«Akvarium» og «Lars er Lars» på dansk – og noe om for pene og flinke bilder

Summary in English: Danish translations of Gro Dahle's/Svein Nyhus's picture book "Akvarium" and Svein's "Ole er Ole" (Norwegian title "Lars er Lars") are out. Svein also discusses the risk of making the visual style too elaborate or dominant in a picture book. If an illustrator's technical skills are too masterful or the digital control are too rigorous, the illustrations may become impressive, but they may also take away the attention from the story. The result may be overworked art work without lively spontaneity and emotional touch.

Det danske forlaget Jensen & Dalgaard har nylig gitt ut to bildebøker jeg har illustrert: Gro Dahles «Akvarium» fra 2014 og min egen «Lars er Lars» fra 2011.

Den første boka er også anmeldt i avisa «Politiken» som beskriver illustrasjonene i «Akvarium» som «billeder, man aldri glemmer». Det er jo hyggelig.

Likevel er det mer interessant å lese kommentarene til en annen bildebok i samme avis. I møte med påfallende vakre og teknisk fullkomne datakollasjer spør bokanmelderen om «kan man også blive for dygtig? [...] Det er svært ikke at blive imponeret. Hvorfor bliver man så ikke berørt?»

Formen kan forstyrre for innholdet

Kritikeren har et poeng. Overdreven estetisering kan svekke uttrykkskraften i et kunstverk. Teknikken kan bli så suveren – eller spesiell – at form og håndverk tar all oppmerksomhet. Resultatet blir overflatisk effektmakeri som overskygger innhold og motiv. Det blir en imponerende oppvisning i flinkhet. Og verket reduseres til prestasjon og sirkusnummer, ikke en kunstopplevelse som vekker, løfter og flytter betrakteren til nye erkjennelser.

Skjønnhet – eller mesterlig håndverk – kan i feil sammenheng også formidle noe helt annet enn budskapet ellers. For eksempel skal Charlie Hebdos rablete, uprentensiøse tegnestil være et bevisst formgrep for å understreke anarkistisk protest og respektløs vitsing. Der passer det ikke med forskjønning og komplisert tegneteknikk.

Sammensatte uttrykk gir flere kvaliteter og rikere opplevelser

Jeg elsker og beundrer ekvilibristisk artisteri. Ja, flinke bilder gir deilig rus i øyeblikket. Men uten noe mer blir det fort nokså tomt og fattig. Det trengs tilleggskvaliteter.

For egen del har jeg særlig sans for det enkle og spontane. Tilfeldige småfeil og personlige særtrekk viser noe levende og menneskelig jeg kan kjenne igjen. Alt virker mer sant og ekte. Og sårbart, kanskje. Jeg tror jeg føler mer og sterkere.

Pynt og pene bilder er altså behagelige. De bekrefter gjerne det vi forventer. Men de bedøver også. Ja, jåleri kan tildekke, sløve og bremse. Kunstuttrykk som isteden gjør motstand, som stikker og irriterer, når dypere inn og sitter lenger i. Skitt smitter, ujevnheter gir avtrykk og farer skjerper sansene. Tror jeg.

Det beste er nok en blanding av alt. Høyt og lavt, lett og tungt, rett og galt. I passe mengder. Mangfold, variasjon og kontraster. Flere smaker. Det liker jeg. Kombinasjon og balanse mellom sikkert, rutinert håndverk og tilstedeværelse, glød og trøkk. Yes og ja takk!

For pene bilder i «Akvarium»?

Superflinkhet er et luksusproblem som ikke angår meg. Dessverre og heldigvis. Likevel prøver jeg ofte å prestere og imponere. Det ender med at jeg kjærtegner bildene mine til det ikke er skarpe kanter igjen og alle bakterier er borte.

Sånn var det med de de digitale kollasjene i «Akvarium». Da jeg ville gjøre uttrykket mindre glatt og gi bildene følsom kornete stofflighet, prøvde jeg for hardt. Jeg tegna detaljer stadig om igjen for å oppnå «spontan ruskestrek», jeg plasserte om på bitene og holdt på, men overarbeida illustrasjonene. Jeg gjorde dem for pene for alvoret i boka, og samtidig for dystre og stive.

I tillegg ville jeg gi boka et visuelt særpreg. Men hvert formgrep og hver stilistiske regel blei så overtydelig at sluttresultatet virker oppskriftsmessig, konvensjonelt, som om det bare er én riktig løsning og ikke rom for improvisasjon og overraskelser. Egenarten blei en utvendig stiløvelse, en utstudert manér på autopilot, flink men ikke følt. Jeg elsker nemlig pirk og kontroll, men flekker, feil og fri flyt likner mer på det levende livet. Ja, det perfekte er i denne sammenhengen det uperfekte. Det er en god trøst når jeg ikke får det til som jeg vil.

Enkelhet i «Lars er Lars»

Bøkene om Lars er enklere – selv om tegneteknikken nok er litt anstrengt og tilgjort der også.

Det danske omslaget til «Ole er Ole» illustrerer kanskje poenget. Jeg prøvde å være rik og ruskete da jeg tegna bokstavene til den norske originalen. Men skriftbildet mitt konkurrerer med forsidefiguren om oppmerksomheten. Den danske typografien lar hovedpersonen stå i fred. Det blir bedre. Rein og enkel og tydelig fokus. Det passer godt til en nedstrippa småbarnsbok som dette.

Så lærte jeg dét òg. At alt ikke kan være like stort og like viktig. Like gyldig blir likegyldig.

«Svein Nyhus har lavet nogle utroligt fine, tankevækkende og gribende børnebøger sammen med Gro Dahle. I Ole er Ole er Svein Nyhus alene om en helt anderledes simpel historie for de mindste børn. Bogen er hverken gribende eller tankevækkende, men det er til gengæld en virkelig fin og kær historie om Ole, der gemmer sig under et tæppe og som for hver side kommer mere og mere til syne. Samtidig er det meningen, at barnet, der får læst bogen op, får rystet sine ben, kildet sin mave, talt sine fingre og meget, meget mere. En bog, tænker jeg, der vil vække stor glæde hos børn fra 1 til 3 år.»
www.bornenesboger.dk

Les også:
• En fantastisk forhistorie til «Akvarium»
• Flere omtaler av «Akvarium»
• Andre bøker på dansk: «Silkesød», «Elis kuffert» og «Vrede mand»

Forresten: Seinere i år kommer også Gros og Kaias «Krigen» på dansk. Det blir fint.