23. oktober 2016

Riksmålspris for «Blekkspruten»

Summary in English: Gro Dahle's and Svein Nyhus' "Blekkspruten" ("The Octopus"), a picture book about sexual abuse, was recently awarded a literary prize from the Riksmål Society. Here are the jury's statement as well as the acceptance speech from the author (all in Norwegian). 

Gro Dahle is a Norwegian author, writing in different genres. She has reached international acclaim for her children's books, illustrated by her husband Svein Nyhus. Her books are published in more than 15 countries.
Book illustrations: © Svein Nyhus


Juryleder Åsil Øverland fra Riksmålsforbundet og prisvinner Gro Dahle.
Bokillustratøren popper opp i midten. Kunstverket er av Hans Normann Dahl.
Foto: Riksmålsforbundet
Under Barnebokdagene på Gjøvik mottok Gro Dahle Riksmålforbundets barne- og ungdomsbokpris for «Blekkspruten», ei bildebok om seksuelle overgrep mot barn. Boka er illustrert av Svein Nyhus.

Illustratøren har hatt et litt nølende forhold til Riksmålsforbundet. Vestfolddialekta og temperamentet hans ligger nærmere radikalt bokmål og nynorsk enn det riksmål gjør, en språkform han har oppfatta som en konservativ sosiolekt. Likevel illustrerte han riksmålsklassikeren «Moro-Vers» i 2000 og har levd godt med det. Han har samtidig innsett at forbundet har betydd mye positivt for norsk språk og kultur. For språk er viktig. Det er kommunikasjon og identitet. Og det er gøy.

Juryen har i år bestått av Åsil Øverland, Høyre-politikeren Bjørgulv Vinje Borgundvaag og Heidi Sævareid, hun som vant prisen i fjor. Og jurybegrunnelsen er uvanlig presist formulert. Så joda, språk er virkelig et fantastisk verktøy.

Juryens begrunnelse

Fest og barnebokdager på Gjøvik!
Når man holder en bok av Gro Dahle og Svein Nyhus i hånden, vet man at den holder kunstnerisk høyt nivå både litterært og visuelt. Blekkspruten er et usedvanlig inspirert samarbeide, og selv om dette er en språkpris, kan man ikke se bort fra den helheten Dahle og Nyhus har skapt.

Allerede omslaget på Blekkspruten bærer bud om at dette ikke er noen solskinnshistorie. Dahle-Nyhus har tatt for seg vanskelige emner før. Boken om en sint, voldelig far var også sterk kost. Det samme gjelder Håret til mamma, som tok for seg depresjon og psykisk sykdom på en ærlig, men likevel nennsom måte.

Dahle-Nyhus har spesialisert seg på å formidle tung tematikk ved hjelp av litterære og visuelle fortellerteknikker som treffer barn uten å overvelde dem. Med Blekkspruten må utfordringen ha vært stor. Det å finne uttrykk for å fortelle om en bror som misbruker sin lillesøster, må ha vært en kamp. Det er likevel gjort med stor klokskap og med respektfull forståelse, og det tabubelagte temaet som incest er, omtales på en måte som gjør det enklere for barn å forstå. I tillegg til sine litterære og kunstneriske kvaliteter fyller boken derfor en viktig funksjon for å opplyse barn om seksuelle overgrep. Den gir barn et språk til å snakke om det unevnelige, og voksne et språk for å hjelpe. Gitt bokens målgruppe har Dahle funnet en forbilledlig balanse mellom det å være presis og det å være for detaljert. Hun skyr ikke unna det vonde, men skremmer samtidig ikke de unge mottagerne – hun unnlater å formidle på en måte som målgruppen ikke har verktøy til å takle. Det er godt gjort!

Det er særlig ved hjelp av utstrakt metaforbruk at forfatteren evner å snakke tydelig om incest. Den bærende metaforen er blekk. Det går an å forstå dette bildet temmelig fysisk, nemlig som en utløsning, men aller mest kraft får metaforen når blekket forstås som noe som lammer og blinder barnet, noe som danner en skygge over hele hennes tilværelse. Blekksprutens fangarmer blir et bilde på armer og hender og fingre som trenger seg inn og finner frem overalt – der de ikke skal være. Det finnes flere lag i teksten, og den vil utvilsomt tale ulikt til ulike lesere. Antagelig vil den forstås best av barn som på et eller annet vis kan kjenne seg igjen i det som skjer i boken – de vil skjønne det som andre barn blir spart for å måtte skjønne. Boken trenger likevel ikke å nå frem til alle barn på samme måte. Dette er en bok som gir livshjelp til en gruppe som trenger det sårt.

Blekkspruten er ikke bare en hjelpebok, den er også litteratur på høyt nivå. Språket er både presist og poetisk, fullt av rytme og klang. Gro Dahle er en erfaren forfatter som en rekke ganger har vist sin fantasifulle fortellerevne og gode språkfølelse, og årets bok er intet unntak. Sammen med Svein Nyhus har hun skapt et helstøpt stykke kunst og en historie som angår mange.

Skriftlig takketale fra Gro Dahle

Gro Dahle/Svein Nyhus: «Blekkspruten» (2016)
Omtaler og anmeldelser: 1 2 3 4 5 6
Språket som verktøy, språket som lampe

Vi trenger ord og setninger om det som er vanskelig – og fortellinger om det vi ikke vil vite, sa Gro Dahle i sin takketale etter overrekkelsen av riksmålsprisen for sin barnebok. Les talen her.

Jeg er veldig glad for å få ta i mot en språkpris som dette! Tusen takk! For Riksmålsforbundets barne- og ungdomsbokpris er en pris som virkelig peker på språket med tykk finger, som løfter fram språket, holder det opp og sier ”Se på språket!”, dette fantastiske verktøyet vi mennesker har for å uttrykke oss, dette forunderlige redskapet for å kommunisere, for å utvide vår forståelse, for å tenke og undersøke verden rundt oss, for å nå fram til hverandre! For språket som materiale er så rikt, så fullt av muligheter!

Som skrivelærer og som forfatter er jeg selvfølgelig opptatt av språkets verktøykasse og språkets potensial. Og jeg er derfor svært takknemlig for denne anledningen til å juble litt ekstra for ordene! Disse trofaste ordene! Alltid beredt står ordene der, klare til innsats, klare til oppdrag, klare til å utrette mirakler, for ordene bare venter på at vi skal gripe tak i dem og bruke dem der vi trenger dem. De små ordene, de ivrige ordene, ord om vanskelige dager, ord om fine dager, ord som rommer og favner vidt og bredt i alle retninger, ord med undertekst nok til dimensjon på dimensjon – og ord som prøver seg fram i skyggene, som leter seg fram langs trange korridorer, inn mot mørke kroker og kott, ord som lykter og lamper, som åpner opp, lyser opp, finner fram, ord som blir gode hjelpere, venner, bestevenner, trøsteord, støtteord, ord fulle av håp.



Nettopp denne boka ”Blekkspruten” som jeg får Riksmålsforbundets barne- og ungdomsbokpris for, er en bok hvor språket i seg selv er viktig, både som lyskaster på et vanskelig emne og som en frigjøringsmetode. ”Blekkspruten” er en bildebok om incest for alle aldre. Det er mannen min, Svein Nyhus, som står for den visuelle fortellingen, mens jeg har formulert den verbale fortellingen. Sammen forteller bilde og tekst en historie om en liten jente som blir utsatt for seksuelt overgrep og tillitsbrudd. Bildeboka som medium egner seg svært godt til å fortelle om vanskelige emner, nettopp fordi bildeboka ofte bruker språklige virkemidler som metaforer, som har mange rom og mange nivåer. Barn opp til elleve-, tolv-, tretten-, fjorten-års-alderen leser overflateplanet og forholder seg til den konkrete handlingen, eventyret. Mens voksne leseren eller formidleren leser underteksten også. Metaforen gjør at det er to historier i én historie, at barnet forholder seg til metaforens overflateplan og leser konkret.

I denne sammenhengen ser barnet en gutt som kan forvandle seg til ape, til elefant – og til blekksprut. Og denne blekkspruten skremmer jenta i historien, trekker henne under vann, noe som kan være skremmende i seg selv, men som av de fleste barn oppleves som et fantasifullt eventyr. De som selv har vært utsatt for incest og de voksne derimot, vil se at fortellingen kan handle om andre ting mellom linjene. Bildebokas metafor gjør at barna kan møte fortellingen på sitt nivå og forstå den med sin bakgrunn og på sin egen måte. Noe som nettopp gir en rik mangetydighet. Noe som igjen ligger i språkets natur, å kunne være mangetydig, men også presis i sine språklige bilder.

Og dette elsker jeg, å jobbe med språket på denne måten at jeg kan fortelle mange ting og skape mange nivåer i teksten med enkle og konkrete bilder, å åpne rom i tekstens hus, trapper opp, trapper ned. Og slik kan en bildebok romme både den voksne leseren og barnet og ungdommen samtidig i dette språklige byggverket. Hemmeligheter nok for alle.



Det er hemmelig med overgrep og vold i hjemmet, hemmelig med psykisk syke foreldre også, mor med angst eller deprimert far. Og hemmelig med alkohol- og rusmisbruk, hemmelig med fengsel, hemmelig med omsorgssvikt. Men incest er kanskje det hemmeligste av det aller hemmeligste. Det som er hemmelig på denne farlige måten, må snakkes om og skrives om, det trengs samtaler om dette og bildebøker. Det trengs å åpnes opp, det trengs ord og historier, fabler og allegorier. For vi trenger ord og setninger om det som er vanskelig – og fortellinger om det vi ikke vil vite.

Det var ikke så lett å vite hvordan jeg skulle begynne å skrive om det, hvilke ord jeg skulle bruke, hvor trygt eller hvor utrygt jeg kunne skrive, hvor farlig eller ufarlig fortelingen skulle være. For jeg ville ikke gjøre barn redde, ikke redde for å si noe, ikke redde for kropper og mager og pupper og romper og hårete bein og store hender, ikke redde for voksne menn eller store gutter, for de fleste store menn og store gutter er snille og vennlige og trygge.

Så hvordan fortelle da, uten å skremme, men allikevel bevisstgjøre? Hvordan fortelle slik at både voksne og barn kan lese boka? Hvordan formulere slik at det ikke ble et pedagogisk hefte, ikke et informasjonsskriv, ikke en lærebok, ikke en samling råd – men en tekst med skjønnlitterære kvaliteter? Hvordan finne en kunstnerisk balanse mellom barn, tenåring og voksen, mellom fiksjon, underholdning og alvor?



Jeg hadde ingen ord om dette temaet, ingen fortellinger om incest og var redd for å skrive om det, tenkte at jeg ikke kunne klare det, at det ble for vanskelig, for mye risiko. Men fordi jeg virkelig ville prøve å formulere noe rundt dette, fordi jeg ønsket det, måtte jeg lete etter ordene. Jeg måtte prøve å finne de ordene som ikke fantes, skrive dem fram, lete etter allegorier, metaforer, språklige bilder, konkretisere det usagte. For ordene om incest må kunne være tilgjengelige, må kunne finnes av de som trenger dem, må kunne brukes. Både voksne og barn trenger språk for de vanskelige erfaringene sine, både voksne og barn trenger historier for de lukkede rommene, de innelåste erfaringene, de stengte opplevelsene. Og barn trenger å vite at noen vet, at noen har vært der og at ordene som finnes også kan brukes om disse erfaringene, for det trengs ord både for det som er trygt og for det som er utrygt.

Det handler om å gi barn ord for å kunne gjenkjenne og identifisere vonde følelser, å gjenkjenne trygge og utrygge situasjoner. Jeg håper på å kunne gi barn ord for å kunne fortelle om sine erfaringer, gi dem ord for å kunne snakke om det som har skjedd, om det de har opplevd, fortelle de altfor farlige hemmelighetene sine.

Ordene er frigjøringsverktøy, språket er et redskap for å åpne opp, lufte ut de innelåste hemmelighetene som eser der inne i mørket. For usagte hemmelige hemmeligheter er mye farligere enn fortalte hemmeligheter, for hvis det er noen som vet, så kan kanskje noen hjelpe, og bare det å si det, er hjelp i seg selv, å fortelle åpner en lufteluke.



Derfor kan ordene gi håp. Og trøst. Og mulighet. Også boka i seg selv kan være en trøster, for en bok om incest kan være en støtte for et barn som har opplevd dette, en slik bok kan være en hemmelig venn, en som vet om, en som lytter. Boka blir dermed et vitne om det som har skjedd – og en vikar – som forteller en parallell versjon av leserens egne farlige fortelling. Blekksprutord om blekkspruterfaringer.

Mange lurer på om slike emner som vold i hjemmet og incest og psykisk syke foreldre egner seg for barn – om barn ikke skal skånes og skjermes fra sånt, fra virkelighetens brutalitet og mørke kjellere. Men her i Kardemommeby finnes disse kjellerne, det finnes mørke kott, skygger, kroker og hjørner hvor barn gjemmer seg, hvor barn lever i uutholdelige hverdager. Mange barn, tusenvis og tusenvis av hemmelige skyggebarn som ingen vet om, som de fleste ikke ønsker å vite om, barn som tror de er alene i hele verden, at ingen andre vet om dem, de finnes virkelig.

Jeg ønsker derfor at det også skal finnes bøker om også disse barna, at det skal finnes bøker om hver mørke krok, at det skal finnes bøker om barn der barna finnes, at det skal også finnes språk for disse erfaringene. Da kan språket peke på disse barna og si at vi vet om dere, språket kan strekke fram hendene sine, ordene kan komme inn de smaleste sprekker og hilse på, hviske at de ikke er alene, for ordene kan bli venner, kan trøste, kan holde med selskap og kan også si at hvis de bare forteller hemmelighetene sine, så kan de få hjelp. Slik kan språket bli en redningsvest, et tau, en stige, en lommelykt. For så viktig er språket!




Se også:
Gro Dahle om å skrive om vanskelige ting
Omtaler og anmeldelser av «Blekkspruten»
Illustratøren om arbeidet med boka

Ingen kommentarer :

Legg inn en kommentar