Det er flere ting å passe på når jeg lager bilder og bøker. Helst vil jeg kommunisere klart uten å bli for kjedelig. Ja, det skal være enkelt og innholdsrikt på samme tid. Jeg liker også kontraster og overdrivelser: stort og lite, kluss og kontroll, latter og tårer. Og så vil jeg lage noe som har særpreg, er litt merkelig og skiller seg ut. Jeg prøver i hvert fall på det.
Unngå tangeringer og nesten-berøringer
Et mer konkret, og ganske enkelt, råd om form er å unngå kunstige tangeringer, nesten-berøringer og rare plasseringer. Elementene i et bilde bør enten overlappe hverandre skikkelig eller være tydelig atskilt. Når biter og ting i motivet blir plassert helt tilfeldig, kan det slumpe til at de tøtsjer hverandre på en merkelig måte. Sånne sammentreff kan kanskje bli spennende, men virker oftest unaturlige, som om det er gjort bare for å irritere. Det liker jeg ikke.
Eksempel 1: Øverst er forsida på bildeboka «Sinna Mann» fra 2003, nederst er forsida fra et nyere opplag i 2010; da skubba nemlig designeren borti teksten sånn at bokstavene treffer akkurat toppen av hodet til gutten på bildet. Ikke helt bra. Men heller ikke så viktig, kanskje; jeg oppdaga ikke feilen før den ble gjentatt i 2015.
Eksempel 2: Som en intern hilsen til meg sjøl og de pirkete formprinsippene mine, la jeg inn en bevisst tangering i «Hva sier reven?» i 2013. Ser du hvor? Foten på den midterste reven øverst berører akkurat labben til den store reven.
Ja, mer skal det ikke til for å ha det litt gøy.
Eksempel 3 og 4: Et par gamle fotografier henta fra et fantastisk bildebibliotek viser andre varianter av småmorsom feilplassering. På det tyske bildet først er det som ser ut som hattepynten til to av mennene, egentlig bare trær i bakgrunnen, mens kuletoppen på pigghjelmen er en virkelig del av hodeplagget. I motivet fra Karl Johan deler fortauskanten og lyktestolpen bildet i to. Feil? Jovisst! Men gøy likevel!
Se også:
• «Bildebokskolen»
• Blogginnlegg om tegneteknikker
• Blogginnlegg om Blogginnlegg om «Sinna Mann» og «Hva sier reven?»
