Summary in English: Picture Book class #35: In his semi-philosophical picture book "The World has No Corners" ("Verden har ingen hjørner", 1999) Norwegian illustrator and writer Svein Nyhus looks at the world as young children do: they experience things for the first time, try to make sense of what they see and often end up with poetic comments on details in a magical world that adults forget. The book has no traditional story but short texts similar to quotes and ideas from his own children when they were 3-5 years old. "The World has No Cormers" was followed up with "Me!" ("Jeg!", 2004), a picture book illustrated with collages instead of drawings made with pencils and water colours.
I 1999 utgav
jeg bildeboka
«Verden har ingen hjørner». Den har ingen vanlig handling, bare korte, halvfilosofiske tekster. Det er tankene til en liten gutt som sitter i en pappeske og ser på verden rundt seg.
Idéen til boka kom etter et foredrag av den svenske bildebokforskeren
Ulla Rhedin. Hun fortalte om bildebøker og psykologi, om hvordan små barn opplever verden som ny og magisk, men prøver å forstå den likevel. Det inspirerte meg veldig; den neste boka mi kunne selvfølgelig handle om alt - om hele verden! Dessuten likna bekrivelsene i foredraget på det våre egne barn ga uttrykk for. De kom med tilfeldige kommentarer om stort og smått, og de morsomste utsagnene skrev vi ned, slik du ser i bildet nedenfor. Dermed var det klart; jeg ville lage min egen lille samling med livsbetraktninger, skrevet som om de var sitater fra et barn.
For små barn opplever alt for første gang og møter omgivelsene med et fordomsfritt blikk. De lurer kanskje på det de ser, prøver seg fram og leter etter mening, men forstår ting på sin måte. Uansett er verden uendelig stor og hemmelighetsfull — og samtidig liten, nær og hverdagslig. Barn tenker dessuten konkret, men mangler selvfølgelig den kunnskapen og fornuften de voksne har. Da kan de si og finne på ting som virker feil og komiske, men like gjerne si noe veldig poetisk og poengtert.
Dette forfriskende barneblikket har alltid fascinert meg, og jeg har som forfatter flere ganger tatt på meg «barnebrillene». Da forsøker jeg å se tilværelsen fra nye vinkler, nedenfra kanskje, som et barn ville gjort. Jeg drar på oppdagelsesreise og skattejakt i småting, åpner opp sansene og skjerper fokus, prøver å bruke øyne, ører, nese, tunge og fingertupper. Det blir en øvelse i oppmerksomhet og observasjon. Samtidig liker jeg å uttrykke meg kort, enkelt og grunnleggende, igjen nesten slik et barn ville ha gjort.
Her viser jeg to eksempler fra bøker der jeg har brukt barneblikket.
1. Eksempel på barneblikket i «Verden har ingen hjørner»
På himmelen er sola som lyser på alle bilene,
og der er skyene og der bor Gud.
Gud sitter og venter og venter,
og Gud har en kjempelang stige
og et kjempetungt piano som velter når det er tordenvær.
Stigen går ned til fafar på kirkegården.
Han er ikke levende og kan ikke spise opp maten sin.
For mennesker vokser til de ikke klarer mer.
Så dør de.
Og mus dør og katter dør,
og blomstene tørker i vasen og faller ned på bordet.
Og allting blir borte i veikanten. Det har jeg sett.
Men i jorda ligger potetene og prater sammen
og vil opp i lyset.2. Eksempel på barneblikket i «Jeg!»
Bildeboka
«Jeg!» fra 2004 er en selvstendig fortsettelse av «Verden har ingen hjørner». Begge inneholder små, eksistensielle refleksjonstekster, men her er de illustrert med kollasjer istedenfor fargelagte blyanttegninger.
Se her.
Noen steder er jeg hard,
og noen steder er jeg bløt,
På øreflippen, for eksempel.
Og på kinnet.
Og se her.
Noen steder er jeg tjukk også
og noen steder er jeg tynn.
Og noen ganger fryser jeg
og noen ganger svetter jeg.
Og noen ganger er jeg grei,
og noen ganger er jeg skikkelig bøllete.
Men mest er jeg midt i mellom.
For jeg er en vanlig gutt.
Og helt uvanlig.
For det er bare jeg som er jeg.Hvis en som voksen ser verden i et barneperspektiv, kan en gjenoppdage tinga rundt seg. Det er gøy. For når en møter livet på en ny måte, bruker sansene, er nysgjerrig og undrende, begynner en å tenke annerledes og blir mer til stede i øyeblikket. En blir mer kreativ, levende og ikke like fastlåst i gamle svar og vaner. Det oppstår nye opplevelser og ny innsikt. Omgivelsene blir fulle av detaljer, spor og pussige sammenhenger som en ikke tenkte på før. Alt får verdi og ladning. Ja, virkeligheten utvider seg, blir rikere, mer spennende og intens, og trivialitetene nesten gudommelige. Det gjelder bare å se etter som et barn. Bare snu deg nå. Har du tenkt på at det er akkurat sånn det er? At det skinner der borte, og har gjort det lenge? Eller at det er flere lyder oppå hverandre? Er det ikke utrolig og fantastisk?
Jeg har i flere bokillustrasjoner lagt inn figurer fra andre bøker. Dette er særlig tydelig i et par illustrasjoner fra min egen billedbok «Jeg!» fra 2004. Det er en barnebok med eksistensielle funderinger og er en fri fortsettelse av den filosofiske «Verden har ingen hjørner» fra 1999, men denne gang illustrert med kollasjer av papirfigur limt på ark med marmorering og andre mønstre.
