flate værelser med fortegna møbler og dørkarmer som utklipte biter, men nå i heldigital tegneteknikk (bortsett fra bakgrunnene som er innskanna malingsøl og papir).
Å gjøre det personlig
Jeg tror altså på blandinga av å fordype og fornye seg. Da blir en sær og annerledes og enda mer seg sjøl. Gammal og god – og ny og original. Bra. For det er personligheten kunstnere lever av. Eksemplene over viser kanskje det. At også jeg, som oss alle, har forandra og utvikla meg fra noe til noe annet. Men hele tida innafor samme overordna prosjekt: mitt eget.
Bonus: En illustrasjon med tydelige dører – og vegger – fra «Verden har ingen hjørner» (1999). Det var dengang da.
Se også:
• Tegninger av soverom (tegneteknisk utvikling 1993-2008)
• Hus i ulike tegneteknikker
Andre blogg-innlegg der jeg sammenlikner motiver og tegneteknikker:
• Skog • «Håret til Mamma» • Pappaer • Soverom • Elger • Hav • Katter • «Hemmeligheten til fru Plomme» • Flere dyr • Avistegninger • En boktegning
